Noen som har foreldre som er psykisk syke?

[Anonym bruker]

Min mor er psykisk syk gjennom mange år, hun har en form for personlighetsforstyrrelse som gjør at hun er veldig paranoid, innbiller seg ting osv. Hun har også depresjon i perioder.

 

Stort sett oppfører hun seg normalt, snakker vanlig om alt og ingenting.. så begynner hun plutselig å si ting som andre oppfatter som "sprø".

 

Hun er flink med barnebarna, klarer fint å passe dem, men samtidig vet jeg aldri hva hun finner på å si. Hun har feks ringt barnehagen hvor min søsters barn går og sagt diverse urovekkende ting om barnets foreldre. Når vi var små beskylte hun en lærer for overgrep, pga noe tull..

 

Når barnet mitt har vært hos henne kan det virke som hun ikke vil jeg skal hente h*n igjen, føler meg mistenkeliggjort hele tiden helt uten grunn. Hvis barnet sier "vil ikke hjem nå", tolker hun det som at vi er fæle med h*n!

 

Føler jeg må gå på nåler og vokte hvert ord jeg sier, og er redd barna mine kan si ting hun misforstår.

 

Hun er veldig glad i barnebarna sine, og er "normal" rundt de, går på lekeplassen, på handletur o.l med dem (hun går nesten aldri noen plass ellers).

 

Kjenner dette her er så vanskelig, vet ikke hva jeg skal gjøre..

[Anonym bruker]

Dersom hun spør om barnet mitt vil komme på overnatting, begynner jeg automatisk å tenke at hun sikkert tror vi ikke kan passe h*n selv. Vet jo ikke om det er tilfellet, men hun er jo mistroisk mot alle andre!

[Anonym bruker]

Noen som kjenner seg igjen?

[Anonym bruker]

jeg har en mamma som er psykisk syk, er veldig vannskelig og slitsomt!

[Anonym bruker]

Det er veldig slitsomt ja, er som å snakke til en vegg føler jeg!

[Anonym bruker]

jepp nå har min mor en annen form enn din, så har mer eller mindre denne uken besluttet bryte en del kontakt med hun. føler hun må jobbe med seg selv før hun får ha barna mine.

[Anonym bruker]

Ja min mor er psykisk syk. Har hatt depresjon siden vi var små hvertfall. Er et veldig negativt menneske. Jeg avviste henne da jeg var baby og hylskrek bare hun tok i meg. Jeg ville aldri ha noe med henne å gjøre og det tror jeg er fordi jeg merket det fra jeg var liten at hun var deprimert og ikke en god mor.

 

Skulle gjerne hatt henne til avlastning da jeg har slitt mye med barnet mitt alene. men jeg kan ikke stole på at hun passer på barnet.

Hun kan f eks kjøre med små barn i bilen i en forovervendt stol som ikke er festet. Passer ikke på at barna ikke går ned til veien hvor bilene kommer veldig fort og uoversiktlig område. Lukker ikke døra ned til trappa selv med en baby på 8 mnd krabbende rundt.

Jeg falt selv ned trappa og pådro meg x antall hjernerystelser da jeg var liten. Hvis jeg kommenterer noe som går på det at hun var sløv med oss barna så får jeg bare til svar: men du lever vel idag gjør du ikke?

Hun passet ikke på at jeg ikke falt ned trappa.

 

Så å sende barnet mitt dit kommer jeg ikke til å gjøre. Gruer meg virkelig til å få spørsmål om det.

[Anonym bruker]

Mamma er schizofren, paranoid. Utrolig slitsomt! Men det er nesten bedre nå som hun er veldig dårlig og hun skjønner nok selv at hun ikke kan passe gullet. Men gullet på sin side, smiler og pludret til mormor som alle andre og det syns jeg er godt å se. Men fy fader, jeg har grått mange tårer over henne...

 

Lurer på om hvordan dere opplevde å få barn? Satte det i gang mange tanker og rippet litt opp i ting? Hvordan fikk dere det med forholdet til barnet?