Hvor skal veien gå nå? :(

[Anonym bruker]

Avgjørelsen er tatt. Vi skal gå i fra hverandre og jeg skal flytte langt avgårde med barnet vårt. Flyttet hit pga av han og vil nå dra hjem i gjen. Sitter med en helt grusom følelse i magen og det er vondt. Alt det praktiske (leilighet, mekling osv) skal jeg klare helt fint, men så kommer hverdagen. Hverdagen som alenemor. Jeg vet ikke om jeg i det hele tatt kommer til å klare å gi barnet mitt det h*n trenger. Som dere sikkert skjønner er alt dette hans avgjørelse. Så hvor skal veien gå nå? Hvordan skal alt gå fremover?

[Anonym bruker]

Det går bra, vettu:)

 

Ta en dag av gangen, ikke tenk så langt frem. Det hjalp meg. Jeg hadde dessverre masse trøbbel med barnefar ang.samværsfordeling etc.så hvis du slipper det, og "får" barnet med deg uten trøbbel hver glad for det:) Gled deg over hver dag med barnet ditt. Det er alltid noe vanskelig i livet, ingen som går igjennom livet uten motgang.

 

Så dette klarer du:) men det tar tid. Nå har jeg vært alene med barnet mitt i ett år snart, og nå begynner det å bli bedre. Ta tiden til hjelp:)

 

Du klarer fint å gi barnet ditt det du trenger, du har sikkert venner/familie på hjemstedet ditt som også stiller opp. Økonomisk klarer du deg fint med alle støtteordninger som finnes i Norge i dag.

 

Dette klarer du:) Lykke til!

[Anonym bruker]

Må først bare si at jeg vet hvordan du nå føler det....har vert i samme situasjon!!

 

Følte verden raste sammen rundt meg...men sjeleglad for at jeg hadde familie som var der for meg...

 

Det positive er at du får barnet med deg og kan flytte nærmere din egen familie....slippe måtte bo langt fra dine egne...

 

Så er det mange ting som vil ta tid før du får svar på hvordan det blir...ting må gå seg til...så blir livet formet underveis...

 

Trodde ALDRI jeg skulle bli lykkelig igjen og var langt nede...men det ordnet seg faktisk ganske bra etterhvert...og nå ser jeg faqktisk at det var til det beste at eksmannen min forlot meg...jeg og sønnen min har det bedre uten å ha han boendes sammen med oss...

 

Masse lykke til...det ordner seg nok

[Anonym bruker]

Han er overhode ikke skikket til å ta vare på barnet alene så det var aldri noe diskusjon. Ikke vil han det heller så det er jo greit. Skal jo bli godt å komme hjem men samtidig gruer jeg meg til å møte alle å skal svare på alle di ti tusen spm jeg vet de kommer til å spørre. Føler jeg og er redd for å være alene. Hvordan kommer jeg til å takkle hverdagen helt alene. Nå har han vel egentlig aldri vært til noe særlig hjelp men det å ha en å snakke med om dagene hjalp på. 5 min her å der han tok barnet og sånne ting. Er så mye tanker og følelser akkurat nå. Det er ikke lett. Alt er så bizzart og uvirkelig. En dag kommer jeg nok til å bli lykkelig, men nå her i dag ser jeg ikke hvordan jeg skal klare det.

[Anonym bruker]

Siste var HI

[Anonym bruker]

Forstår veldig godt hvordan du har det. Mannen min flyttet fra meg da minste var nyfødt. Jeg syntes det vanskeligste var at jeg måtte se ham hele tiden, pga samværet med minste. Alt det praktiske har jeg greid fint, synes jeg. Jeg oppdager jo nå hvor lite hjelp jeg egentlig fikk av ham i huset. Men det er selvfølgelig tungt å sitte alene nesten hver kveld (man kan jo ikke invitere venner hele tiden), ingen å dele små anekdoter om hverdagen, episoder om barna, bekymringer. Men selv om alt ser svart ut nå, så går det framover. Og du er mye sterkere enn du tror.

 

Fordelen ved at du flytter, er at du slipper å se ham så ofte, du kommer lettere over ham. Men hvordan går det med barnet når han ikke får se pappa'n sin så ofte, tror du?

[Anonym bruker]

Bare et tips i forhold til at det er tungt å fortelle om dette mange ganger. Jeg snakket med noen få venner. De fikk i oppgave å fortelle det videre på en skikkelig måte. Når jeg da for eksempel traff kollegaer fra den gamle jobben, visste jeg at alle visste hva som hadde skjedd, og jeg kunne slappe av og kose meg.

[Anonym bruker]

Barnet får se pappan annenhver helg. Hovedsaklig skal han reise til oss men vi kommer av og til å reise til han og. Ellers får han se barnet så ofte han bare vil i ferier ol så mye ligger på han. Egentlig tror jeg barnet kommer til å få det supert med pappa i små doser. Humørsvingningene og slikt tærer på lillegulle. Han har utrolig kort lunte mot barnet og hjelper så å si aldri til med noe annet enn litt lek eller kos. Nå er barnet blitt så stort at det virker litt utrygg på pappan så han får ikke trøste eller gi mat lengre. Men han er fryktelig glad i barnet uansett, han vet bare ikke helt hvordan en baby "fungerer". Vi har bestandig vært bestevenner i tillegg til kjærester så vennskapet kommer vi til å fortsette fremover. Både for vår del og mest av alt for barnet. Her er det ingen sure miner sånn sett, bare jeg som er såret.

[Anonym bruker]

Jeg synes det virker som om du har tenkt mye igjennom dette her, og det høres ut som en god løsning dette med å besøke hverandre, siden faren er ustabil. Så bra at dere kan være venner, og at han ikke prøver å "nekte" deg å flytte til hjemstedet ditt. Det høres ut som om du kommer til å greie dette helt fint, ikke bekymre deg. det blir noen tøffe dager, men du har så mye å glede deg over.

 

Hvis det også har vært vanskelig å leve med denne mannen, vil du kanskje, om en god stund, se at du faktisk har det bedre uten ham. jeg håper det. (Jeg håper også det for min egen del ...)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Han har sagt klart i fra at han ønsker å ha oss nærmere men skjønner og respekterer valge mitt. Jeg ønsker jo heller ikke å ta barnet så langt bort fra han men vi trenger en trygg, stabil plass og startet opp et nytt liv på.

 

Joda han har forsåvidt vært vanskelig å leve med så på mange måter skal det bli en "lettelse" å kun ha et "barn" og tenke på og rydde etter. Slipper å irritere meg over alt hele dagen lang og kan nyte barnet mitt til det fulle. Jeg gleder meg litt men det er samtidig utroli vanskelig syns jeg.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det vanskelig, og det blir noen dager hvor alt kan virke umulig. Men ta imot hjelp (vi kvinner kan til tider være dårlige til dette, inkl meg), og ikke forvent at alt faller på plass med én gang. Sett deg små, overkommelige mål, lag gode rutiner for deg og den lille, og la deg selv sørge. Jeg vet ikke om du har kjærlighetssorg eller sorg for at familien oppløses, sorg fordi barnet får mindre kontakt med faren, uansett, sørg og få det ut. Det hjelper ihvertfall ikke å stenge alt inne i seg. Bruk også dette forumet for det det er verdt. Det er ikke så veldig lenge siden jeg var der du er nå (bortsett fra flyttinga), og jeg er egentlig overrasket over alt jeg har fått til. :-)