Hvordan valgte jeg å bli den ulykkelige?

[PardonMyFrench]

Jeg er så lei meg. Ekteskapet mitt.. Vel.. Det er vel ikke det beste. Jeg er svært ulykkelig nå om dagen.. Og sliten.. Drittlei.

 

Mannen min er en ok mann. Han er snill og flnk med barna. En gang i tiden var han snill med meg og. Han er forsåvidt ikke slem, bare utenksom og ufølsom - jeg betyr kanskje ikke så mye lenger.

Han gjør det han ser må gjøres, jobber, tar oppvasken, rydder en gang i blant eller når jeg ber han om det. Dette er egentlig ikke problemer for meg.

Men. Jeg tror ikke han elsker meg. Han sier han gjør det. Men når vi krangler sier han at han ikke gjør det. Vil gå fra meg etc.

 

Jeg har alltid vært peacemegleren, prøvd å gjøre alt bra. Gått til terapi med han. Jeg prøver alltid å glede ham. Gjøre ham fornøyd. Lette arbeidsbyrden hans. Jeg får aldri dette tilbake. Om jeg ber om det får jeg høre det i ukesvis - at jeg fikk slappe av, eller at jeg bare ligger. Selv om jeg kanskje ligger to timer en gang hvert halvår. Jeg gjør så og si alt med barna - ok, jeg er hjemme, det er greit. Mens han ofte kan finne på å la barnehagebarnet være hjemme fordi han ikke orker levere en morgen. Så det ender alltid med at jeg må levere, enda dette er vår eneste avtale - Han går ut med søpla om morgenen og leverer eldstemann i barnehagen. Dette er en avtale han sliter fælt med å følge opp.

 

Han sover mye, vil gjerne sove hele tiden. Vil spise hele tiden og. Han er umåtelig lat. Før så .. Det var ikke sånn. Han sov kanskje mye men jeg klarte alltid å vekke forholdet vårt til liv. JEG.

 

Før så kunne jeg stå og lage mat, og han kom bort til meg. Tok på meg. Holdt rundt meg. Sa fine ting.

Dette.. det har opphørt. Han sier aldri slike ting eller gjør slike gester med mindre vi er fra hverandre.

Vi har aldri sex lenger. Han vil ikke. Jeg har skrevet om det her inne før. At mannen min er aseksuell. Jeg vurderer faktisk utroskap, jeg trenger at noen vil ha meg. At jeg får litt nærhet.. At noen sier fine ting til meg..

 

Jeg gråter så mye og er så ulykkelig over dette. Jeg vet hvor godt vi kan ha det. Men det kan hende den tiden er forbi? Når vi krangler sier han alltid stygge ting til meg; du er stygg, feit, hore. Etc. Ting som ikke hører hjemme i et forhold. Hvis jeg sier ting til ham i en diskusjon kan han bare være stille. Eller gå og legge seg. Bare latterliggjøre meg egentlig.

 

Jeg har lenge tenkt at han er kanskje deprimert men jeg føler jeg er ferdig med å unnskylde ham. Jeg vet dette innlegget er rotete, sutrete og teit.

 

Men jeg er ulykkelig. Jeg vil ha det forholdet vi hadde. Men jeg orker ikke jobbe alene. Jeg savner mannen min. Forholdet vårt. Han er verdens beste pappa. Det er bare på alle andre områder han er en lat drittunge. Jeg er så sliten.... Jeg føler meg så.. uelsket og ubegjært. Så ekkel...

[PardonMyFrench]

Når jeg leser gjennom virker jeg jo som en idiot. Men det er så mange ting dere, som jeg ikke klarer å skrive. som jeg har tenkt på lenge. Tingene han sier til meg. Måten vi har sex. Måten han driter i alt jeg gjør. Måten han ikke klarer å følge opp noe. Måten han gjør alt vanskelig form eg. Hvordan han får meg til å føle meg når han sier stygge ting til meg. Han bruker konsekvent ting jeg har problemer med. Han gjør ingenting. Klarer ikke engang følge opp det med søpla. Kjefter på meg. Klager. Ser ikke de tingene jeg gjør. Det verste nå om dagen er egentlig at jeg ikke får sex heller. Men han er blitte n annen. En sur mutt drittsekk. Hadde det ikke vært for meg hadde han ikke hatt det så bra. Jeg betaler regninger og steller unger og hus og lager mat. Gir all min kjærlighet til han. En tåpelig dåre som blottstiller seg selv for en som ikke bryr seg... Jeg er dum.. Jeg skulle ønske han så dette. At jeg gjør alt for ha.. For oss.. barna.. Men når jeg sier det.. Så ler han.. Sier ingenting.. Legger seg.. Driter i det.. Går mens jeg gråter.. Ber meg skjerpe meg...

 

Jeg vil bare at noen skal elske meg.. være snill mot meg..

[Mammaen til Isak]

Første tanken som slo meg er: En part kan ikke kjempe for forholdet! Du kjære, må ta et valg. Vil du fortsette i dette eller er det beste for deg å bryte ut av det. Sett deg ned med han, si alt dette du har skrevet ned her. La han tenke over det en stund og sett dere ned igjen om noen dager. Sett ord på hva du føler, og krev at han svarer. Om han virkelig skjønner alvoret så gir han deg et ærlig svar på om forholdet deres har noen fremtid!

 

Igjen, dette kan du ikke redde aleine, han må også ville det. Vil han det, må han forplikte seg å virkelig vise deg hva han mener!

 

Jeg ønsker deg all lykke til og håper du ved hjelp fra hva din mann gir deg svar på, kan ta det rette valget!

 

Det er en tung kamp du er,men det vil bli bedre på den ene eller andre måten.

 

Klem fra meg til deg

[PardonMyFrench]

Uff.. Jeg vet.. Og jeg har sagt dette. Som jeg skriver her.. Mange ganger.. Til han.. På både hyggelige måter og ufine måter.. Men jeg sier det ofte.. Vi krangler mye om dette.. Det ender aldri fint forh an blir sint eller slem. Jeg er så sliten...

[Ugl@]

Sliter han psykisk? Eller er langtids sykemeldt eller arbeidsledig? I så fall er det veldig vanlig at menn begynner å slite, og at forhold lider når menn blir gående hjemme for lenge, de føler seg rett og slett mindre verdt og utilstrekkerlige. Går ofte utover både seksualliv, evne til å vise omsorg for partneren og tiltakslyst. Noen blir nesten helt apatiske. De blir fort mer sinte og sure også, kranglete for den minste ting. Menn tåler dårligere å gå hjemme enn kvinner i perioder.

[Mammaen til Isak]

Er det slik du vil ha det?

DU vet kanskje egentlig innerst inne hva du må gjøre?

 

Altså jeg kjenner jo ikke dere, og jeg kan bare se saken fra det du skriver her:)

 

Du fortjener å være lykkelig. Har du noen å prate med?

[Lektor Doppler med tillegg]

Slutt å være ett offer og ta grep. Kjeft han huden full, eller gå fra han. Og neste gang dere krangler og han sier han skal gå, vis han døra. Du har blitt dørmatta/bikkja hans. Du behager han ikke engang.

 

Livet er grunnleggende meningsløst, det er opp til deg å gi det mening og innhold. Offerroller er ikke bra innhold.

[PardonMyFrench]

Jeg har tenkt tanken, men det er ingen unnskyldning lenger. Dette har pågått lenge. Han har en jobb han trives i. Nettopp rykket opp. Jobben er det eneste han klarer å følge opp. Den går foran oss andre. Han jobber gjerne i helger - og greit nok det. Men han elsker jobben sin.

 

Jeg gruer meg til ferien for da skal vi være sammen hver dag, og nei, Mammaen til Isak. Jeg vil ikke ha det sånn som dette.. Men jeg er redd for det ukjente. Redd for å være alene. Ikke for det, jeg trives i eget selskap - har fantastisk mye av mitt eget selskap igrunnen.. Men redd for å være alene med barna, utgiftene, livet generelt.. Redd for å se ham lykkelig med noen andre.. Redd for å aldri bli lykkelig igjen.. Redd for alt dette.. Jeg er en stor kjedelig pyse.. Redd for at han finner seg en ny jente, ei skikkelig fin, finere enn meg, strammere etc. Og at de får barn sammen. Jeg er seriøst livredd.

[PardonMyFrench]

Enig.. Men hver gang jeg prøver så .. trekker jeg meg. Fatter ikke hvordan jeg ble denne personen. Det er helt på trynet. Jeg tror ingen vet hvordan jeg har det og er blitt - når folk snakker om meg snakker de om meg som den sterke. Den flinke. At jeg er så sinnssykt sterk. Alle spør meg om råd fordi de vet at jeg ikke er dørmatte for noen. De skulle bare ha visst...

[Lektor Doppler med tillegg]

Du er sterk. Du er til og med i stand til å ta grep om det som skjer nå. Og ja det er skremmende å gi alt på båten, og man vet jo ikke hva som skjer senere. Men min erfaring med livet har så langt vært at det finnes dype grøfter, og noen ganger må man ut i dem, men man kommer alltid opp igjen. Og som regel blir ting litt bedre enn hva de var før med tiden. Det er en skam at du skal bo sammen med noen som ikke er glad i deg. For det finnes helt sikkert noen andre som kan gjøre den jobben bedre. Og ikke hør på de som sier at gresset ikke er grønnere på den andre siden (de er bare misunnelige eller feige), selv kyr bytter beite nå og da.

 

 

[Mammaen til Isak]

Om du trenger litt støtte, og spark i baken stiller jeg mer enn gjerne opp. Og det mener jeg! Jeg har selv vært den redde, den som godtok dritt. Og veit åssen det er å stå på kanten å vingle! Jeg kan gjerne dele mine erfaringer med deg:)

 

 

Igjen, du må velge! Og jeg anbefaler deg å velge å lykke. Lykke kan du skape for deg og barna helt aleine, og en ny mann kommer:)

[PardonMyFrench]

Jeg vet det. Jeg vet at dere har helt rett.. Det er bare denne teite frykten for det ukjente. Frykten for hva folk vil si - herregud, det har jeg egentlig aldri brydd meg om.. Jeg møter mine egne fordommer når jeg skriver om hvorfor jeg er redd.. Så.. Hvor begynner jeg?

[(S)TinkerBelle <3]

Jeg tipper gresset er grønnere på den andre siden for deg!!

 

Bedre ensom alene, enn ensom sammen med noen.

 

 

[Lektor Doppler med tillegg]

Jeg var også livredd. Livredd for å skuffe mine foreldre, besteforeldre og andre som hadde stilt opp for meg hele livet. Men så sto de heller bak meg og støtta meg gjennom alt. Med barnevakt, trøst og økonomisk bistand om jeg trengte.

 

Så var jeg nesten like livredd da jeg fikk meg ny kjæreste, hva ville de si etc. Så jeg gjemte han ei stund.. Men vi er fortsatt sammen, på 10 året nå.

 

Sørg for å ha en alliert, en du kan ringe til og snakke med, som støtter deg og er der for deg. For det kommer tider da du angrer, og tider da du er mer enn sliten. Men husk hva du kjemper for, din rett til å være lykkelig.

[PAVEEL]

Du er jo steiktøff kvinne! Du kunne valgt å lagt ut dette på Anonym. Allerede da forsto jeg det.

Du kan ikke leve for å være andre til lags alltid. Du har selv ansvar for ditt eget liv.

Gjør noe med det søta. Du kommer til å få det mye bedre.

Kjeft han full, bestill time til fam.rådgiving. Virker ikke det så får du det bedre alene, trust me:-)

[Rampongi]

Stå på jente!

 

Du fortjener så mye bedre. Gresset er grønnere og smaker annerledes på den andre siden!

[PardonMyFrench]

Takk form ange svar.. Vet ikke helt hvordan jeg skal legge frem dette, vi krangler såpass mye at vi "skilles" hver dag. Ofte sierh an jeg vil bare vekk fra deg. Greit sier jeg, bare gå. Men da nekter han jo å gå. Han vet nok hvor godt han har det. Forstår ikke hvordan jeg ble dørmatte..

 

Idag har vi kranglet som vanlig.. og nå ligger han og sover på sofaen. Fri fra jobb idag. Herlig. Jeg blir fysisk kvalm når jeg vet at han snart begynner å snorke og når jeg skal vekke ham kommer han til å bli ilsint.. og om jeg ikke vekker han blir han sint for det.. Faens faen for en situasjon..

[<3 lykkeligeida er mamma <3]

Uff, nå gråter jeg her...

 

Føler så med deg. Mitt forrige samboerskap var slik... Helt grusomt. Vi hadde heldigvis ikke barn men, var unge og spreke. Han var null intrisert etter en stund. Jeg ryddet, lagde mat, gjorde alt av plikter osv.. Han satt bare der gjerne forran datan når han ikke jobbet. Vis jeg ikke sa noe kunne det gå en hel kveld uten et ord ble sagt. Han hadde 0 forståelse for meg og mitt. Jeg slet veldig med ange ting og han gadd bare ikke se det. Fortsatte bare og forlange sitt. Han ble sur på sin måte.. Hærskete om du skjønner. Fikk meg til og føle meg så grusom. Seksuelt var det siste året 2 ganger.. Og jeg er IKKE slik. Jeg prøvde alt.. Så, en dag orket jeg ikke mer. Da var bare nok, nok.. Det verste er at når den avgjørelsen ble tatt ble jeg så lykkelig. viste at jeg fikk det bedre uten han. Flyttet til foreldrene mine, ordnet med nytt sted og bo og begynte og kose meg. Gikk ut var med venner osv.. Bare den første uken fikk jeg masse komplimenter og jeg vokste så.

 

Advokaten sa bare at hun aldri hadde sett en mann så tafatt og patetisk. han kunne ikke ta en eneste avgjrelse på ting selv. hadde med stefaren sin i møter..

 

To mnd etter bruddet dukket verdens nydligste mann opp. Dette var i mars og det første jeg fikk av han var sokker (ulvang) for han hadde fott med seg under vår første date at jeg var så kald på beina.. For og gjøre en lang historie kort. Ta steget ut, jeg fikk livet tilbake. vi ble samboere og flyttet sammen og i desember fikk vi verdens nydligste jente sammen. Det går ikke en dag uten at jeg hører en koselig ting og han er bare god. Vi finner på masse og han tar vare på meg etter beste evner. (på alle måter)

 

Den verste jobben for deg nå er og ta og bestemme deg. Jeg hørte veldig ofte at ingen vil ha deg lell av min x og hører en slikt nok tror man tilslutt på det.

 

Du har min fulle støtte og du må unne deg selv et bra liv. Du vet at tilogmed alene vil du få det bedre. Selv om dere har barn vil de også ha glede av en lykkelig mor.

Om du ønsker og gi han en tjangs til må du jo gjøre det men, kun EN!

Lykke til og tusen trøstene klemmer til deg fra ei som var igjennom det samme i 5 år... jeg var bare ung og dum som ikke kom meg ut av det der. Livet var desidert grønnere på andre siden. )