Uff, dere er virkelig nødt til å prøve venne barna til diverse dyr fra de er små!

[Anonym bruker]

Sitter her og har så vondt av nabogutten. Mammaen hans er veldig allergisk mot dyr så de er overhodet ikke vant til de, og resultatet er at ungene er livredd alt fra kaniner til hunder, og da mener jeg virkelig livredd. Det er ikke mange dyr i gata her, men noen katter og et par hunder er det jo..

Akkurat nå er flere av ungene å leker i en hage, men dette barnet tør ikke gå dit. De har nemlig hund i tillegg til at naboen der har katt. Hundeeierene gjør alt de kan, binder hunden godt og lover de aldri skal slippe den når gutten er i nærheten, men han tør likevel ikke være der.

Ungene tar mye hensyn og leker hjemme hos den redd gutten, men de kan jo ikke alltid være der!

 

Han tør ikke ringe på døra her hvis han ser bilen til broren min på gårdsplassen, han kan jo ha hunden sin med.

Han tør ikke leke i den enden av gaten som det bor to katter, for de kan jo komme tuslende osv.

 

I går kveld inviterte en av familiene med hund flere av barna på DVD-film og popcorn på ettermiddagen, lovet å stenge hunden på kjøkkenet, men likevel turte ikke denne gutten å gå.

 

Herregud tenkt så vondt denne gutten har det.

 

Greit å lære barn å respektere dyr, ikke gå bort til hunder man ikke kjennner osv. Men prøv nå å lære de at ikke alle kjæledyr er livsfarlige da.

[Anonym bruker]

Ja man ser fort hvem som ikke har hatt kontakt med dyr i barndommen.

BF har 1 hund, mormor til barnet har 2 hunder og tanta til barnet har katter. Så barnet mitt blir veldig godt kjent med dyr. Vi pleier å passe dyrene når de er på ferie osv så mini koser skikkelig når de er her.

Jeg har selv vokst opp med hunder og synes det er veldig positivt å være med dyr fra man er liten. Ikke minst ha respekt for dyr og behandle dem pent. Det tror jeg man må få inn fra tidlig alder.

[Anonym bruker]

Er ikke bare-bare for oss allergikere heller da.. Det er dritt urettferdig!

 

Jeg har gitt datteren min kanin, til tross for at jeg er allergisk. Så jeg lever med konstant nysing og kløing. Men dette er absolutt ikke noe man bør eller skal gjøre. Jeg husker jeg vokste opp med kaniner, og hvor mye glede de ga meg, derfor føler jeg at jeg vil min datter skal få samme opplevelse, eller mulighet i hvertfall.

 

Hun er ikke redd noen dyr virker det som. Og ønsker seg diverse dyr! :-P

 

Det er ikke sikkert morens allergi er grunnen til at han er livredd. Hva vet vi om hva han har opplevd tidligere? ;-)

[Anonym bruker]

Jeg er selv redd for de aller fleste dyr, og har alltid følt det som hemmende. Sånn vil jeg ikke at min sønn skal ha det, så vi oppmuntrer til omgang med dyr de få gangene vi er sammen med folk som har dyr. (Ingen i vår nære omgangskrets har dyr, men det hender jo vi støter på de likevel). Heldigvis ser det ikke ut til at min redsel har smittet over på min sønn, han har et odt forhold til dyr så langt.

[Anonym bruker]

Uff, du er virkelig nødt til å akseptere at forskjellige folk lever forskjellige liv, og alle har ikke lyst til at barna skal borti dyr i det hele tatt.

[Anonym bruker]

Hvorfor er det så viktig å holde ungene vekke fra dyr egentlig, annie 11:23? Jeg har sett stor forskjell på barn som er vant med dyr og de som ikke er vant med dyr.

De som har hatt dyr siden de var veldig små har vist mer empati for både dyr og andre barn enn andre, og fra skoledagene kan jeg huske at de som ikke hadde hatt kontakt med dyr i det hele tatt helt klart var de som var mest utpreget "jævelunger" for å si det slik. De som hadde hatt dyr fra de var små var roligere og oppførte seg generellt bedre.

 

Så du synes det er viktig at ungene dine blir det omvendte av hva folk normalt sett ønsker at barna skal bli?

[Anonym bruker]

Selv er jeg oppvokst i et hus uten hund eller katt. (Hadde akvarie, undulat og marsvin.) Jeg er ikke spesielt glad i dyr selv, særlig ikke hunder og katter. Aner ikke hvorfor, for jeg har vært mye hjemme hos folk med hund og katt, og de er jo bare snille dyr! Prøver å ikke overføre dette på sønnen min som ser ut til å elske dyr! Han får klappe og ordne så mye han vil, men jeg er raskt fremme med våtservietten da besøket er over (ikke under besøket.) Merker særlig at jeg ikke liker at hunder rundslikker ansikt og hender på ham. Han er 1 1/2 år, og putter jo alt borti ansiktet sitt.

Har nær familie med hund, så jeg må stadig bite i meg at jeg ikke liker denne nærkontakten. Håper gutten ikke ser at jeg ikke er like entusiastisk som ham, for innser at dette er MITT problem.

[Anonym bruker]

Det er så viktig at barn lærer å være sammen med dyr, hvordan de skal behandles og respekten for dyr ikke minst.

 

Her i huset har vi to katter og to kaniner, vi har hatt en hund som var den beste vennen til datteren vår og vi er regelmessig i stall, hvor de har høner, sauer og kaniner i tillegg til hest.

 

Jeg syns kontakt med dyr er fryktelig viktig, både for meg som voksen og for barnet mitt. Har heldigvis en mann som tenker det samme. Har vokst opp sammen med en far som er ekstremt allergisk mot alle dyr, og ei mor som elsker dyr.. Da han flyttet, da jeg var fjorten år, gikk det fjorten dager før vi fikk oss to katter.. Og siden da har jeg hatt dyr i livet mitt konstant.

[Anonym bruker]

Hvem bestemmer hva "folk normalt sett ønsker at barna skal bli"???

 

Når jeg hører sånt , steiler jeg over hele kroppen. Da jeg hadde spedbarn kunne jeg ikke lufte i stua, for naboene skulle på tørre møkka ha kattene på verandaen. De har stor hage og dyra kan løpe fritt ute, uten å plage meg, men her i rekkehuset klatrer de uhindra inn til min veranda og deretter inn i min stue dersom man absolutt må ha dem på verandaen. Det var varm fin sommer, en sånn man bare opplever hver tiende år, men jeg var konstant nervøs for min 2 mnd gamle gutt - i min egen stue! Jeg prøvde å snakke med dem om det, etter at jeg fant det fæle beistet i stua for 3 gang (den haddde allerede vært oppi barnevogna, så han sov aldri ute uten stramt myggnett) men hun svarte bare "den er vant til barn!". Ja vel, men mitt barn er ikke vant til katter! Ta litt hensyn for svarte!

 

Jeg ønsker ikke at barna mine skal ha kontakt med katter, uansett hva ANDRE folk normalt sett ønsker at barna deres skal! Katter er parasittbefengte smittebærere, ikke tamme (og ikke kom med joda, min pus er så tam at, det er bare tull: de kan ikke temmes) og har ingen ting inne i et menneskehus å gjøre. For meg er det som å si at barna bør læres opp til å kose med rever og grevlinger.

 

Hund er noe bedre, men jeg syns dere skal ta en kikk innimellom og se hva visse hundeeiere godtar at dyra gjør. Noen behandler hundene sine bedre enn barna. F eks: får datteren eller sønnen din lov til å legge hodet i fanget på gjestene?og sikle på buksene deres? vandre rundt ved bordet og tigge mat av alle som sitter der? ha sin egen private lenestol i stua? Neppe. Men jeg har sett hunder som har det sånn. Kjenner en som lar bikkja slikke serviset i opppvaskmaskinen når den finner noen lekre matrester på det. Ville ikke ha sendt min gutt dit for å få kake og se på film...

 

[Anonym bruker]

Normalt sett vil jo folk at barna skal vokse opp til å ha empati og til å vise respekt for både andre mennesker og dyr, var det jeg mente. Men vil ikke du det da siden du reagerte så kraftig?

[Anonym bruker]

Vel, nå har jeg hatt både hunder og katter, og ingen av delene har vært sånn som du beskriver. At du har sett noen dårlige hundeeire er faktisk ikke grunnlag for å rase mot de som faktisk liker dyr. Og hvis katter ikke hadde vært tamme, så hadde de heller ikke hatt et hjem, og de hadde heller ikke kost med eierne. Du høres ut som om du er sykelig opptatt av bakterier, nesten på lik linje med nøffa og spyet hennes...

[Dunder]

Nå er det ikke alle som ønsker eller kan ha dyr hjemme og da blir jo ikke barna like eksponert for dyr.

 

Vi har ingen dyr, men vi drar ofte på bl.a. bondegård for å se dyr, eller vi besøker folk med hunder og katter. Datteren vår synes det er kjempestas med dyr, MEN kun på avstand. Hun vil aldri klappe hunder eller katter (selv om jeg og pappaen hennes klapper først og viser), hun vil ikke for nærme dyr når vi er på bondegård osv. Vil aldri inn i innhegningen der det f.eks. er lam, selv om mange andre barn går inn.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg mener da absolutt ikke at alle skal ha kjæledyr, heller ikke at alle skal like hunder og katter!

 

Det jeg sier er at når et barn blir så til de grader livredd som denne gutten er så legger det en demper på hans sosiale liv. Han går en omvei til skolen for å slippe gå forbi et hus med hund, han tør ikke leke med bestekameraten fordi det er en katt i nærheten osv.

 

Siden mammaen hans er så utrolig allergisk skjønner jeg at det er vanskelig, hun må støvsuge sofaen hvis de har hatt besøk av noen som har dyr hjemme. Men pappaen er ikke allergisk så han burde prøve oppveie litt mener jeg.

 

Dere som ikke liker dyr trenger ikke kjøpe kjæledyr til barne deres, men dere trenger ikke skremme dem heller.

 

Det er faktisk dyr hvor du snur og vender deg i vårt samfunn, katter og hunder møter du i nabolaget, i parken osv. Jeg synes synd på nabogutten som får livet sitt begrenset av angst allerede som barn. Da kunne far gjort en innsats for å ufarliggjøre det, men de vil ikke det, og det kan jeg ikke forstå..

 

HI

[Anonym bruker]

Nei, jeg bare liker ikke katter. Skjønner ikke hvorfor folk flest har noe med det - en slange kunne jeg gjerne hatt, men da hadde vel rekkehuset her stått på ende i bekymring for barna sine!

Har dere hørt om ringorm?

 

Og nei, jeg tenkte ikke å nekte barna å lære om empati. Jeg syns faktisk ikke nabofruen var så empatisk heller, er katta i stua kan vel for pokker HUN lukke verandadøra, eller hive dyret ut i hagen når jeg ber pent om det?

[Gjest Antarctica]

Folk som er veldig allergiske mot noe kan dø av anafylaktisk sjokk. Særlig hvis de har vært utsatt for allergenet i store doser før. tenk bl a på folk som ikke tåler så mye som to vepsestikk.

 

Da er et lite klapp på en katt nok, når gutten kommer inn og klemmer mor etterpå. Kanskje gutten er redd fordi han er redd mor skal bli syk? Ja, kanskje folk har grunner som du, HI, ikke vet noe om?

[Anonym bruker]

Mammaen er en god venninne og har vært det siden før vi fikk barn, så jeg kjenner de veldig godt

 

Hun er veldig allergisk og har astma, men hun er ikke så allergisk som du beskriver. Hun må ta en ekstra dose medisen, klør i øynene og blir snufsete.

 

Men klart, du har helt rett. Det er mennesker som har god grunn til å holde seg laaangt unna dyr. Men for de som ikke har det, må det være greit å slippe en sånn angst som denne gutten har. Var bare det jeg prøvde få frem med dette innlegget, ikke krangle med de som faktisk har en god grunn, for det skjønner jeg da veldig godt.

 

HI

[Anonym bruker]

Og hva når barna er allergiske da?

[Anonym bruker]

Hadde forresten syntes like synd på gutten om mora faktisk var så allergisk som du beskriver også. All uteleken til denne gutten styres jo av angsten hans for å møte et dyr..

 

HI

[Anonym bruker]

Barn som er allergiske selv har jo en grunn til å være redd, det forstår jeg, og det var ikke de dette innlegget var rettet mot.

 

Likevel velger jeg å tro at selv foreldre med allergiske barn vil prøve unngå en sånn angst som denne gutten har. Kjenner selv allergiske barn og de oppsøker selvfølgelig ikke en hund, men de er heller ikke redd for å leke i nabohagen til en hund, og de stoler på at en eier som sier han skal holde hunden i bånd holder det.

 

HI

[Anonym bruker]

Det finens kattenett, visste du det? Om du er så redd vanlige husdyr tror jeg ikke du passer til å bo så tett.