Jeg blir skikkelig lei meg når jeg ser gravide! Flere som har det sånn?

[Anonym bruker]

Jeg blir lei meg og trist når jeg ser at noen jeg kjenner eller vet om er gravide. Førstegangsgravide og andregangsgravide er på en måte greit å se, mens når jeg treffer tobarnsmødre som venter sin tredje, så blir jeg skikkelig lei meg, nærmest på gråten. Jeg klarer ikke å glede meg på deres vegne, selv om jeg prøver.

 

Jeg har selv to barn, og ønsker meg så veldig en til. Imidlertid vil ikke mannen fordi vi har hatt det veldig tøft da det ene barnet vårt har en funksjonshemming. Det største jeg noensinne har opplevd og den mest fantastiske tida i livet mitt har vært mens jeg gikk gravid og mens vi hadde en baby. Jeg føler en så utrolig stor sorg over kanskje aldri å skulle få oppleve det igjen, at det nesten ikke kan beskrives. Jeg tenker på et barn til hver eneste dag. Det er lett å tenke at vi er heldige som har to, men på grunn av funksjonshemmingen til den ene (autisme) føler jeg mange ganger at vi kun har gleden ved å ha et barn, fordi det er så vanskelig å få kontakt, tilbakemelding fra den funksjonshemmede. Jeg har egentlig ønsket meg mange barn, for jeg har vokst opp i en liten familie selv, og alltid drømt om å ha en stor familie. Dette er så veldig vanskelig for meg! Er det flere som har det sånn? Hvordan takler dere det?

[Anonym bruker]

dytt!

[Anonym bruker]

Nei, jeg har det ikke sånn. Jeg tenker "stakkars dama som skal føde snart".

 

(og jeg har også bare 1 barn)

[Rampongi]

helt annerledes her også. Jeg har ett barn selv, og tenker stakkars dame når jeg ser en som er gravid.. jeg elsker ungen min, men gleder meg også over at nyfødttiden er over, samtidig som jeg gleder meg over alle fremskrittene som gjøres daglig, men trenger ikke å oppleve det igjen. Jeg nyter det mens det står på, misforstå meg rett..

[Anonym bruker]

forstår deg så godt!

 

slik har eg det når eg ikke er gravid...nå er eg gravid og mannen truer med å sterilisere seg! da blir eg sint da....

 

det er ikke rett at mannen din skal nekte deg flere barn...

det er heller ikke rett at du skal tvinge han...

 

når det oppstår en slik situasjone har eg sett at mannen ofte går med på en til dersom damen tar alt arbeidet...urettferdig ja,men kanskje litt rettferdig også? siden han absolutt ikke vil....og det betyr alt for deg....eg trur når babyen først har komt at han vil bli super sjamert og tar stor del i babyen:)

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn da vi slet med å bli gravid første gangen. Vi var prøvere i 17 måneder før spiren satt. Nå har jeg to barn og er fryktelig glad for at jeg aldri skal gå igjennom spebarnsperioden igjen

[Anonym bruker]

Så godt at vi er flere som har det sånn! Mannen min har også snakket om å sterilisere seg. Heldigvis har han sykehusskrekk, så jeg tror ikke det blir noe av...

 

Det er som du sier et vanskelig dilemma, for det er verken riktig at en skal nekte den andre det eller at en skal tvinge på den andre et barn til.

 

Ja, jeg håper at han vil gå med på en til om jeg tar alt arbeidet... Han sa like etter fødselen med nr. to at vi skal jo ha en til, så i hvert fall ønsket han det for mange år siden... Han føler at vi har fått så mye frihet igjen nå, med barn som er over bleie og dagsovealderen, at han ikke vil miste den friheten, og så er det alt det ekstra arbeidet med det ene barnet vårt som skremmer han... Vet at han vil bli veldig glad i et nytt barn, men han er ikke så begeistret for babyer. Han synes det er skummelt at de er så små og skjøre... (- Men det gjør jo ingenting, for jeg elsker babyer, og tok så å si alt arbeidet da nr. to var baby). Han deltar mye mer på lik linje med meg når de har blitt større... Tror kanskje han ville hatt en til hvis han kunne fått en helt ferdig treåring, men jeg vil jo ikke miste de tre første herlige årene for alt i verden...

 

Hva gjør du med at du og din mann har ulike oppfatninger? Håper at han vil endre standpunkt eller at du evt. vil synes det er mange nok barn når det i magen er født? (Hvor mange har dere forresten?)

 

Føler at dersom han ikke hadde sagt klart ja eller nei, så ville det vært lettere å slutte å tenke på det hele tiden, men når han så klart sier at han ikke vil, så tenker jeg på det hele tiden...

[Anonym bruker]

Jeg blir bekymret når jeg leser dette.

Det at du ønsker deg en baby, er kanskje en måte du prøver å flykte unna de krav hverdagen stiller til deg?!

Vær hos og med barna dine der de er i livet sitt og slutt å ønske deg en baby igjen!

Livet går videre, barna vokser opp og de trenger mammaen sin like mye nå som da de var babyer, bare på andre måter.

 

[Anonym bruker]

Du kan kalle det flukt, men jeg er ikke enig. Jeg har bestandig ønsket meg mange barn, i og med at jeg selv har vokst opp uten søsken og savnet det veldig. Jeg har alltid tenkt at jeg skulle ha fire barn. Jeg har innsett at fire går ikke, fordi det er for krevende å ha fire når vi har en med diagnose, men jeg vil ikke gi helt avkall på drømmen min, bare fordi vi har et funksjonshemmet barn. Du kan si at det å få et funksjonshemmet barn knuser mange nok drømmer som det gjør. Hverdagen vår er ganske annerledes fra din, regner jeg med, hvis ikke du også har et barn med autisme. Jeg har lagt drømmen om karrierre på hylla, for det lar seg ikke forene med alt ekstraarbeidet og alle møtene. Jeg elsker å reise, men vi reiser sjelden bort fordi det gir så mye ekstra uro hos barnet vårt. Jeg kunne sikkert skrevet mange sider om alt vi har måttet gi avkall på som foreldre til friske barn tar som en selvfølge. Drømmen om et barn til har jeg ikke lyst til å gi avkall på. Det er ikke bare det at jeg ønsker meg en baby til, jeg ønsker meg et barn til også. Jeg skjønner at innlegget kunne tolkes dithen at jeg elsket babytiden, men ikke var så glad i at barna ble store. Sånn er det ikke. Jeg skulle bare ønske at jeg kunne få den store familien jeg alltid har drømt om, helt siden jeg var liten, og derfor gjør det meg trist å se at andre får det, når jeg sannsynligvis selv ikke vil gjøre det.

[Anonym bruker]

Du anonym 11.20, får slappe av litt.. Hun har lyst på flere barn, en større familie.. Er det ikke lov å ha det uten å prøve å "flykte fra hverdagen"?

 

Vet mannen din hvor mye du ønsker deg dette HI? Første bud er at han virkelig har skjønt hvor mye du vil dette. Prøv å komme frem til et kompromiss. Det handler om å gi og å ta når man er i et forhold.

[Anonym bruker]

Ja, han vet hvor sterkt jeg ønsker meg det. Jeg tror det kan være en liten mulighet for kompromiss, for vi har så vidt snakket om det, og det er han som halvt i spøk, har foreslått kompromisset. Det innebærer at vi får et barn til og jeg tar hovedansvaret for alt i babytiden, og han virkeliggjør sin drøm, som innebærer at vi må ta opp en del mer lån (jeg synes i utgangspunktet at vi har nok lån...). For å ta opp mer lån, må jeg tjene mer enn jeg gjør nå, og det ligger nok noen år fram i tid. Samtidig har han sagt at hvis vi skulle fått en til, med dette kompromisset måtte det skje snart. Han vil likevel ikke gå nærmere inn på det, og lage en "avtale"... Vet jo heller ikke med sikkerhet om jeg ville blitt gravid hvis vi prøvde heller. Synes også det er litt problematisk å "forhandle" seg fram til et barn til, for jeg vil jo så gjerne at han skal ønske det, slik han ønsket seg de to vi har - og slik jeg gjør...

 

HI

[Anonym bruker]

Blir uvel. Tenker stakkars arme sjel som snart skal føde og kanskje er hun en av de som revner hele veien. Huff...