Det er så jeg begynner å forstå argumentasjonen til Staff!

[Anonym bruker]

til 20:26: takk

 

[Anonym bruker]

Hva bør man gjøre da? Vente til ofrene har blitt voksne for å vurdere hvor stort skadeomfang overgrepene egentlig hadde, før man setter inn tiltak? Kan det ikke være greit å være føre var når det gjelder overgrep? Om et barn ikke vil snakke om overgrepene fordi det ikke føler seg som et offer, eller fordi det ikke vil risikere å avsløre selvmordsplanene sine er litt vanskelig å få fatt i uten å snakke om hendelsen og følelsene rundt hva som har skjedd.

[Figa]

Nå er jeg ingen ekspert i hvordan man skal forholde seg til barn som har blitt utsatt for overgrep, men jeg tror HI har et viktig poeng.

 

Hvis et barn som har blitt utsatt for overgrep ser ut til å takle det helt fint, så synes jeg at det skal få bli med det, i stedet for påtvungen terapi og lignende tiltak for å frembringe de underliggende følelsene som ikke er der. Jeg tror det er merkbart hvis et barn får psykiske lidelser, særlig hvis man på forhånd vet hva det har blitt utsatt for. La dem som takler det få lov til å takle det!

[Anonym bruker]

Man MÅ ikke ha en psykisk lidelse for å være suicidal, Figa. Det er heller ingen automatikk i at ofre for seksuelle overgrep utvikler psykiske lidelser. Husk på at barn er utrolig lojale overfor foreldrene sine, og ofte er livredde for hva som kan skje med overgriperen dersom de snakker om overgrepene. Tror du det er en selvfølge at et barn som ikke viser spesielle følelser angående overgrepene takler situasjonen bra?

 

En god del mennesker som planlegger å ta sitt eget liv blir ofte svært lettet når planleggingsfasen er over, når dato og metode er valgt. Omverdenen tror de er lykkelige og har kommet over det som tidligere var vanskelig, og slår seg til ro med at nå går alt så meget bedre. Ofte kommer selvmordet som lyn fra klar himmel, og ingen ser ut til å forstå hva som gikk galt.

 

Hvordan skal man kunne skille ut dem som faktisk takler overgrepene greit fra de som bare later som?

[Figa]

Kan jeg bare spørre deg om hva du mener er riktig behandling for overgrepsofre som takler det faktum at de har blitt overgrepet? Som forholder seg til det, erkjenner det og samtidig takler det? Mener du at disse overgrepsofrene skal behandles? Og i så fall for hva? Og hvordan?

[Anonym bruker]

Hvorfor svarer du på spørsmålene mine med nye spørsmål?

[Anonym bruker]

Jeghar ikke lest tråden er. Men er enig med HI.

[Anonym bruker]

Hei Figa

Du har også forstått hva jeg mener

 

HI

[Figa]

Fordi jeg allerede har svart på det. Jeg tror det er viktig å være obs på et barn som har blitt misbrukt. Men si meg, hvorfor gjør du akkurat det samme? Svar heller på det jeg spør om.

[Anonym bruker]

Men det er altså USA.

 

I Norge utgår vi ifra at selv om noen greier seg fint og andre mindre fint, så er de handlingene vi har forbud mot potensielt farlige og skadelige. Slik fyllekjøring potensielt kan skade noen. Du slipper ikke straff for det selv om ingen ble påkjørt - du utsatte likevel mennesker for en risiko.

 

Derfor lar vi rettsvesenet bestemme at det er ugunstig, vi bestemmer oss for noen absolutter, vi sier at voldtekt er feil og galt, at barn ikke skal påtvinges voksnes seksualitet og at promillekjøringe er straffbart. det er ikke oppe til diskusjon.

 

Staffs formål med uttalelsene er ikke å åpne opp for at man kan se på et offer på en mindre stakkarslig måte - han mener det ikke burde være forbudt, fordi hans egne erfaringer ikke er negative. Mine erfaringer med fyllekjøring er også bare positive, men bør de bli en norm for alle...?

[Anonym bruker]

Er påtvungen terapi et utbredt problem i helse--Norge? Vær nå litt realistisk.

 

Tipper at HIs pårørende så ting hun selv ikke så i barne-/ungdomsårene og sto på som faen for at hun skulle få et tilbud. I ettertid har hun ikke greia så mye på avstand likevel, hun kan fortsatt ikke selv se at kanskje en del av den påtvungne terapien var mer nødvendig enn hun visste om.

 

Fornektelse og fortrengning er ikke så uvanlige bieffekter av traume. Jeg har en psykisk syk bror som har fornektet sin sykdom i 20 år. Selv om alle så at han aldri kunne komme til å greie f eks fast jobb, påstår han nå, i fullt alvor at han har klart å lure trygdesystemet, for nå er han på uføretrygd uten grunn, og kan derfor surfe gratis på samfunnets regning. Vel vel, tenker vi, du har lurt en eneste person: deg selv. NAV og fastlegen har bare konkludert med det som er et faktum, nemlig at han faktisk trenger og fortjener uføretrygda si.