foreldre som sliter med sosial angst..

[Anonym bruker]

Det gjør jeg..Jeg klarer å levere og hente i barnehagen.Men det har enda ikke vært noe foreldre møte eller sommerfest.men det kommer .Ikke lenge til nå. Er så redd .hvordan skal jeg klare dette.Og bursdager etterhvert.Jeg syns til og med det er tøft å gå på lekeplassen.Blir sånn usikker som mor foran andre mennesker.hva skal jeg gjøre?jeg jobber ikke ,og sitter stort sett hjemme når vesla er i barnehagen.Føler jeg ikke klarer å være 100 %god mamma.tøft er det å slite så mye selv og ta seg av en liten.

[tante grusom master of law]

Gå til en psykolog og få hjelp. Slikt kan behandles. For både din og barnets skyld.

[Anonym bruker]

Hei! Du er tøff som tør å stå frem her inne! Har du en mann som kan hjelpe deg? Hva med et avlastningshjem noen kvelder i måneden? Har du gode venninner som kommer hjem til deg? Kanskje de har barn på samme alder som din?

[Anonym bruker]

hei..jeg er alenemor.men har hjelp fra familie og barnefar. men har ingen venninder med barn.sliter så fælt med angst.å vil ikke miste ungen min.er bare en redd liten jente jeg.

[Anonym bruker]

Er du alenemor? Om du har en mann kan jo han ta hovedansvaret for disse tingene som foreldremøter osv. Når det gjelder sommerfester osv hjelper det kanskje å med seg noen, hvis mannen din tar ansvaret for ungen deres slipper du å gjøre annet enn å gå ved siden av han å smile pent..

 

Men du er jo nødt til å jobbe med dette, mest for barnet sin skyld. Når du bruker barnets behov som motivasjon så klarer du kanskje å komme et stykke på vei.

 

Første bud er å skaffe hjelp, kom deg til en psykolog.

 

Lykke til!

[tante grusom master of law]

Det du trenger er ikke hjelp med å passe barnet, men hjelp fra en psykolog til å bli kvitt angsten. Det hjelper ikke å stenge seg inne. Avlastning vil heller ikke kurere angsten din.

[Anonym bruker]

Du bør få behandling. Sosialt angst er en av de psykiske lidelsene med best prognoser om man får riktig behandling. Kognitiv terapi og eventuelt medikamenter i tillegg er stort sett greia.

 

Snakk med fastlegen din. Er det uoverkommelig: Skriv et brev til fastlegen din. Det skylder du både deg selv og ungen din.

[Anonym bruker]

Du mister ikke ungen din ved å innrømme at du trenger hjelp, pga barnets behov vil du få hjelp!

 

Du kan fint ta med en besteforelder eller noe på sommerfest o.l. hvis det hjelper deg å ikke være helt alene. Men barnet ditt trenger kanskje en støttekontakt e.l. Ingen fare foreløpig, men hun må jo få begynne på turn, dans eller hva hun måtte ønske etterhvert og du må ta ansvar som forelder og følge i bursdagsselskaper osv.

 

Du er helt nødt til å oppsøke hjelp, du klarer ikke dette alene. Men ingen sier du er en dårlig mor eller vil ta fra deg barnet, ta imot hjelp!

[Anonym bruker]

Nå vet jeg ikke hvor hardt du er rammet, men vanligvis så er det ikke så mye annet å gjøre enn å øve seg. Du kan f.eks. øve deg på å gå på lekeplassen. Bestem deg f.eks. for at i morgen kl 11 skal du gå dit og være der til kl 11.30. Etterpå kan du unne deg selv en belønning.

 

Alle mennesker har sosial angst i større eller mindre grad, du har da sannsynligvis mer enn de fleste, ettersom det hindrer deg i å gjøre vanlige ting.

 

Det å gå på foreldremøte er nok tøffere for deg enn for andre, men det er en av de tingene man bare må. Du kan irritere deg over at dette er vanskelig for deg, men det kommer du ingen vei med. Du må finne en måte å tåle det ubehaget/smerten det medfører for deg å gå i et foreldremøte. Så spørsmålet er da: hva skal til for at du skal få det til?

 

Og for hver gang du klarer å gå på lekeplassen/foreldremøte så vil du være et skritt nærmere å takle angsten. Det vil ikke være så forferdelig bestandig.

[Anonym bruker]

hvordan foregår foreldremøter?sitter alle i grupper å diskuterer??uff ...også blir jeg så rød.kommer sikkert til å bli vått på ryggen.å ikke si et pipp.redd jeg..

[Anonym bruker]

Kjære deg.

Det du bør gjøre er å betro deg til fastlegen din. Håper du har en ok fastlege!

Deretter må du enten få hjelp av medisiner + terapi, eller rett og slett hoppe i ting! Legen vet nok best, i og med at vi ikke vet hvor hardt rammet du er av angsten..

 

Men, jeg kom meg hvertfall etter å ha hoppet i ting en stund. Det virker gjerne umulig akkurat nå, men visst du VIL bli kvitt problemene dine, så er det det som hjelper..

[tante grusom master of law]

Hvorfor svarer du ikke på alle tips om å gå til psykolog? Virker ikke som du er interessert i å bli kvitt angsten din, og å jobbe for det. Det nytter ikke å vente på at noen kommer med et mirakeltips som fjerner angsten din. Du må selv ta skrittet og gå til behandling.

[Anonym bruker]

På foreldremøter sitter vi rundt omkring i lokalet, får tilbud om en kaffekopp og kanskje har personalet bakt en skuffekake. Så informerer styreren eller avdelingslederen om hva de jobber med, hva slags planer de har for de neste månedene, hva slags sanger de synger, hva de lærer om osv. Hun informerer om turer de skal på, arrangementer de skal ha, om evt problemer på alt fra uteområder til matsituasjon osv.

 

Så hender det noenganger det blir snakk om barnebursdager, sukker i barnehagen, hvor mye de skal være ute/inne, om foreldrene synes det er greit med en foreldrekasse til utskeielser osv.

 

Har med mine fire barn og utallige foreldremøter noen gang opplevd at man sitter i grupper og diskuterer. Det er bare de som ønsker det som tar ordet, og det er flere av foreldrene jeg aldri har hørt si annet enn hei.

 

Ingen som tvinger deg til å delta i noen diskusjoner, men det blir jo gjerne noen små samtaler hvor vi "skryter" av barna våre, klager over trassalder, osv. Deilig å prate med noen om det vi alle har felles, nemlig små barn. Men som sagt ingen som krever noe annet av deg enn at du er tilstede og lytter. Du kommer til å fikse det fint!

[Anonym bruker]

jeg er på tidsbegrenset ufør.har vært utenfor arbeidslivet siden 2001..har gått til masse behandling.psykolog.gruppe terapi..dagsenter osv.men sliter fortsatt veldig..men for tiden går jeg ikke i noe spesiell behandling

[tante grusom master of law]

Bra att du har gått til behandling, men du bør fortsette med det. Terapi kan ta lang tid. Medisinering kan også ha god effekt, men da sammen med terapi.

[Anonym bruker]

takk for svar alle sammen.har ikke fortalt noen av de ansatte i barnehagen om mine problemer.vil så langt det lar seg gjøre holde tett.tror det er det beste.er bare redd for alle de sterke personlighetene til foreldrene.mange som elsker å hevde seg å skrike høyest.føler meg så liten da. hater å sitte i sosiale situasjoner .med folk jeg sikkert ikke har noe til felles med..får sikkert pippe stemme.å blir kjempe usikker.æsj.....................Hater det.jeg vil ikke bli kjent med noen orker ikke flere nederlag i livet.har alltid vært en hakke kylling for andre mennesker.aldri tatt igjen.føler meg som et offer..er skadet av all mobbingen på skole og i arbeidslivet

[tante grusom master of law]

Håper du klarer å bli kvitt angsten din. Ønsker deg lykke til. En ting som kan hjelpe er å reagere med sinne. Bli forbanna på alle som har gjort deg urett. Tenk tilbake og husk all den urettferden de har utsatt deg for og tenk på hvor store idioter de er/var.

 

Bli forbanna og tenk at du er bedre enn dem! De er intet verdt.

 

 

[Anonym bruker]

Ville bare si at du er ikke alene om å ha det slik, selv om det kan følest sann. Det er vondt, jævlig, tortur,smertefullt, hemmende, tappende og krevende å ha angst. Men det er viktig å jobbe med den, selv om det kommer dager der en bare gir opp pga en ikke kan se fremgang, da er det lov å hvile.

 

Jeg har selv både generell angst, sosial angst og har hatt to depresjoner. Hadde du møtt meg i bhg eller på forledremøte så hadde du aldri kunne tenke deg det. Vet det kan høres litt vel selvsikkert ut, men det er bare for å forklare at det er mange du kan se på som sosiale, fremgangsrike osv som sliter med akkurat de samme tingene som deg, eller andre ting. Jeg er godt gift, har høyere utdanning, ser sunn og sprek ut, smiler og virker utadvendt. Men innvendig er alt kaos, jeg gråter ofte før foreldremøter ol fordi jeg gruer meg sånn, men jeg tvinger meg selv til å gå noen ganger selv om det er en pinelse, føler meg ikke til stede, er redd jeg skal besvime, at noen skal se det på meg osv.

Når en først får dårlige opplevelser flere ganger så er det uhyre lett å heller velge å trekke seg tilbake, komme med unnskyldninger og bli hjemme. Jeg har gjort det og gjør det fremdeles ofte, men jeg har en mann jeg kan sende av gårde i stedet for da. Angsten er et uhyre og noen ganger må en bare pine seg selv gjennom ting for å overvinne denne fryktelige følelsen, men det tar tid.

 

Ta noen steg om gangen, dette klarer du. Lykke til.