jeg har ødelagt livet mitt... huff:(

[Anonym bruker]

jeg elsker barna mine men jeg er jo bundet her hjemme. ting begynte å bli så greit med jenta på godt og vel tre år. hadde jobb, tid med henne og tid alene når hun var i barnehagen... jobbet skift. nå har jeg fått en til, sitter hjemme hele tia. kan jo reise til mamma på besøk men det er det... og det er ikke det jeg vil, jeg vil ha litt tid for meg selv og minste er jo ikke en mnd en gang. har ingen som kan hjelpe meg.

samboer er vekk fra morra til kveld. er helt alene, kan ikke mase på familien heller... ser de kvier seg når jeg spør dem om tjenester... så satt jeg her da... og ser i veggen, bytter bleir og alt som hører med. for all del jeg er heldig som har to friske barn....men har ett sug i magen som ikke vil vekk.....

huff, ja dette er ihvertfall siste gangen, hadde glemt det men det var slik sist gang også, er ikke laget for familielivet. desuten går det inn på meg at eldste er sjalu, har mistet mye av den gode kontakten med henne... nå bryter hun ut i sinne og frustrasjon hvis ikke alt går hennes vei.

[Anonym bruker]

Har lyst å gi deg en stor klem! Kjenner til følelsen, og gruer meg til fødselen for jeg er redd den kommer tilbake. Men jeg har gjort et sjakktrekk: snakka med legen i forkant og er lovt god oppfølging, og eventuell sykemelding til mannen om jeg trenger det. Kanskje det kunne vært noe for deg også. For du har ikke ødelagt livet ditt! Det bare føles sånn av og til.......

 

Klem

[Anonym bruker]

takk for svar, hjelper å vite at jeg ikke er alene.. sykemelde mannen er nok ikke en god ide.... han er vel en del av problemet mitt egentlig. han skjønner ikke hvorfor jeg er sliten, er jo bare hjemme å koser meg... har ikke sett noe til han sia minsta ble født.... så er skuffa over han... han kommer hjem sene kvelden, og reiser på morgenen....

 

bra du har fått hjelp på forkant, lykke til, håper alt går bra med deg:)

[Siwen40]

Du har ikke ødelagt livet ditt, alt vil bli mye bedre. Du har mye hormoner i kroppen fremdeles som skal stabilisere seg. Det fører til at du føler deg deprimert. Jeg synes mannen din bør ta deg mer på alvor og hjelpe deg. han må jo ta pappaperm, kan det ikke være en ide at han gjør det snart? Så pumper du deg slik at han har mat å gi den lille. Tror pappapermen kan deles opp i forskjellige bolker. Han tar en liten periode nå, slik at du kan komme deg ut litt på jobb. Er det ikke en barselgruppe du kan bli med i, som gjør at du får komt deg litt ut og fått noe voksenkontakt om dagen?? Føler veldig med deg...

[Anonym bruker]

føler så med deg. fikk unge nr. 2 for litt siden og jeg føler au alt er ødelagt. hadde et fint liv og gode rutiner, men nå er det bare barnegråt fra morgen til kveld og i tilegg en gutt på 0ver 2 år. han var også veldig sjalu i begynnelsen, men nå skjønner han at han har en lillesøster som er for å bli. så vi har kommet inn i nye rutiner nå og han er kjempe flink. så tror at det kommer til å ordne seg for deg også, forstår så godt at det er en ekstra belastning. prat med ungen din og prøv å kom inn i nye rutiner . hun skjønner ganske mye.

 

så fælt at du føler deg så alene, ingen å gå til.

helgene da? kan samboeren din hjelpe deg da, så du kan få komme deg ut litt alene? min eneste tid alene er å handle alene en gang i blant. jippi

nei ikke lett å få barn og ha en samboer som ikke hjelper

[Anonym bruker]

Jeg vil anbefale deg å snakke i klar tekst til mannen din! Min mann forstod heller ikke at det kunne være en belastning å være hjemme, før jeg begynte jobb og han måtte ha kvelder og helger alene hjemme. Vi har også fått god hjelp på familievernkontoret etter en ulykke som gjorde samlivet ekstra utfordrene. Der lærte vi noen triks til hvordan vi kan kommunisere, og ikke minst våget vi å snakke i klartekst til hverandre - og han forstod enda mer hvorfor jeg syntes det var en belastning å gå hjemme alene hele dagene!

 

Det skal også sies, vi var langt fra skilsmisse - vi ble anbefalt å søke hjelp av venner som også hadde vært hos familievernkontoret. Det er gratis, men desverre har de litt ventetid.

 

Bruk klar tekst, snakk til han, tving han til å ta ansvar, og eventuelt søk hjelp hos proffe folk. Dette skal du ikke sitte alene med!

[Anonym bruker]

Vil bare forsøke å minne deg på at dette kun er en periode av livet. Jeg syntes også det var tøft da jeg hadde to små. Det er 2 år og 3 mnd mellom mine gutter. De første månedene var det ikke mye annet jeg fikk gjort enn å stelle med barna. Det er også ubehagelig at barna av og til får frem det værste i en. Jeg er ikke stolt av alt jeg har sagt til barna. Men jeg ser jo at de er glade i meg likevel :-) De tilgir hvis jeg ber om unnskyldning. Tiden har gått fort. Nå har jeg to kjekke gutter på 3,5 og 5,5. Jeg har vært i jobb en god stund og barna gir oss mye glede hver dag.

[Anonym bruker]

Det hjelper ikke så mye å tenke på at det bare er for en periode når man er midt oppi det eller at det bare er for en periode, er min erfaring. Når man er i det sorte hullet, så spillercikke fremtiden så stor rolle..