Hvor ble det av sexlivet?

[Anonym bruker]

Før svangerskapet hadde vi et ganske bra sexliv. Jeg fikk aldri orgasme, men jeg koste meg likevel med mannen min. Fødselen jeg gikk gjennom opplevde jeg som svært tøff. Vi har jo hatt sex etter fødselen, men jeg syns det er ganske platt og ikke gøy slik som det var før. Nå kan minsten skrike når som helst slik at det blir mer turn off enn hva det allerede er med kondomene.. Vi har ikke lyst på flere barn (jeg har opplevd/opplever desverre tiden som mamma som mer strevsom enn fylt med glede).. Jeg har mest lyst til å sterilisere meg, men det er over hodet ingen som anbefaler meg å gjøre det. Verken fastlegen eller andre. Så da blir hormonspiral det prevensjonsmiddelet som er det beste for min del. Men da må de jo inn i meg for å feste den, og jeg merker at jeg vegrer meg så sterkt for å la noen komme inn i meg på den måten. En av tingene jeg ikke likte under fødselen var da de skulle sjekke åpningen. Jeg spente meg alle gangene de prøvde på det. Men saken er at det gjør jeg også når meg og mannen skal ha sex. Utenom selvsagt når jeg er øverst (som jeg foretrekker siden da har jeg mest kontroll). Jeg savner sexlivet slik det var. At vi kunne ha det når som helst. Særlig den tiden da jeg brukte p-piller, eller også den tiden da vi prøvde å få barn.. Siden barnet var jo ønsket, men hadde jeg visst da hva vi hadde hatt foran oss så hadde jeg aldri villet ha det. Alt er et eneste ork, og nesten alle ting jeg gjør er ting som må bli gjort. Ikke ting som jeg syns er gøy. Og, jo da.. Bare så det er sagt.. Jeg går på kurs i depresjonsmestring.. Jeg husker ikke sist vi hadde sex. Eller hvordan det var da. Jeg liker ikke å bruke kondomer når vi har sex. Jeg er livredd for å få en unge til. Jeg føler kondomer er så usikkert som prevensjonsmiddel at det blir en av grunnene til at jeg ikke vil ha sex. Men jeg vet ikke om jeg kommer til å tørre å la dem sette en hormonspiral inn i meg. Hvor lenge etter det jeg eventuelt vil slite psykisk med det da. Og hvordan det eventuelt blir med blødninger etter det. Jeg vil ikke ha blødninger hele tida. Jeg har ikke fått mensen igjen etter fødselen, og det er over et halvt år siden den nå. Så jeg burde vel sjekke snart om jeg er gravid igjen. Men, huff sann. Jeg bare måtte få ut noen tanker her..

[Anonym bruker]

Åh, jeg føler sånn med deg... Så mye av det du skrev er så likt sånn jeg har/hadde det selv.. Jeg orker heller ikke tanken på å sette inn spiral, orker ikke at noen skal inn der igjen. Selv har vi brukt kondom tidligere, så opplever det ikke som pes. Selv om jeg ønsker et sexliv og har lyst, så er det vanskelig. Det er vondt og jeg får bilder fra fødsel og barseltid på netthinnen som IKKE gjør meg godt.

 

Jeg angret sånn på at jeg fikk barn. Dette er blitt litt bedre etter intensiv jobbing med psykolog.. Men fortsatt tenker jeg at jeg ville valgt annerledes om jeg fikk velge på nytt. Skammer meg forferdelig over tanken. Men når det kommer over meg så syns jeg liksom at jeg ikke passer til åvvære mamma. Fantaserte de første månedene om å reise fra mann og barn, men tenkte at kroppen min ville jo være like brukt og ødelagt uansett hvor i verden jeg var, og jeg ville jo ikke kunne ha kontakt med noen om jeg gjorde noe så skammelig.

 

Har ikke noen gode råd, og kanskje ønsker du det ikke heller. Ungen min er straks åtte måneder og det har gradvis blitt bedre, og det vil det jo bli for deg også. Bare så kjempetøft når det står på. Det syns jeg fortsatt. Og jeg er forferdelig trist over tapet av de gode følelsene til kroppen min, at jeg mest forbinder den med smerte, og tapet av sexlivet mitt sånn det en gang var...

 

Trøst sendes, men vet ikke om det kommer frem...

 

 

 

[Anonym bruker]

Åh. Det er godt å høre at andre har omtrent de samme opplevelsene som meg! :-)

 

Jeg også ønsker å ha et sexliv med mannen min. Jeg ønsker at det skal være godt for begge parter. Men for å kunne begi meg ut i det området igjen trenger jeg vissheten om at jeg ikke kommer til å bli gravid igjen. Siden jeg vil ikke oppleve de samme tingene om igjen.. Jeg vet at alle fødsler og svangerskap er ulike. Så om jeg hadde blitt gravid en gang til så hadde nok både svangerskapet og fødselen være ulik de opplevelsene jeg har til nå. Jeg tror jeg trenger å prate med en psykolog hundre ganger om dette. Mannen min vet hvordan jeg har det, men han har sagt at han ikke kan være psykologen min. Jeg ønsker ikke å prate om dette med jordmødre (som ikke er i slekta mi) da jeg føler de bare pusher på om at man MÅ jo føde mange barn. Deres mål er ikke at jeg skal ha det godt, men at jeg skal føde flest mulig barn. Slik føler jeg det. Helsesøstrene er greie å prate med, men jeg føler de er så opptatte. De har så mange å ta hånd om. Og jeg føler litt der også at de vil ha flest mulig barn i verden. De meningene jeg har er det liksom ikke greit å mene på helsestasjonen og på sykehus. Jeg trenger å vite at min kropp og mine ønsker blir tatt vare på, og det blir de over hodet ikke på et sykehus i forbindelse med en fødsel. Jeg har svært få positive minner fra de 3-4 første månedene til minsten. Dåpen hadde vi ganske tidlig. Vi hadde den 2-3 mnd før de andre i barselgruppa mi hadde sine. En av årsakene til at jeg ville ha det så tidlig var at da kunne jeg få noe positivt å tenke på ved at min familie kom. Litt rart i og med at jeg i barselperioden syns det var mye stress med alt for mange besøk fra når vi skulle ut av sykehuset.. Det er litt mange usorterte tanker det her. Men slik er det nå..