hva skjer egentlig med en person som møter veggen?

[thricane]

jeg har litt vanskelig med å forstå hva som skjer med mennesker som møter veggen. har nå en nær person av meg som sliter, og jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det.

 

selv er jeg småbarnsmamma og går med mye underskudd av søvn til tider. at man føler seg sliten og kunne trengt noen dager å sove, er liksom en vanlig dag og et behov man som oftest bare må overse.

 

så hva gjør at et menneske kun snakker om å sove når det allerede har fått søvn nok for flere småbarnforeldre? all denne klagingen på at andre ikke forstår, all denne diskuteringen over smådetaljer om hvordan det som ble sagt i en aller annen sammenheng skal overtolkes og overanalyserers og vendes på i alle mulige retninger, og ende opp som noe helt annet enn hva som ble sagt.

 

jeg aner ikke hva jeg skal si eller gjøre. sier jeg noe, blir det galt fordi jeg ikke er "enig". sier jeg ikke noe, blir det galt fordi man må få ting på plass. og å jatte med på ting man ikke er enig om, er det virkelig bra?

 

er det noen som har møtt veggen, eller kjenner noen som har det, som forstår seg på dette? hvordan skal andre forholde seg til det uten å gjøre det vondt verre?

[Voilà]

Jeg tror det er slik at man må oppleve det eller ha spesialutdannelse for å forstå det. Kan skjønne at det ikke er lett for utenomforstående å forstå.. :S

[Gjest ->>-]

Å møte veggen er jo ikke akkurat fagterminologi, og begrepet kan dermed omfatte ganske mye. Det du beskriver høres ut som en form for depresjon, og hvordan pårørende best forholder seg varierer.

 

Generelt sett bør man huske på at å slite psykisk aldri er en unnskyldning for å være en drittsekk, og at ja - det er helt greit å forlange at vedkommende oppsøker hjelp.

[Vicky 83]

Hei!

 

Jeg har møtt veggen/ vært utbrent/ utladet. Det er ett år siden nå. For min del handlet det om veldig hard arbeidsbelastning over tid, lange arbeidsdager, høye ambisjoner, lav selvtillit, uoversiktlig og kaotisk arbeidsdag og ikke minst en konstant følelse av utilstrekkelighet.

 

Jeg ble til slutt sykemeldt i tre uker, og kom meg på beina etter det. Heldigvis. For min del var utbrentheten et resultat av et vanvittig tøft møte med arbeidslivet i det yrket jeg hadde valgt, og jeg brukte under et år på å komme dit at jeg var utbrent. Utbrenthet kan også være et resultat av flere års slitasje, og man kan bruke flere år på å bli frisk igjen, noen blir aldri helt frisk. Heldigvis gikk det ganske fort over hos meg, men jeg har virkelig fått litt livsvisdom ut av det. Jeg må sette grensene for hvor mye og hvor hardt jeg kan jobbe, og det jeg gjør er godt nok. Ingen er tjent med at jeg brenner ut lyset i begge ender. Da får heller det jeg gjør være greit nok istedenfor perfekt.

 

Du sier at du er sliten, og det er det nok mange som føler. Å bli utbrent handler nok mer om et mentalt kaos og følelse av utilstrekkelighet. Det er viktig å føle at man mestrer hverdagen. Den klagingen og diskuteringen over smådetaljer som du beskriver hos venninnen din kjenner jeg meg ikke igjen i, og jeg forstår veldig godt at det er vanskelig å forholde seg til for deg. Utbrenthet kan kanskje vise seg ulikt fra person til person, eller så er hun mer deprimert enn utbrent. Her er det nemlig en veldig glidende overgang.

 

Legger ved en link som jeg har funnet om utbrenthet

 

http://www.lommelegen.no/320895/ung-og-utbrent

 

Håper svaret mitt var til hjelp!

 

[lille sprelle]

De små tingene blir store og selv den minste oppgave virker uoverkommerlig.

 

Det beste er å søke hjelp så fort som mulig. Jeg tenker psykolog er bedre enn piller.....