Da har jeg vært til første angstsamtale på sykehuset...

[Anonym bruker]

..og nå føles alt så mye enklere! Jeg er førstegangsfødende med kraftig fødselsangst og aner ikke hvordan jeg fikk det. Har egentlig vært redd siden videregående tror jeg, men har liksom vist seg det siste året og to når jeg begynte å tenke på det å få barn. Jeg har egentlig følt meg litt dum... Da jeg hadde min første jordmor-time brøt jeg ut i gråt med en gang jordmor nevnte fødsel og hun sendte meg nesten rett til sykehust for behandling, og det er jeg kjempe glad for! Det var så deilig å bli møtt med forståelse, eller kanskje ikke akkurat forståelse, men de godtar i alle fall angsten min og prøver å hjelpe. For dem er selvfølgelig en fødsel det mest naturlige i verden og de ønsker at jeg også skal komme til den konklusjonen, men de påtvinger meg ikke noe. Jeg er så heldig å føde på et sykehus hvor de ikke vil tvinge meg til å føde naturlig dersom samtale ikke fører fram, noe som jeg er veldig takknemlig for! Etter samtalen i går gikk jeg bare rundt og smilte og var strålende fornøyd. Vanligvis ender slike samtaler med skikkelige angstanfall med pusteproblemer og strigrining over lengre tid... Men det som overrasket meg mest var at jeg i ettertid også har begynt å snakke som om jeg faktisk skal prøve å føde normalt. Jeg tror kanskje ikke det kommer til å skje allikevel, men jeg er mye mer åpen når jeg vet at jeg har valget selv, det er mye lettere å fokusere på det positive i fødselen når jeg vet at jeg alltids kan ombestemme meg, og dette ville jeg sannsynligvis ikke klart uten å ha alternativet med keisersnitt..

 

Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg skriver dette innlegget, men jeg fikk beskjed om å prøve å skrive ned litt tanker og følelser etterhvert som de dukker opp, og det er vel egentlig det jeg har gjort nå. Er første gang siden jeg ble gravid at jeg er såpass rolig og reflektert, og faktisk klarer å si noe om angsten og fødselen uten å begynne og grine..

 

Jeg vil ønske aller dere andre lykke til, det er ikke lett å slite med angsten. Og jeg har på følelsen av at effekten av denne jordmorsamtalen kan være rimelig kortsiktig og at jeg er tilbake til det gamle neste gang jeg blir skikkelig konfrontert med fødselen som skal finne sted... Men er veldig glad for at jeg får den hjelpen jeg trenger.

[Anonym bruker]

Så fint at du hadde en god opplevelse! Kan jeg spørre hvilket sykehus...?

 

Hva er det du har mest angst for, da? ( hvis du har lyst til å si noe mer da. Kan jo vente litt og bevare godfølelsen

[Anonym bruker]

Jeg skal føde på sykehuset i Stavanger. Jeg kan godt prøve å si litt om hva jeg er redd for. Egentlig skremmer hele fødselsprosessen meg, men er vel mest redd for den siste fasen der ungen skal presses ut. Jeg klarer ikke helt se det naturlige med at en stor unge skal ut et så lite hull... Smerten ser jeg jo heller ikke fram til, men de første riene tror jeg ikke er noe problem, men den smerten som er på slutten og jeg vet at det er fordi huden blir tøyd til det maksimale, og det som skjer med rifter og revning og det hele... Akkurat det klarer jeg ikke tanken på! Og det at man ikke har noen kontroll på det som skjer.. Alle sier at alt skjer naturlig og kroppen styrer dette selv, og at det derfor ikke er noe problem, men jeg synes det er et stort problem! Jeg er nok litt kontroll-frik til vanlig også... Men samtidig pleier jeg aldri si nei takk til en utfordring heller. Men jeg får se hvordan det ender.. Håper de neste samtalene hjelper meg i riktig retning, enten det er normal fødsel eller keisersnitt, for akkurat nå er jeg litt i villrede..

[AO3]

Så fint at du hadde en god opplevelse med samtalen! Håper du finner ut hva som blir riktig for deg! *klem*

[Augustbaby:-)]

så bra! du gjør en god jobb med følelsene dine, og må ha god selvinnsikt for å få til noe sånnt. jeg skal også føde på stavanger, og har slitt med samme følelsene. men angsten har nok ikke tatt tak i meg så kraftig som deg. lykke til, modige mamma;-) det burde du hatt som nick;-)