Han vil ikke ha flere barn

[Anonym bruker]

Vi skulle egentlig flytte sammen nå etter 15 mnd sammen. Fra før har jeg to herlige barn og han har en 50%. Nå er jeg uplanlagt gravid. Jeg ønsker meg inderlig et barn sammen med han jeg skal dele livet med. Ikke fordi dette barnet er noe annerledes enn de andre men fordi at for meg er det naturlig. Jeg er 32 år og har tatt mange verdivalg i forhold til karriere og mer tid hjemme med mine kjære. Han jobber mye den uken han ikke har barnet sitt og mindre den uken han har han. Han syntes det var traumatisk sist gang med fødsel og en dame som tok to aborter før han sa ok når hun var gravid for tredje gang...Jeg tror han er redd og usikker.

Nå er dilemmaet mitt det at jeg uansett ikke makter tre alene. Det var ikke planen for mitt liv, men jeg tror ikke jeg klarer å ta abort lenger! Har tatt en før, når jeg var ung og var i et vanskelig forhold.

Jeg kommer aldri til å kunne respektere en mann som ber meg fjerne et lite liv når vi alikevel skal dele livet sammen! Respektere hans valg kan jeg men da kan jeg ikke flytte sammen med han. Jeg fatter ikke hvordan det er et problem. Han sier det er praktiske grunner, tid, de andre barna, karrieren osv.

Jeg er lei meg. Det er et menneskeliv. Alt utenom "firkanten" mange lever i. Jeg tilpasser heller livet mitt etter barna enn omvendt. Jeg har blitt så mye mer tankefull nå enn i mine yngre dager (er bare 31 da, men forandret!).

Det er et mirakel og jeg aner ikke hvordan jeg skal kunne ta abort!

Vet ikke hva jeg vil med dette heller. Noen som kjenner seg igjen kanskje? Hva gjorde dere og hva ble konsekvensene?

Takk

 

[Anonym bruker]

32 år, ikke 31. Akkurat fyllt :-)

[Anonym bruker]

Jeg har ofte tenkt at det er så lett for en mann å be oss ta abort, de tar liksom mye lettere på det for de har ingen anelse om hvordan det er og hvor vanskelig det de ber om faktisk er, deres tanke er ofte at det er ingen baby enda, det er jo bare en celleklump.

 

Men det er vanskelig, det er mye å be om for oss som VET hva det er som skjer i kroppen vår, som har gått igjennom en graviditet før og for de fleste andre som tenker på det som ett barn.

 

Jeg er ikke helt i samme situasjon som deg, men kan fortelle litt likevel.

 

Kjæresten min var 20 år, forholdet hadde vart bare to måneder og han hadde nettop dratt i militæret, i tilegg hadde han barn fra før av. Så når jeg ble uplanlagt gravid ville han jeg skulle ta abort, vi snakket mye om det og han mente vi kunne vente med barn, at jeg også hadde et barn fra før av så det var da vel ikke så ille å ta bort det jeg bar nå.

Jeg sa at ja enn om aborten resulterer i at jeg ikke kan få flere barn, ja det var en sjanse han var villig til å ta var svaret jeg fikk.

 

Jeg trodde alt dette ville drepe mine følelser for han, at han tenkte så mye mer på seg selv enn meg, at han var villig til å ta den sjansen som han sa. Men han var ung, så jeg forstod jo hans grunner.

 

Jeg tok abort, selv om jeg ønsket å beholde. Jeg angrer mye på den aborten, skulle gjerne ha hatt den ugjort.

 

Vi er fortsatt kjærester, har vært det i ett halvt år snart, han ønsker vi skal flytte sammen etterhvert og føler forholdet vårt fungerer slik det skal. Jeg elsker han, men føler at aborten ligger som en verkbyll mellom oss, jeg er til tider en del bitter på han for at jeg måtte ofre ett barn for hans skyld.

 

Jeg tenker at når dere er så voksne og etablerte som dere er, så er ønsket hans om at du skal ta abort en smule egoistisk, det er sjelden det "passer" å få barn, men når skal det passe om ikke nå når dere er etablerte, forelsket og i en voksen alder, dere blir ikke yngre heller, så når skal det passe for han?

 

Du må bare kjenne på hva du føler, det kan jo hende han vokser med tanken om du beholder, eller det kan hende han stikker, det vet man ikke. Men du må velge ut fra hva du føler og ønsker, ta ett valg du kan leve med, enten du klarer å leve med mannen eller ikke.

 

Om du beholder, kan det kan godt hende forholdet deres overlever om du kan klare å komme over at han ba deg ta en abort, om han ikke stikker da. Men tar du en abort, er det ofte at forhold ryker.

 

Bare du kan ta dette valget, følg hjertet ditt! Lykke til:)

[Anonym bruker]

Takk for flott svar . Jeg har ennå ikke klart å bestille time. Hvordan jeg skal kunne gjennomføre dette er ubegripelig for meg. Føler meg så alene. Det eneste han prater om er at jeg ikke må gå fra han etter aborten. Han virker så umoden og selvsentrert. Kaster ut at jeg er egoistisk om jeg beholder. Også at det var min feil pga spiralen som støtet seg ut . Det trakk han tilbake etter at han forstod alle smertene og legetimene i den perioden. Jeg er alene igjen. Mitt første barn med en som dro på rehabilitering. Godt var det siden han ønsket å bli en bra far. Masse bråk og tull siden han var syk i den perioden. Jeg tok meg av han. Nr to ikke planlagt. Superpappa. Så nr tre nå, med pappa tre etter femten mnd. Hvordan skal jeg klare bygdas snakk. Tre barn med tre ulike. Og siste far vil absolutt ikke. Jeg klarer ikke velge menn før barn. Går heller. Men trøtt av at det skjer på denne måten. Jeg klarer ikke å ta bort liv

[Anonym bruker]

Det er nå i hvert fall klinkene klart at abort må du ikke ta! Du kommer til å angre og forholdet deres kommer til å falle i grus hvis du gjør det. Så da sitter du der alene med angeren etter en abort.

 

Vær som han; tenk på deg selv! Jeg skal ikke si at han er ond eller egoistisk, det er vel naturlig å ville ta vare på seg selv også? Så det bør du også gjøre. At han sier det er din feil spiller ingen rolle, for du (og han, innerst inne) vet at det ikke er sant.

 

Det høres ut som han har skikkelig panikk og ikke klarer å se noe annen løsning enn abort. Så har må du stå på egne ben og tenke på deg selv og dine. Det er ingen skyld eller ansvar å plassere i denne situasjonen, og som du sier, så kom dette helt naturlig, så det er kanskje en mening med det?

 

Jeg tror at når alt kommer til alt og babyen er her endrer han mening, kanskje før også.

 

Lykke til videre

[maria isabell]

3 barn med 3 ulike fedre, i mine øyner er det ikke noe krise:)

det som betyr noe er at du er en sterk mor til dine barn og at barna har det godt:)

det er sikkert mangen som hadde hatt barn med mangen ulike menn om de hadde valgt å beholde:) det står mere respekt av det du har valgt:) men det tenker folk ikke på

[Anonym bruker]

Takk for svar kjære medsøstre :-).

Jeg er jo her, gravid, han tør ikke snakke om det engang. Spør fra tid til annen om jeg snart har time på sykehuset. Og i dag fikk jeg time 2 juni. Sa til damen som tok telefonen at jeg hadde lovet kjæresten min å "prøve". Så jeg drar dit, tar ultralyd og reiser hjem igjen. Hun sa jeg ikke måtte bli skremt av at søknaden om abort da var fyllt ut. Skremmer ikke meg med den lappen, svarte jeg. Jeg er uansett 90% i mot. De siste 10% som er for er Jantelovens ord som surrer i bakhodet mitt.

"Til Salgs" plakaten er fjernet fra huset mitt. Blir ikke noe salg og samboerforhold på meg det første året iaf. Det tør jeg ikke.

For meg så er han svak, usikker og umoden. Nærmer seg 40...ingen skussmål det her i gården. Nei takke meg til, noen trenger å våkne opp fra dvalen sin. Å reise jorda rundt for å se på en utkledd Mikke Mus, eller alt snakket om hele verden han vil se. Vær så god! Men mine barn skal ikke ofres for det. Han får reise rundt og se om han finner lykken. Og det patetiske er at han er redd for å miste meg.

Hva er jeg? Ikke et sekund redd for at han forsvinner. For de sidene jeg har sett de vil jeg ikke ha. Om han skal vinne mitt hjerte tilbake så får han komme tilbake som en voksen mann.

Men jeg er redd for familiens vrede. Mest lyst å flytte et helt annet sted. Søke dekning til det er glemt. Om et par år så er det plutselig alles lykke! Men ingen husker hva som ble tenkt og sagt...

Jeg er egoistisk fordi jeg ikke kan ta et liv, de som er mest bekvemme med å "gjemme" det bort, fjerne beviset for så å glemme, de er liksom vinnerne i første øyekast.

Jeg er ikke i mot abort. Har tatt det selv når jeg var yngre. Gjorde som over: fjernet det og -"glemte" det.

Så ser jeg på mine to barn. Den eldste har en nevrologisk sykdom men dog så herlig! Den yngste frisk -beholdt mot alles råd. Hun er familiens lykkeklump på begge sider. Ingen prater om det i dag, at jeg var helt alene. Men de skal vite en ting: Jeg var verdens lykkeligste gravide alenemamma, tross alt som ble sagt. Og den gleden skal jeg holde fast ved nå også.

Jeg har redusert stillingen min med 50%. Til tider så slår det inn at jeg kanskje har blitt skrullete og gal. Går mot strømmen selv om regnet pisker i mot meg, så en dag så vender vinden retning igjen. Da er det solskinn og alt er glemt. Og jeg vet at det er nettopp sånn livet er :-).

 

 

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg har også time til d samme her 2 juni VIL ikke... Men kjæresten vil! Har innlegg om d som er nettopp skrevet, om du vil lese...

[Anonym bruker]

Og forresten vet jeg hvordan du har d... Ikke bra... Føler med deg...

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Så deilig å lese at du er så klar på hvor du står selv i dette! Det er mer enn nok av de menneskene som lar andre ta viktige valg i livet for seg, godt å se at du ikke er en av dem! Jeg tror at du kommer til å klare deg godt alene, hvis han ikke skjerper seg da. Det kan jo være at han handler i panikk her og fortjener å få tilgivelse etter hvert, men da må han jo be om det og jobbe for det.

Men å velge barnet fremfor han er et meget godt valg som du aldri kommer på å angre på uansett

 

Lykke til videre i svangerskapet

 

Til deg som er i samme situasjon: Lær av denne tråden, ikke la noen andre bestemme over din kropp. Du ville vel ikke fått et barn mot din egen vilje, så hvorfor skal du fjerne et mot din egen vilje? Det er viktig å ha selvbestemt abort, men det forutsetter også at det er selvbestemt. Må ikke finne på å utsette kroppen din for en abort hvis du ikke ønsker det selv, det kommer til å bli veldig traumatisk og du kommer til å angre. Tenk på hvordan du ville reagert hvis det var bestevenninnen din som ble behandlet slik av kjæresten sin? Hva ville du sagt til henne da? Ta vare på deg selv like godt som du ville tatt vare på andre som du er glad i.

 

Hilsen 13:11

[Anonym bruker]

HI her . Vi hadde vår første ordentlige samtale i går. Vi har visst dette i snart fem uker nå. Han har sammen med sine to ekser tatt tre aborter de siste 5 årene. Voksne mennesker... Jeg ble kvalm over kynismen hans. På onsdag har jeg ultralyd. Vurderer etter det å flytte i en helt annen retning enn til han. Ta med meg ungene mine, jobbe mindre og nyte livet. Tror ikke jeg har lyst på han mer. Iaf ikke før en murstein har fallt i hodet på han... Går det an å være så ubevisst? Og igjen kunne han ikke forstå hvorfor ikke vi kunne fortsette som før! Jeg sa døden for meg betyr døden for forholdet også. Ingen mann som ønsker mitt barn død gidder jeg å satse på. Jeg drar. Gir det 16 uker. Skjer det ikke noe så mister han meg for godt. Mennesker er kyniske!!!

[Anonym bruker]

Innom fra 2. trimester og kikker og må bare si at jeg synes du har en selvinnsikt, en intelligens og en styrke som er få forunt! Hold på dette, vennen! Håper ALT ordner seg til det beste for deg og dine og at du IKKE lar ham styre livet ditt!

 

Stor klem og lykke til:)!

 

[Anonym bruker]

HI her. Tusen takk for vakre ord! Føler meg til tider smågal i denne situasjonen, velge som jeg gjør...men livet kan aldri bli feil . Jeg velger kjærligheten og livet! Pappaen som sa at det ikke var liv. Han tar feil lillevenn . Du lever, vokser og utvikler deg i perfekt harmoni. Mitt hjerte banker for deg, for jeg vet at du er der inne . All kvalmen, svimmelheten viser at du trenger ressurser for å vokse. Jeg vet du er der . Lille, vakre barnet. Du er elsket og ønsket! Og kjærlighet har vi nok av til oss alle! Gleder meg til onsdag er over ))

[Anonym bruker]

Sitter å venter på UL på Ahus. Søknad om abort. Jeg kommer ikke til å ta abort. Bare er her for å fullføre hans ønske om å prøve. I går gjorde jeg det slutt. Han var trist fordi det skjedde. Ikke et ord igjen om mine følelser, hans manglende støtte og medfølelse. Alt dreide seg om hvor trist jeg gjorde han ved å gå. Jeg er ikke så lei meg mer. Har lært at han ikke er slem eller egoistisk. Han er ubevisst. Kjenner knapt seg selv. Hvordan bli kjent med og se andre da? Jeg forstår hans frykt. Men hit kom vi sammen, resten må han gå alene. Kanskje vi møtes igjen på veien? "Lær meg hvordan jeg skal gjøre det" sa han. Lære å kommunisere, se, åpne seg. Men jeg vil ha et voksent forhold nå. Ikke ta meg av et barn til som burde vært voksen. Jeg vil ha kjærlighet, bli elsket og sett for det jeg står for og er. Innerst inne håper jeg han finner seg selv igjen. Men den veien må han gå selv. Det er vondt men kjennes så riktig i hjertet mitt. Elskede: jeg gir slipp på deg så du får erfare det du må i livet. Elsker deg, tross alt .