INSPIRERT: Til dere som har født:

[Miss Honey]

Var faktisk ikke klar over at babyen skulle ammes hver 3 time hele døgnet

[Anonym bruker]

Var ikke forberedt at det kunne ta dagesvis før ungen kom ut.

Etterrier var helt forferdelige, neste gang må jeg ta med sterkere smertestillende selv tror jeg.

Amming var dritvondt, selv med riktig tak. Søvnløse netter tar på psyken

[Anonym bruker]

Fødsel: at jeg skulle bli så redd og føle meg så alene, at jeg skulle bli så bortreist av lystgassen, at det var sinnsykt vondt å feste sugekoppen (hadde lest i "på vei" at dette var litt ubehagelig, men ganske ukomplisert), at jeg skulle kjenne at jeg revna, at det gjorde grusomt vondt å sy og legen sydde så lenge, at jeg ikke kjente noe hverken lettelse eller annet, når barnet kom...

 

Etterpå: at jeg sovnet og "glemte" baby, at personalet kun var interessert i amming og ikke meg, at jeg nesten ikke orket ha besøk.

 

Hjemme: trodde jeg skulle være mye mer sliten av barnestell og nattevåk, men var mer sliten av vondter, overrasket over at jeg følte sjalusi på baby fordi barnefar var mer opptatt med han, at all oppmerksomheten jeg fikk under graviditeten forsvant som dugg for solen. Skammet meg utrolig over disse tankene!

 

At jeg skulle tenke så mye og så lenge på fødselen! Er visst ganske vanlig og.

 

Men jeg har nok fått i overkant av negative følelser, så det er ikke vits å ta sorgene på forskudd klarer bare ikke la være å svare på sånne innlegg, selv om jeg vet at det vekker harme å skremme førstegangsfødende med fæle historier.

[Anonym bruker]

Ble overrasket over at jeg ikke klarte å tisse mer enn noen dråper etterpå. Det er faktisk en hel gjeng med sykepleiere/jordmødre som jobber med å ta kateter på barselkvinner som ikke greier å tisse selv! Og barselkvinner har som kjent blødninger. Merkelig situasjon. I alle år har jeg fryktet at noen skulle få se mensbindene mine, men i denne situasjonen var det liksom ikke flaut.

 

Etter noen dager tenkte jeg det var lenge siden sist avføring, men glemte å spørre noen om det. Lurte litt på hvor det ble av all maten. Da jeg kom hjem etter fire dager oppdaget jeg hvor alt sammen var; i tarmen. Og det kom endelig ut da jeg slappet av hjemme.

 

Det var en overraskelse at jeg fikk blærebetennelse, med begynnende nyrebekkenbetennelse og måtte gå på antibiotika. Er visst ganske vanlig at uheldige bakterier kommer uheldige steder under fødselen, og en del kvinner får blærebetennelse.

Fikk også en byll i ene rumpeballen som var et mareritt før jeg greide å tømme den. Så ganske mye ubehag ja... Men uten alt dette ubehaget ville man jo ikke hatt en baby.

 

Det overrasket også at babyens iriser og pupiller var så kjempestore i forhold til øynene.

 

[Anonym bruker]

Som noen nevnte over her, og som jeg fikk skikkelig sjokk av første gangen jeg skulle føde.

 

Pressrier kjennes ut som du må noe helt vanvittig drite.

 

Så ikke gå på do, like I did, men si ifra til jordmoren.

(Min sønn ble født i senga altså, jeg ble hanka inn ganske raskt:)

 

Såre blødende brystvorter, er verst med nr 1.

Også etteriene da, som bare blir verre og verre for hvert barn man får.

 

Ellers syns jeg følelsen av å miste kontrollen er verst, at man ikke klarer å kontrollere smerten som rir deg.

Og at man kan ha så vondt at man spyr.

 

Men det beste er: Den nydelige lukten av babyen når den er nyfødt, en myk deilig duft. Blir helt øm av å tenke på det<3

 

Samtidig er det veldig rart å forestille seg at man har vært gravid etter at man har født, og det er veldig rart å tenke på at babyen faktisk har ligget inne i magen.

[Gjest eelis+kian]

Ja, det er utrolig merkelig å tenke på at babyen har bodd inni magen :-)

 

Jeg ser jo nå at jeg hadde en utrolig enkel barseltid. Så det fins håp! Jeg var plaget av såre brystvorter i nøyaktig en uke, og barseltårer i to uker, men etter det har det vært bare solskinn og sommerfugler. Baby sov godt (jeg ammet jo selvfølgelig hver 2. time hele døgnet, men samsoving er genialt!), jeg hadde ingen underlivsplager, ikke noe fordøyelsesbesvær, masse energi, og jeg var opplagt og i god form.

 

Jeg har vært alene fra dag 1, så det som kom som den største overraskelsen, var at jeg var så utrolig lite sliten. Jeg trodde ikke det fantes uthvilte nybakte alenemødre, men det gjør det altså :-)

 

Så mitt bidrag er å lette stemningen og gi deg et lite lys i enden av tunnellen, hehehe. Så lenge du klarer å tenke selv og ikke bry deg om hva svigermor eller din egen mor sier og mener, så går det nok helt fint! Lykke til :-)

[Gjest]

At jeg skulle ha så inni helvetes vondt nedentil etter fødselen! Ble klippet... Synes det var verre en selve fødselen! Heldig med amming, kun vært pittelitt sår. At jeg skulle være så svimmel og sliten så lenge etterpå.

Åå, men gled deg! Flytta inn i min egen boble etter fødselen, elsket bare å være mamma, følte jeg mestret d bra. Alt dreide seg bare om han lille, glemte å spise, ja egentlig alt som hadde med meg å gjøre!

Du har en helt fantastisk tid i vente! Gleder meg til neste gang

[Gjest Antarctica]

At man ikke kunne stole på alle rådene man fikk, selv de rådene ansatte på fødeavdelingen ga - typ: Hold brystvortene fuktige, du trenger ikke salve, bare legg et albuskjell på hver vorte!

 

Urrghhh, det endte med at ungen fikk i seg like mye kjøttmat som melkemat, huden på vortene bare løste seg opp som huden på et drukningslik og fløt inn i munnen hans som hvite, oppløste slintrer! Og jeg turde ikke slutte med skjell og begynne med salve, for på føden sa de at salve var avleggs, det hadde man slutta med! Jeg var så sår at det var blod i det han gulpa opp...

 

At alle rundt meg viste sånn varme og interesse, og at jeg drukna i gaver og klær. Kjøpte ikke et plagg til min førstefødte før han var halvannet år...

 

At jeg skulle grue meg sånn til å ha sex igjen.

 

At det faktisk ikke var et helvete å være enslig mor for et spedbarn. Det er også ganske hyggelig, og han og jeg hadde synkroniserte klokker. Andre mødred på barnselgruppa mi måtte "skjerme" gubben fordi han skulle jo på jobb stakkar, så om kona våket hele natten, gjorde hun det kanskje i morgenkåpe på stua - hun kunne jo ikke drasse et våkent barn inn på soverommet og bysse det i søvn på senga, i sin egen armkrok. For da ville jo den hellige søvnen til ektemannen bli berørt av det.

 

Og dette gjaldt mange av damene, gitt! Så når vekkerklokka ringte klokka sju, sto mannen frisk og uthvilt opp, og barnet våknet også, og starta hylekoret igjen, og hun som hadde bysset fra 2 til 5 måtte også opp og ta nok en tørn; for ingen spurte hva HUN trengte... Jeg syntes synd på dem, og det var jeg ikke forberedt på. Jeg trodde jeg selv var den mest stakkarslige av alle, men jeg kunne jo sove når barnet sov!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Minst forberedt på at jeg skulle være så rolig og høflig under fødselen Hadde advart faren om at jeg sikkert kom til å være skikkelig sint og munnrapp......

 

Ikke helt forberedt på slapp og rar mage da jeg reiste meg opp for første gang etter fødselen (naturlig fødsel). Den "falt" liksom ned mot gulvet. Klarte ikke stramme magen eller bruke magemusklene i det hele tatt første dagen. Rar følelse!!! Gikk seg til etterhvert det altså, men bisarr følelse til å begynne med!!!

 

Og må si meg enig i at jeg ikke var forberedt på at jeg kom til å måtte tisse i dusjen neste 4-5 ukene... Enda det bare var to små sting (hvilket jeg ikke merket noe av hverken under fødsel eller da de sydde). Lurt tips å bruke Imsdalflaske!!! Hadde en i veska dersom jeg måtte på do når vi var borte.

 

Var heller ikke forberedt på hemorider... I en alder av 20 liksom... (dette er 7 år siden nå). Det var ikke moro... Men det er hjelp å få, på apoteket bl.a.!!!

 

Ikke forberedt på gjentatte soppinfeksjoner på brystene og i babyens munn... Det er kjiiiiiiipt... Runde på runde med kurer... Og hvor vanvittig vondt det var når brystvortene sprakk opp!!! Men det gikk heldigvis ganske fort over...

 

Ikke forberedt at jeg skulle få så glede av trilleturer ute, hver dag uansett vær... Aldri vært særlig sporty i hele mitt liv... (Gleder meg vanvittig til trilleturer igjen nå med nr.2!!!)

 

Dessuten synes jeg det var et lurt tips det med ammekurv!!! Stadig jeg savnet noe etter at babyen var hekta på puppen og det var "for sent" å reise seg og hente det. Enten det var noe å drikke, ble vanvittig tørst når jeg ammet, eller det var gulpeklut eller ammeinnlegg. Og ikke helt forberedt på at spruten skulle stå ut av den ene puppen mens babyen ammet den andre.

 

 

[Anonym bruker]

Ble litt paff over alle jordmødrene som rant inn på rommet i løpet av sykehusoppholdet. Er fullt klar over at de ikke kan bo på sykehuset og at de har fritid de også. Men fikk nesten inntrykk av at alle hadde 30 % stilling. Det kom stadig jordmødre inn og hilste på meg på en overstrømmende måte, som om jeg var deres lenge savnede søster, eller noe. Men siden så jeg dem aldri igjen. Litt stygg nå, hehe.

 

Og så var det denne enstemmige amme-kulturen som rådet. "Bryst er best"-plakater og myndige stemmer. Stakkars den snerpete bydamen som kommer innom og har bestemt seg for at hun ikke vil amme. Ei slik får nok kjørt seg...

[Gjest Antarctica]

Siterer deg: "Minst forberedt på at jeg skulle være så rolig og høflig under fødselen Hadde advart faren om at jeg sikkert kom til å være skikkelig sint og munnrapp......"

 

Jøss, den hadde jeg også! Ble helt selvutslettende og vennligsinnet. Jordmødrene satte på panfløytemusikk (som jeg hater) men jeg klarte ikke engang si "slå det av", jeg sa bare "Det er mye fint på P2 også...?"

 

Andre gangen likeså: prøvde å konversere høflig med ørten jordmødre, en gynekolog og mannen min, og var redd for å vekke gubben som sov på en gjestestue i det selve fødselen skulle skje (hodet skulle ut!) - det var jordmor som spurte meg igjen og igjen om jeg ikke skulle ha han med. Jeg bare svarte "det kan da ikke være noe særlig for ham å måtte se på" og sånt, jeg var helt over-opptatt av å ikke forstyrre han.

 

takk og pris at jordmor terpet litt på å få han inn. Hvis jeg hadde vurdert det selv, i min hormon- og lystgasståkete hjerne, ville han ha sluppet fordi jeg nødig ville forstyrre skjønnhetssøvnen hans - og det ville ha vært skuffende for han!

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange gode svar, er litt av hvert å forbederde oss på ja

[Anonym bruker]

At det kan gå galt og når det går galt så kan det bli veldig galt og det går veldig fort.. ikke for å skremme altså, men tenkte ikke at det kunne skje meg.

 

Etterrier!! Det hadde jeg ikke med nr 1 og de sier de blir verre for hver fødsel. Nå hadde jeg ks og det gjorde det sikkert verre.

[Anonym bruker]

Etter fødsel måtte jeg sy par-tre sting. Da brukte de en lokalbedøvelse i form av en spray som de sprayet i underlivet. Men spraystrålen var så hard att jeg ble kjempesår. Så det var den jeg var mest plaget med ukene etter fødsel. Da hadde jeg hellre tatt ei sprøyte eller lystgass om jeg visste det.

 

Og at Lystgassen gjorde at jeg mistet smakssansen og var rar i munnen i tre fire dager etterpå, hehe.

 

Jeg var helt uforberedt på k- vitamin sprøyta jeg fikk i låret etter fødsel. Hoppet till innvendig når de satte den orket ikke fysisk for jeg var sliten hehe.

 

Og reaksjonen til jm når jeg sa at jeg hadde vært på do og tisset alt når hun kom tilbake inn på rommet etter fødsel. Hun ble stresset og litt urolig og spurte masse spørsmål. Men jeg tisset jo bare? er det en big deal da? hehe

[Anonym bruker]

Jeg trodde jeg skulle ha skikkelig vondt i musa etter fødselen pga jeg sydde litt,men det var i rompa det gjorde svinevondt etterpå, når man presser så lenge så kjennes det ut som om man presser tarmen ut av seg, og jeg var så støl baki der de første dagene...kan le av det nå men ikke moro akkurat da...

[Anonym bruker]

At ett annet kvinnemenneske skulle presse knyttneven lagt opp i ****

[Anonym bruker]

Jeg var ikke forberedt på det sinnsyke savnet etter å ha barnet i magen. Selfølgelig best å ha dem utenfor, men det å være gravid er bare helt utrolig Fikk et like stort savn etter at nummer to ble født også.

Ble også overrasket over beskyttelsesinstinktet som kom som en bombe.

[Anonym bruker]

Jeg var ikke forberedt på:

- at kroppen tar fullstendig kontroll og jobber av seg selv..

- at pressrier ikke alltid fungerer.

- at babyen kunne komme ut med hånden hevet til hodet.

- at det er mulig å presse ut en baby på ren viljestyrke uten pressrier når jordmor truer med å bruke sugekopp.

- at bekkenløsningen ble mye verre etter fødselen pga at bekkenet fikk mye ekstra juling (på grunn av komplikasjonene og en uerfaren jordmor).

- at lystgassen gjorde eg kvalm. Jeg kastet opp masse.

- den brå slutten på fødselssmertene. Du har hatt vondt i mange timer, og plutselig er alt over i løpet av et sekund.

- at amming er fryktelig vondt den første tida.

- at jeg gråt første gang jeg bæsjet etter fødselen.

- at morsfølelsen og beskyttelsesinstinktet skulle være så ekstremt intens fra første stund.

[LillaGorilla♥♥]

Jeg føler som eelis& kian for å lette på stemningen litt!

 

Jeg var ikke forberedt på at det skulle være mye MINDRE vondt enn jeg hadde forestilt meg. Ble igangsatt, fødte uten epidural, og det var heeeelt greit! Vondt, jada, men langtfra så ille som jeg hadde forestilt meg.

 

Jeg var kjempefornøyd med jordmor, hadde det helt flott underveis, og hverken skrek eller bar meg. Jeg ble helt stille og rolig og gikk inn i meg selv og ble vel omtrent borte for denne verden.

 

Ble klippet og sydd litt, men dette kjente jeg ikke noe til, og jeg hadde ingen problemer med hverken å tisse eller bæsje etterpå. Var støl i kroppen, og litt vondt i ryggen, men ellers lite problemer etterpå.

Renselsen varte kortere enn jeg hadde forberedt meg på, og sexlivet var som før bare få uker etter fødsel.

 

Har hatt luksusunge som sjeldent skrek, sov godt (med unntak av mating annenhver time) og holdt seg frisk.

 

Det eneste jeg slet med, var ammingen. Jenta var prematur og for liten og svak til å suge i starten, og etterhvert gadd hun ikke, uansett hvor mye jeg prøvde og hvor mye hjelp jeg fikk. Men jeg hadde massevis av melk, og pumpet til den store gullmedalje. Til tross for at jeg brukte timevis i døgnet på dette og slet med tette melkeganger og enorme smerter pga det, fullpumpet jeg i 6 mnd, og delpumpet til hun var 12 mnd.

 

 

Så som du ser kan det gå helt fint uten de store overraskelsene også, alt er ikke bare fælt- noen av oss er heldige.

 

Men jeg er glad det er 'over', det er deilig når de blir større og man får mer rutine på saker og ting- og ikke minst kan få sove en hel natt sammenhengende!

[Anonym bruker]

At amming skulle være så innmari slitsomt, frusterende og håpløst.

[Anonym bruker]

Synes du har fått så utrolig mange negative svar her at jeg må bare si noe. Du må jo være vettskremt!

 

Smertene under fødsel var helt håndterbare med lystgass og phentanyl(eller hvordan det skrives).

Måtte klippes og ble dermed sydd en god del på begge mine fødsler. Joda, det svei litt når jeg var på do. Men på ingen måte så ille som flere her beskriver. Driting var ingen problemer:)

 

Ammingen gikk greit. Var sår og måtte bite tennene litt sammen de første dagene. Men etter en uke var det overhode ikke vondt lengre.

 

Det jeg ikke var forberedt på:

Alle lydene en baby lager, også mens den sover. Ble mye forstyrret av dette med min første. Med nummer to sover jeg rett gjennom:)

 

At nyfødte babyer ikke legger seg fint klokka åtte om kvelden. Men godt kan holde det gående utover natta før det blir stille!

 

[Anonym bruker]

var ikke forberedt på at jeg skulle blø SÅ MYE når jeg har mensen.

Før jeg fikk barn hadde jeg bare litt blødning, nå er det jo helt vilt.

[Anonym bruker]

At fødselen gjorde helvetes satans vondt. At babyen min ikke tok verken sutt eller flaske. At jeg ble helt ute av meg selv i ca 5 mnd etter fødselen. At å være mamma gjør at en ikke har tid til å tenke lenger.

[Anonym bruker]

At etterriene mine varte i 3 uker etterpå, så jeg gråt hver gang jeg ammet. slitsomt.com!

Og at jeg blødde i 8 uker etter fødsel.

[Anonym bruker]

Minst forberedt på med den første tida etter fødsel: At jeg måtte ta smertestillende pga svie i underlivet (jeg revna ganske mye).

 

Jeg var også desverre lite forberedt på hvordan jeg kunne få dagene med ungen til å bli positive både for meg og han (hvilke aktiviteter jeg kunne prøve å finne på med han).