Tror ikke jeg er forelsket i samboeren min mere.. :(

[Anonym bruker]

Eller, hvilke følelser jeg sitter igjen med. Han er på fest idag og ringte drita til meg og fortalte hvor glad han var i meg osv og jeg er egentlig bare glad han er ute av hus. Han rydder aldri, engasjerer seg ikke langt nært like mye som meg i datteren vår, og vi har ting i fortiden som gjør at jeg ikke helt fikser å se på han som det jeg gjorde før. Har vært sammen i 4 år forresten. En gang da vi drakk sammen klikka han i fylla og dasket til meg i ansiktet, var ganske klar for å gå da men backa ut etter mange unnskyldninger fra han. Han har aldri gjort noe slikt siden men jeg føler bare ikke at ting er som de skal lengre. Gidder ikke ha sex, utfører oralsex fordi han maser og er vel egentlig ganske passiv når han kysser meg. Føler meg som en skikkelig heks når jeg skriver dette! Tror dere dette er en periode, siden alle kanskje føler det sånn innimellom eller er det bare på tide å gå? Han er glad i datteren sin og planlegger fremtiden sin med oss inni bildet. Er vel egentlig samvittigheten som stopper meg. Vi har det egentlig helt ok sånn egentlig, men på en vennskaplig måte om dere skjønner. De gangene jeg trenger tid for meg selv ( gå ut med venninner osv) nekter han meg! Orker ikke utdype meg så mye om dette, men det er tydeligvis greit at han går ut på byen men ikke jeg ( Jeg går forresten aldri ut, så det er ikke et stort behov fra min side akkurat. Bare bruker det som et eksempel) Føler meg helt forferdelig nå, men jeg tenker på andre menn! Tenker på hvordan det ville vært å vært sammen med xxx, ikke på min fremtid med samboeren.. Er det noen der som har det som meg?

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med min mann i 10 år, følelsene har gått opp og ned til tider. Men jeg er veldig glad vi har holdt sammen. Selv om han kan irritere vettet av meg,er han god. Skjønner det når jeg leser innlegg her om hvordan andre har det. Håper du ser de fine kvalitetene hans, å prøver å ta fokus bort fra de dårlige.

[Anonym bruker]

Nei, det har jeg ikke. Det vil si: Det hender jeg også ikke føler meg så forelska i samboeren min også, men siden det fungerer så godt bryr jeg meg ikke om det. Men det virker jo som om det er enkelte ting som ikke fungerer så godt hos dere da, som at du "ikke får lov til å gå ut" og den hendelsen hvor han dasket deg. Det virker ikke helt i balanse dette forholdet deres, slik sett.

 

Lykke til, uansett hva slags valg du gjør.

[Anonym bruker]

Alle har det vel sånn av og til i et forhold som varer noen år.

Av og til ønsker jeg at mannen min ikke kommer hjem igjen når han er ute om kvelden.

Men det spørs jo hvor stor del av tiden man har denne følelsen.

Se nøye på han og kjenn etter hva du egentlig føler.

Når man har barn sammen, skal det gode grunner til for å gå fra hverandre, syns jeg.

Samliv er en jobb. Uansett hvilken mann du lever sammen med, går ikke et varig samliv av seg selv. Det vil alltid være gode og onde dager. Sånn er livet.

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn med en tidligere samboer. Vi var sammen i tre år, jeg trodde egentlig vi kom til å være sammen for alltid, men skjønte etterhvert at det beste for oss begge ville være å gå fra hverandre. Nå er jeg lykkelig gift med en annen mann (jeg visste forresten at mannen min var den 'rette' etter å ha kjent ham en uke, og etter nesten fire år sammen har jeg ikke forandret mening), bestevenn med ekssamboeren (vi passer veldig godt sammen, bare ikke som kjærester), gravid for første gang og angrer absolutt ingen ting. Eksen er forøvrig verdens snilleste, og gjorde meg aldri fortred.

Når du føler det som du gjør vil jeg rett og slett råde deg til å gå fra ham. Det virker ikke som at han respekterer deg som han burde, eller som at du har de følelsene for ham som du burde ha. Det er sant som noen her sier at i alle forhold går det opp og ned, men hvis du har hatt den følelsen du beskriver over lengre tid, synes jeg du skal ta konsekvensene av det. Fire år er ikke spesielt lenge i forhold til å tilbringe et liv sammen, og hvis følelsene er blitt borte så fort, skal det mye til for at de plutselig kommer tilbake.