Jeg hinter og sier rett ut at...

[Anonym bruker]

...jeg ikke vet om jeg orker ennå flere runder i terapi for at forholdet vårt skal fungere.

Etter årevis med problemer, og de siste to årene i regelmessig terapi, har jeg kommet til et punkt hvor jeg ikke føler noe som helst lenger. Jeg er skikkelig deppa og livet ser mørkt ut for meg (og dette har sammenheng med at mannen min har overkjørt meg i mange år...det var det vi fikk hjelp til i terapi). Men skaden er gjort, og jeg vet ikke om jeg orker noe mer. Han mener jeg bør gå i terapi alene slik at ting skal bli bra igjen, men jeg har ikke ork.

 

Jeg vet at jeg ikke bryter tvert av, fordi jeg er livredd for å være alene og er sikker på at jeg kommer til å ende mine dager slik. Er litt redd for at jeg gjør en stor feil også, ved å dra.

 

Men jeg sliter i hverdagen og eier ikke følelser for mannen min. Jeg har snakket med han om det og prøver å forklare ham hvordan det er, men hver gang jeg tror jeg har vært klar på det, så kommer han tilbake neste dag som om jeg ikke skulle ha sagt noen verdens ting. Alt er greit liksom, og utover kvelden når han ser at jeg ikke snakker, ikke har det bra så spør han: er det noe galt?

 

Lurer noen ganger om han later som ingenting for å unngå virkeligheten? Hva annet kan det være?

 

Vet jeg burde være klarere på hva jeg vil, men jeg klarer ikke å si det rett ut. Føler det er jeg som ødelegger familien vår, selv om det har vært han som har vært en drittsekk før og ført meg dit jeg er i dag.

[Anonym bruker]

Akkurat slik har jeg det med samboeren min, bare at vi nettopp er begynt å gå i terapi.

 

Jeg har også sagt helt alvorlig til han at jeg har mistet følelser, og tror vi får det bedre hver for oss. Senere, kan han komme å spørre om det er noe galt siden jeg er så stille!

 

Tror heller det er sosiale antenner som mangler..For SÅ dum går det da ikke an å være

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet at min mann mangler litt sosiale antenner om mange forskjellige ting. Jeg vet også at han ikke vil at det skal bli slutt og tenker vel at det er derfor at han later som ingenting. Men jeg får meg bare ikke til å si rett ut at det er slutt, nå må vi finne en annen løsning. Innerst inne håper jeg jo at det ikke skulle vært slik, men det blir ikke bedre.

 

Merker at barna også begynner å bli litt agressive innimellom, særlig eldstemann. De merker sikkert den anspente situasjonen og det gjør ingen noe godt.

Men jeg er økonomisk avhengig av mannen min og bor langt unna min egen familie. Derfor er det ikke bare, bare for meg og han å skille lag. Og nå, når han endelig oppfører seg ålreit i forhold til meg, så skjønner han ikke hvorfor jeg vil ut av f.holdet.

 

Han fatter ikke hvordan dette har bygget seg opp over flere år og at jeg nå ikke har noe energi mer å legge i et forhold, hvor jeg har blitt lite respektert over flere år.

 

HI

[Anonym bruker]

Hvis du er helt bestemt for at du vil ut av forholdet er det bare å ta det store steget å gjøre det. Du vil klare det, har du klart å komme gjennom ei så vanskelig tid med han klarer du det også alene!

Hvis du er littegrann i tvil, ville jeg gitt det en siste sjanse å prøvd terapi alene. Og han burde kanskje gjøre det samme for å innse hva han faktisk har gjort med deg. Virker jo ikke som han helt har forstått greia når han er på den måten!