Så skjedde livet meg også..

[Anonym bruker]

Jeg og samboeren min har nettopp begynt i terapi, bare vært 1 time..

 

Rett etter den timen, følte jeg meg så bra og tenkte at nå skulle vi virkelig få orden på forholdet vårt.

 

Nå idag, er jeg ikke så sikker lenger...Har egentlig ikke skjedd noe spesielt som er grunnen til det, men har bare en merkelig magefølelse på at jeg kommer til å bli såret, igjen.

 

Samboeren min var utro mot meg da jeg var gravid, og han festet hver eneste helg. Ofte onsdager i tillegg til fredag og lørdag også. Helgene endte som oftest opp med at jeg satt alene i den nye leiligheten, i den nye byen, alene. Jeg følte da at jeg kanskje overreagerte litt, at det bare var graviditetshormonene, men jeg føler jo det samme nå, 3 mnd etter..

 

Det som er poenget her er at han har løyet så mye til meg, at jeg føler at det er så mye jeg ikke vet...Små ting, som før ikke var av betydning for meg, er nå blitt "kjempeviktige". Som feks hvem han er sammen med.

 

Synes selv at jeg er blitt litt kontrollerende..

 

Kan kanskje komme av at sambo har mange ganger sett meg rett inn i øynene mine og sagt " Vennen, jeg er 100% ærlig nå, og jeg har fortalt deg hele sannheten. Nå skjuler jeg ikke noe, for jeg vil redde forholdet vårt, og gjøre alt for å få dette til å fungere."

Og dette har han sagt, MENS han løy.. Hvor er tillitten da?

 

Føler meg overkjørt..Føler ingen respekt.

 

Ellers er han verdens beste med barnet vårt, og er veldig snill mot meg.

Men er det nok?

 

Når jeg krangler med han om løgnene hans, så kan han bli sint å si "Jeg lyver faen ikke NÅ!!! Kan du ikke bare prøve å stole på meg!!!?? LØGN er alt du vet om; løgn, løgn, løgn!" Og i ettertid finner jeg ut at han løy til meg, igjen, mens han sier slike ting at jeg må stole på han..

 

Vi har vært sammen en gang tidliger, men det ble slutt, og det var slutt i ca 8 mnd før vi begynte sammen igjen. Nå er dette snart 3 år siden.

 

Den gangen var jeg utro mot han, og han "tok tilbake" ved å dumpe meg og dra rundt å knulle på alt han kom over. Men det er en annen historie..

 

Det som er så "dumt" er at jeg har vist at jeg er verdig hans tillitt, at han kan stole på meg. Jeg har ikke gjort slike ting etter at vi begynte sammen igjen, men likevel bruker han dette mot meg NÅ. Når jeg kommer med mine preikener om at jeg ikke stoler på han, så sier han "Jeg stoler ikke på deg heller", med sinnastemmen sin.

Når jeg sier at han ikke har grunnlag for å si det, og at jeg ikke har løyet eller vært utro mot han siden den gangen for 3 år siden, så sier han at det ikke spiller noen rolle.

 

Sa til han tidligere at jeg vurderte å avslutte terapien, for jeg ser ikke noe vits når vi ikke stoler på hverandre. Og dette tillittsproblemet har blitt som et høyt tårn nå, som jeg ikke orker å klatre over lenger. Han viser jo ingen vilje til å fortjene min tillitt når han lyver meg opp i ansiktet når han sier at han er ærlig.

 

Jeg kjenner jeg får en klump i magen hver gang det nærmer seg helg, for da vet jeg at samboer blir å spørre meg om å dra ut på byen.

Skulle så gjerne ønske at jeg kunne vært som alle andre damer og bare latt han dra, men jeg klarer ikke det..Får vondt i hele meg!

 

Er så redd for å atter en gang få servert løgn, og bli ydmyket på den måten. Og ja, han er flink til å lyve..Får t.o.m. kompisene hans til å stille opp.

 

 

Æsj, jeg har ingen lyst til å bli alenemamma, og enda kjipere er det når alt annet er flott mellom oss; sexliv, finne på ting sammen, kosekvelder osv...Men hva hjelper det når tillitten er borte?

 

Jeg klarer ikke å reise meg opp heller, og ta det steget hvor jeg bare pakker sammen og drar..

 

Jeg føler at jeg har mistet meg selv i alt dette, for det har pågått i over ett år nå. Synes at hele forholdet vårt kun handler om han.

Hvor er jeg i alt dette? Hva med mine behov? Hva med mine følelser? Ser han ikke MEG?

 

Jeg blir aldri å stole på noen mer, aldri.

[Anonym bruker]

..Og det aller verste er at jeg valgte bort min egen familie bare for å være med denne mannen!

 

 

[Anonym bruker]

Tillit er noe av det viktigste i et forhold, bryter man tillliten en gang på noe som fks utroskap så tar det lang tid og bygge opp tillit igjen.

 

enten setter du foten ned skikkelig og nekter ham og dra ut på fest osv osv alle disse tingene som får deg til og ikke føle deg vel og slikt...

 

eller så går du og at dette gidder du ikke, du fortjener bedre, uansett om du var utro 1 gang mot han for lenge siden så er det noe annet.

 

[Anonym bruker]

kom deg vekk fra han og si at dette gidder du ikke mer av.

du fortjener så mye bedre enn og bli behandlet på den måten...

[Villa Perlesukker]

Huff blir så trist når jeg leser slike ting for jeg vet at det er ikke så lett å komme seg ut av noe slikt heller.

 

Men det eneste du kan gjøre er å gå. Du vil antageligvis ikke få det noe bedre. Trist men sant.

 

Alle fortjener å bli behandlet med respekt også du:)

 

Lykke til, klem fra meg

[Anonym bruker]

Det jeg leser ut fra innlegget ditt, er at du må foreta et valg. Du kan velge å fortsette i et forhold der løgn er en del av hverdagen. Velger du dette, må du faktisk godta at det er slik forholdet er, for ut fra det du skriver virker det ikke som din samboer har tenkt å forandre seg med det første. DU kan ikke gjøre noe fra eller til for å forandre HAM, det er hans jobb alene. Du må også innse hva denne situasjonen gjør med barna deres, og velge at det er disse forholdene du ønsker de skal vokse opp under.

 

Du kan også velge å bli alenemor. Du mister sexlivet dere har sammen, du mister kosekveldene, økonomien blir antakelig strammere, du får mange "alenemorutfordringer" (barnefordeling, mine/dine/våre barn, evt stemor til dine egne barn, osv). Du får også trygghet. Masse trygghet. Barna blir trygge, de slipper å se på at pappa lyver til mamma og behandler henne dårlig, og at mamma ikke har det bra. Du slipper å leve på en løgn, du slipper å sitte alene i helgene, du er sjef i ditt eget liv. I tillegg får du sjansen til med tiden å kunne møte en mann som behandler deg med respekt.

 

Lykke til, håper du tar det rette valget.

[Anonym bruker]

HI

 

 

Samboeren min dro ut, selvom jeg ba han være hjemme fordi jeg ikke er klar for å prøve å stole på han på den måten ennå...Ennå jeg sto å gråt til han, så snudde han bare ryggen til å dro på fest...

[Anonym bruker]

Det spiller ingen rolle hva hovedinnlegget ditt handler om, det siste du skrev her sier alt.

 

Ingen tillit, ingen empati, borte fra familien din, jeg skjønner godt at du ikke klarer å bli lykkelig med å leve slik. Du endrer til og med personliogheten din, du sier at du blir mer kontrollerende. Er det det du vil? Jeg ville heller vært lykkelig alene enn ulykkelig sammen med denne mannen.

 

Finn tilbake til selvrespekten din, tenk på hvilke mor du vil være for barnet ditt, hvordan du vil at han eller hun skal vokse opp og lære hvordan to i et forhold behandler hverandre.

 

Jeg sier ikke at det er lett, men jeg sier at jeg ville dradd.

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Han kom hjem igjen nå nettopp, bare for å bytte jakke..Spurte meg da om det var greit at han dro (noe han allerede hadde bestemt seg for at han skulle gjøre uansett). Jeg gad/gidder rett og slett ikke mer, og sa bare ja..

 

Han lovet da på tro og ære at han skulle komme hjem i 2-tiden. Det tror jeg han blir å gjøre også, men er ikke dét som opptar tankene mine nå..

 

Er heller det at han ikke viste noen form for samvittighet eller omtanke da tårene begynte å trille på meg. Han virker så KALD ut. Han viser ikke noen andre følelser enn sinne når jeg konfronterer han..Er det han som er blitt løyet for? Er det han som er blitt såret gang på gang?

 

Jeg klarer ikke å se hvor jeg skal begynne mtp alenemortilværelsen..Jeg har jo faen ikke familie lenger!

 

Jeg sa det til han før han dro: "er dette mannen jeg ofret hele min familie for? Hvem er du?"

 

"jada, alt er feil med MEG liksom!" var svaret han kom med..

 

Æsj..Tror jeg nettopp har åpnet opp det trange synet mitt og funnet ut at han aldri kommer til å respektere meg på den måten jeg ønsker, og funnet ut at dette funker vel ikke lengre..

 

Kjipt å må sitte her å trøste babyen som gråter, mens jeg gråter selv..

 

Og alt dette kan jeg bare takke meg selv for, det er det verste jeg noen gang har innrømt!

[Anonym bruker]

velkommen etter da! Tragisk at noen velger slik selv.

[Anonym bruker]

Unskyld meg, men dette her vil aldri funke i lengden. Terapi eller ikke.

 

Dump drittungen, og kom deg tilbake til familien. Han er ikke verdt noen verdens ting.....

[Anonym bruker]

Men det er også det beste!!

 

På den ene siden: resten av livet ditt som det er nå og enda verre - pluss på med et barn som kommer til å se ned på den dørmatten som er mammaen hans (hennes) eller ...

 

En lykkelig mamma, som for å ivareta barnet, ivaretar seg selv.

 

Ja, så la det bli litt baluba og en trang økonomi i en kort tid fremover, litt rart å være alene voksen, men du verden: en fremtid for dere begge, hvor du gjør ditt beste for dere.

 

Skulle det dukke opp et mannebein som er verdt å ta vare på, så vet du hvordan du sorterer de råtne eggene bort og vekk, ikke sant?

 

 

[Anonym bruker]

Hi

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det..Kommer meg liksom ikke lengre enn til ordene..

 

Har ei leiligh med tre mnds oppsigelse også..Og jeg vet at hvis jeg bor sammen med han disse tre mnd, så blir det ikke noe avslutning på forholdet.

 

Lever også på han økonomisk nå, så når jeg flytter for meg selv, så meg søke OS. Og har hørt at man allerede må ha boplass for selv FØR man får OS..Hvordan skal jeg få leilighet alene uten penger?

 

Råd/tips?

 

 

[Anonym bruker]

Tror kanskje du kan få litt mer hjelp på aleneforeldre-debatten...

God klem!

[Anonym bruker]

Hva med å flytte hjem til foreldrene dine en periode for så å finne deg noe eget? >Er det en mulighet?

[Anonym bruker]

Veldig fint å se at du har skjønt at han aldri kommer til å respektere deg slik som du har behov for å bli respektert. Mange som ikke klarer å innse det og bare prøver og prøver å fikse forholdet mens livet går forbi.

 

Ja, hva med å flytte inn til foreldre/søsken/familie for en stund? Kom deg i hvert fall hjem! Tror at du vil klare deg fint etter en stund. Ta kontakt med huseier for å få navnet ditt av kontrakten (hvis det er slik det gjøres?). Jeg vet ikke hvordan en bør gå frem i slike situasjoner, men kanskje noen andre her som kan gi deg noen gode tips?

 

Lykke til fremover

[Anonym bruker]

HI

 

herregud den mannen er jo helt virkelighetsfjern..

 

Lovet på tro og ære at nå skulle han vise at jeg kunne stole på han, og at han skulle hjem kl 2. Jeg sa til han at det trodde jeg ikke noe på, og at han kom til å gjøre som før: ikke komme hjem til avtalt tid, men heller unnskylde seg om at det ene og andre skjedde, derfor kom han ikke,.

 

Nå har han skrevet flere meld og spurt om han ikke kan heller komme kl 3..

 

Må bare få ut frustrasjonen over dette mennesket!

[Anonym bruker]

For en fæl, følelseskald og egoistisk mann. Jeg er 100% sikker på at du får det mye bedre uten å måtte være dørmatta hans mer. Du kommer til å bli sjokkert over hvor godt livet blir og hvor mye energi du vil få uten denne taperen. Det økonomiske ordner seg alltid.

 

Lykke til med den nye tilværelsen!

 

Stor klem,

[Anonym bruker]

HI

 

Vi ble enige om at han skulle komme hjem kl 2, og at han skulle ringe meg da.

 

Han har ikke ringt, han svarer ikke på meldingene jeg har sendt han, og han er ikke hjemme...

 

slå meg med en spade! Faen at jeg har kastet bort tid på denne mannen!

[Anonym bruker]

Fortsatt ikkekommet? Huff, ikke bra. Er det slik hver helg altså? Hva med deg da, om du vil ut??

Eller at dere kan hygge dere hjemme? Eller få besok?

Og hvor gammelt er barnet?

Er jo ikke normalt å forlate mor og liten baby, hver helg, for fest og fyll...

[Anonym bruker]

HI

 

...og jeg trodde, atter en gang det skulle ordne seg og at han skulle stå for ordene sine DENNE gangen, hvis ikke for min del, men så for datteren vår i det minste..

 

men, han har ennå ikke gitt en lyd fra seg.

 

Det er som å oppleve alt om igjen. Hele svangerskapet gikk ut på å være bekymret for han, og de første ukene etter fødsel fikk jeg en mild depresjon pga dette. Depresjonen forsvant etterhvert som jeg ble kjent med babyen, og skjønte at HUN var det viktigste i livet mitt.

 

Men tror dere ikke jammen han klarer å få meg til å føle meg dårlig NÅ også..

 

Skulle tro han hadde et veddemål med noen om å bryte meg mest mulig ned.

[Anonym bruker]

Hi her

 

Nei det er ikke hver helg han er å drikker nå lenger...Eller, når vi har vært hjemme på hjemstedet vårt, så sover vi hver for oss hos hver vår familie, og da har han løyet å sagt at han er hjemme å sover, mens han egentlgi er på fest.

 

Babyen er 11 uker.

 

Jeg spurte han faktisk tidligere i uken om det var greit at jeg dro ut på fest på fredag (igår) mens han passet babyen, men det synes han ikke..Så jeg dro ikke.

 

Se hva han selv gjorde/gjør da...

 

Jeg har vært ute på byen 1 (!) gang alene på ett år nå, uten han. Og han bruker den ene gangen som "unnskyldning" om hvorfor han burde få dra når han vil..

 

 

[Anonym bruker]

Hi

 

Jeg har selv vokst opp uten min far, så jeg vet hva jeg utsetter datteren min for hvis jeg gjennomfører dette..Og jeg vet jeg selv hadde ønsket å vokse opp i samme hjem med begge foreldre sammen..

 

..jeg er hennes mor og likevel velger jeg dette for henne:-(

 

Gjør så ufattelig VONDT, for min datter:'(

 

 

[Anonym bruker]

Det er så mange barn som lider den skjebnen i dag. Av og til er det til det beste. Nå er jenta di så liten at hun ikke vil vite om noe annet uansett. Jeg hadde aldri tolerert og greid å leve i et slikt forhold som du beskriver, og hadde ikke vært i tvil på hvilket valg som var det rette. Både for barnet og meg selv. Hun vil ikke vokse opp uten sin far, dere bor bare ikke sammen. Håper både du og hun vil finne trygghet i en mannsperson som man har tillit til og som behandler familien med den respekt den fortjener. Mao: Flytt fra fyren og finn en skikkelig kar!

 

 

[Anonym bruker]

HI

 

Ikke nok med at han ikke kom hjem til avtalt tid, for nå skulle han virkelig vise at jeg kunne stole på han, men har funnet ut at han har løyet til meg også..

 

jippi! Bare noen DAGER etter vi var hos samlivsterapeuten i tillegg!!

 

En terapeut klarer vel ikke å forandre en notorisk lystløgner, egoistisk, barnslig gutt!