Hvordan forklare han slik at han forstår, grunnen til at jeg ikke har det bra nå?

[Anonym bruker]

Etter mange år med en mann som har satt seg selv og sine ønsker først, mens jeg har måttet kjempe med alt jeg hadde for å få han til å se min side av noen saker, deler av livet som var viktig for meg, endte vi i terapi for noen år siden. Vi gikk der ca. ett år og da var han blitt mye bedre. Jeg elsket han fortsatt og vi (jeg) ga forholdet en sjanse til.

 

Så fikk han "tilbakefall", falt inn i gamle vaner og det skulle ikke mye til før jeg mistet all tro på at han noen gang skulle være der for meg, ta hensyn og respektere mine ønsker og mitt liv.

 

Vi tilbake i terapi, dette var i fjor høst. Jeg hadde egentlig gitt opp, men da vi har to barn sammen så følte jeg det var viktig å prøve alt jeg kunne. Månedene gikk og han ble faktisk bedre, skjønte mere. Men en gang i blant, særlig når jeg retter på oppførselen hans (vet det ikke er noe bra, men psykologen har sagt at det er den eneste muligheten jeg har å vise ham der hvor jeg ikke er enig, eller der han gjør vondt verre ved å prøve å snakke seg ut av noe f.eks). Kommer det noe i veien for han er han tilbake til den gamle manipulerende "du har feil og jeg har ikke gjort noe galt"-holdningen.

 

I de siste ukene, aner ikke helt hvorfor, så har jeg følt meg skikkelig deprimert. Alt har sett svart ut, og tankene mine bare surrer rundt det at jeg har latt han gjøre så mye med meg, bestemt så mye og jeg føler at jeg ikke har fått igjen det som har vært viktig for meg. Jeg angrer som en hest på at jeg fulgte han til det livet han ønsket (vi flyttet til hjemstedet hans) for etter alle disse år føler jeg at livet har stoppet opp for meg.

 

Jeg prøver å forklare han hvorfor jeg har det sånn, hvorfor jeg svarer han surt og ikke er å ha med å gjøre. Han mener jeg bare bør ta meg sammen, legge fortiden bak meg og komme meg videre. Men jeg klarer ikke å la være å tenke på hvordan livet kunne vært om jeg ikke hadde "hørt" på han hele tiden, og latt hans vel og ve komme foran mitt eget.

 

Han vet hvorfor jeg er dårlig, men skjønner ikke hvorfor det kommer nå. Jeg prøver å forklare han at jeg føler meg utslitt, og at reakjsonen på alle disse årene (noen av dem hvor han drev med psykisk mishandling) med manipulasjon og lite respekt for at jeg også har et liv jeg vil leve slik og slik såfremt det er mulig, kanskje kommer for fullt nå.

 

Men han mener at den reakjsonen burdet kommet før, fordi han jo er blitt bedre med årene så at den kommer nå når ting går mye bedre, ikke henger på greip i det hele tatt.

 

Er det normalt for meg å ha en reaksjon nå, selv om det er årevis siden har var på sitt verste, men vi avsluttet jo nettopp terapien i våres? Eller har han rett, at jeg burde ta meg sammen og oppføre meg ordentlig mot han...han har ikke fortjent dette?

[Anonym bruker]

Forklaring: "Hun lot deg leve livet hennes i stedet for å ta grep og forme sitt eget liv. Nå tar hun fortsatt ikke ansvar men furter, sutrer og legger skylden på deg."

[Anonym bruker]

HI

Ja,det er kanskje sånn det er, men det er akkurat som om jeg ikke klarer å sette meg først (har aldri klart det forsåvidt). Ønsket om at han ble lykkelig var større enn at jeg selv skulle være det.

Skulle jeg gjøre meg selv lykkelig nå så ville det komplisert livene våre veldig, og barna også, at jeg ikke vet om jeg ville klart å tatt det ansvaret. Med hvilken rett kan jeg sette min egen lykke foran andres?

 

Det er vel derfor jeg sitter her og ikke har det bra. Vil ikke si at jeg furter bare, føler at det går dypere enn så. Akkurat som om man har våknet halvt av et mareritt og skjønner at det er forbi, men klarer ikke å våkne helt for å komme seg ordentlig ut av det.

[Anonym bruker]

Det virker jo som om du har undertrykt masse følelser gjennom lang tid, og hva som trigger at de kommer fram er jo vanskelig å si. Kanskje du først nå føler deg så trygg på han at du faktisk kan kjenne på følelsene dine? Om det er hensiktsmessig i fht at han har endret seg, og for å få parforholdet til å fungere, er jo et annet spørsmål...

 

Kanskje du skal fortsette i terapi på egenhånd for å få bearbeidet alle disse vonde følelsene dine?

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei Hi

Vi har det likt.

Er også deppa etter mange år med en litt egoistisk og vanskelig mann.

Dvs ingen andre ser det utenom han og meg.

Jeg får også reaksjoner i etterkant. Så tror ikke det er unormalt. Jeg har mistet gnisten og håpet på å bli forstått. Jeg føler jeg kan stoppe hvem som helst på gaten og fortelle min historie og de vil forstå den bedre enn den mannen jeg deler livet med.

Skrev nylig et langt brev til min mann som fikk øynene hans litt opp. Så han er litt spak nå og behandler meg fint for øyeblikket.

Men jeg vet så sørgelig godt at mønsteret vil gjenta seg. Jeg bare vet det. Og det gjør meg så trist.

Hva var det du ønsket deg da som du ikke har fått igjennom?

Er det kommunikasjonen som er dårlig?

Vet ihverfall litt hvordan du har det selv om ingen forhold er like.

Klem

[Anonym bruker]

HI

Ja han mener også at jeg bør gå i terapi. Hjertet mitt sier vel at det kunne vært lurt, men hodet mitt sier at jeg bør avslutte dette forholdet en gang for alle. Har ønsket det mange ganger ,men aldri klart det.

 

Hvis jeg tenker klart (det hender) så sier fornuften min at jeg bør flytte tilbake dit jeg kommer fra, ta tak i livet mitt og starte fra scratch. Der har jeg mine venner, min familie = et godt støtteapparat rundt meg.

 

Her jeg bor nå, har vi hans familie, men det er aldri noen som stiller opp for oss. De er ikke veldig familie og det savner jeg utrolig.

Det er det som har vært det store problemet mellom meg og min mann, at han aldri har sett poenget med at min familie kommer på besøk hit. Jeg er hos dem i sommerferien og annenhver jul, og han synes det er et mas at de kommer hit (mindre nå pga terapi). Men jeg har hatt behov for at de kommer, vise dem litt av livet mitt som de ikke får være med på og særlig for barna da. Da foreldrene hans ikke har noen stor interesse for barnebarna sine, savner jeg litt det å ha besteforeldre til barna, og der gjør foreldrene mine en super jobb hver gang de er her - og barna elsker dem!

 

Men de dagene jeg ikke tenker klart, så orker jeg ikke tanken på å bryte opp vår familie. Ta fra pappan ungene og flytte langt vekk. Selv om han litt lagt opp til det selv, så er det jo viktig for ungene å ha pappan sin. Men det er jo viktig at mamma har det bra også og det er vel der jeg sliter meg ut ved å tenke fram og tilbake, hva som er best for hvem osv.

[Anonym bruker]

HI

 

Hei, jeg ønsket meg ett liv, med en passe fin leilighet (er ikke kravstor) som er vår (altså kjøpt....her vi bor nå leier vi) som vi kunne gjort til vårt hjem for oss og barna, ønsket meg at jeg hadde sluppet å bruke så mye tid på han og hans vanskelige kravstore personlighet slik at jeg kunne pleid mine vennskap og hatt et sosialt liv, ønsket meg å kunne ha min familie i nærheten som en støtte, barnevakt (både for barna og for oss som par...hadde ikke besteforeldre selv og synes det er en stor gave for barna), ønsket at jeg kunne sluppet å gå på tå hev til tider i tilfelle Han ikke var i humør, ønsket at jeg kunne sluppet å skjule at mine foreldre har ringt for å slippe kontrollspørsmålene fra han i etterkant da han er sikker på at jeg koker sammen noe sammen min far.....

 

Listen er lang, det er så mye jeg skulle ha ugjort. Men det går jo ikke. Men jeg vil i hvert fall ikke at noe slikt skal skje igjen, derfor er jeg skikkelig på hugget bare han avviker litt i oppførselen sin. Kommer det noe ugjennomtenkt fra hans side, slår jeg så kraftig ned på det at jeg skvetter selv. Aksepterer ikke en eneste gang til at han skal bestemme noe over livet mitt. Han har bestemt nok.

 

Men det er vondt å leve slik, du er sikkert enig. Jeg er som det, helt bombesikker på at mønsteret vi gjenta seg, selv om han er "snill" for dagen kommer det til å komme en dag hvor et eller annet irriterer han og så er diskusjonen igang med manipulasjon og "skal jeg ikke få si min mening, jeg da?(han) hvor jeg blir sliten igjen. Ond sirkel heter dette, og jeg er redd noen ganger at det som skal til for å bryte den er å bryte helt ut...