Jeg har mistet familien min...Deppe.

[Anonym bruker]

Alt jeg gjør er i mammas øyne FEIL. Alt jeg tenker, er i mammas øyne teit. Hvordan jeg lever, er i mammas øyne tragisk. Og samboeren min er i mammas øyne den verste.

 

Er så lei av å hele tiden få høre hvor dum og naiv jeg er (uten grunn), og hvor grusom samboeren min er. Hun liker ikke han, og thats it.

 

Men nå som jeg har blitt mamma selv, og det sammen med samboeren min, hvorfor kan hun ikke bare glede seg for min skyld??

 

Har vært hjemme kun et par ganger på 3 mnd, fordi jeg rett og slett ikke gidder lenger! Blir psykisk dårlig av å være der. Er lei av å hele tiden bli rakket ned på hvordan jeg er, og hvem jeg er sammen med. Og ikke nok med at hun gjør og sier slike ting, men hun gjør det også foran andre mennesker og søsteren min. Hun gjør det med vilje for å ydmyke meg!

 

Alle i min familie tror jo nå at jeg er helt dum i hue som er sammen med den "fæle" samboeren min, etter alt min mor har sagt om han til de.

 

Hun er jo min mor, og jeg er glad i henne. Samtidig bor lillesøsteren min fortsatt hjemme hos henne. Men jeg sitter seriøst nå å tenker på å kutte kontakten.

Jeg føler at jeg dras mot to retninger konstant; mot samboeren og barnet mitt, de jeg elsker mest, og så mot moren og familien min der hjemme.

Disse to tingene er helt uforenlig, så jeg må hele tiden velge føles det ut som..

 

Har allerede mistet all kontakt med mine to eldre brødre, pga mamma har sagt så mye tull til dem, og fordi hun gjør alt for at jeg skal skjønne at nå har jeg "valgt bort" vår familie, og heller brydd meg om samboeren min...

 

Det eneste som holder meg igjen, er lillesøsteren min. Vil ikke miste henne, men ser allerede at min mor har påvirket henne noe grusomt.

 

Samtidig gjør det så ufattelig vondt!

 

Min mor kommer aldri til å godta samboeren min, vi har vært sammen i 6 år nå, så det er ingen håp...

 

Husker en gang hun hold babyen min, og så sa hun; "se hva du har gjort med livet ditt. En dag blir du å få opp øynene å se hva som har skjedd! Men det var ditt valg dette, og det må du bare leve med, alene."

 

 

Det gjør så fryktelig vondt for meg når jeg hører samboer prate med sin familie, og ler og forteller om dagen sin og barnet vårt til dem... For min egen familie bryr seg ingenting. Er gått så langt at jeg nesten blir litt sur når de engasjerer seg i barnet...Og den egentlige grunnen er ikke fordi jeg synes det blir slitsomt, men fordi det gjør så ufattelig vondt at ingen fra min familie bryr seg mer..

 

Ja visst vet jeg at samboer ikke har det beste ryktet på seg. Men det var jo før i hans yngre dager..

 

Jeg har nettopp startet en ny familie, og mistet min gamle:-(

 

Innlegget ble bare rotete skrevet, men trengte å få det ut.

[Anonym bruker]

Dette var vondt å lese...

Har ikke mange råd til deg - dessverre..

Håper ting løser seg for deg!

 

STOR klem

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg har en mamma som er veldig rapp med sine negative kommentarer. Ingenting er bra nok, vi har det for rotete, skittent under dusjen, er ikke strenge nok foreldre etc, etc. En sjelden gang får jeg høre en bitteliten kommentar om at "dere er jo flinke til å finne på ting med barna da". Fortsatt med den kritiske stemmen sin.

Og samboeren min er definitivt ikke bra nok selvom absolutt, absolutt alle andre liker han! Han er virkelig et godt menneske, men neida. Ifølge mamma er ingenting han gjør bra nok og han får også korte stygge kommentarer om ditt eller datt.

 

Jeg kom til et punkt der jeg ikke orket mer. Jeg flyttet 60 mil unna og ble der i tre år. Mens jeg var der kranglet jeg med mamma på tlf titt og ofte. Og det var SÅ deilig å bo så langt fra henne!! Etter tre år flyttet vi derimot tilbake og nå er forholdet vårt hvertfall hakket bedre. Hun kritiserer ikke like mye, jeg overser hennes kommentarer mer.

 

Men det er slitsomt, og nå er nok du der jeg var, at du føler at du bare må bort fra henne. Mitt råd er faktisk å gjøre det. Ta en lang pause fra henne, treff henne bare en sjelden gang.

 

Har du tatt det opp med henne forresten? Min mamma kunne jo ikke forstå hva jeg mente med at hun var kritisk. Det var hele tiden bare jeg som misforsto. Argh..

[Anonym bruker]

HI her.

 

 

men hva ville dere gjort når deres egen familie stiller det som "krav" at du må forlate samboeren og faren til barnet deres, for å "glede" dem og være en del av familien igjen ?

 

Skulle ønske at jeg ikke fantes akkurat nå...Dette har pågått så lenge, og jeg har vært så sterk. Har ikke pratet til NOEN om hvordan dette er for meg, ikke engang samboer.

Vil ikke være sterk lenger... Vil være en mamma for barnet mitt, vil være ung, vil være en kjæreste for samboeren min, vil være en søster for søskene mine og en datter for min mor..

[Anonym bruker]

Annie 09.53 her.

 

Jeg ville selvsagt sagt at han er bra for meg og barnet, at vi har det fint sammen og at jeg ikke kommer til å gå fra han. Om de ikke kan akspetere han så er det dems problem (litt mitt også, men det hadde jeg nok ikke sagt). Etterhvert som moren din får tenkt litt burde hun innse at dette er ditt valg og at hun ikke har noe hun skulle ha sagt om det.

 

For det er vel slik at han er snill mot deg og barnet og er bra for dere antar jeg.

[Anonym bruker]

ja jeg har tatt det opp med henne utallige ganger.

 

Hun hører ikke etter hva jeg sier, og klarer ikke forstå meg. Hun mener at jeg bare er blitt hjernevasket av samboeren min (!), og at jeg ikke har egne meninger og ikke klarer å tenke klart... Hver gang vi har kranglet om dette, så er hennes sluttkommentar, ALLTID; "Jaja, du om det...Du får bare stå for det du har valgt. Du klarer ikke se klart enda, men en dag gjør du det."

 

Hører jo nå når jeg skriver dette hvor sykt det egentlig er!

 

Jeg skammer meg over å være på hjemstedet mitt, for "alle" der tror på alt min mor sier; at jeg er totalt underlegen min samboer, blitt helt ødelagt og alt annet crap.

Og ikke kan jeg si noe for å forsvare meg helle, for da får jeg bare slengt i trynet fra min egen mor at jeg er dum!

 

[Anonym bruker]

Mhm, føler med deg! Jeg føler at jeg ikke kan skryta av samboeren til mammaen min, for da tror hun sikekrt bare at jeg enten er hjernevaska som du sier, eller at jeg prøver å skryte for å "dekke over hvordan han egentlig er". Høres jo helt idiotisk ut, men sånn er det. Jeg føler at hvis jeg skryter av noe han har gjort så vrir hun det til noe negativt uansett.

 

Vi hadde en gedigen krangel en jul der hun syns samboeren forskjellsbehandler barna og hun spurte om han slår meg. Herregud.. Han er verdens snilleste som alltid stiller opp! Kjempemerkelig...

 

Jeg lurer iblant på hva som feiler mamma siden hun ikke kan se selv hvordan hun er og hva hun gjør, og siden hun hele tiden tar sine erfaringer og gjør dem til mine.

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Det samme sa min mor til meg i fjor sommer også! Altså, om samboeren min slår meg..

 

Nå er jeg verken mishandlet, hjernevasket, uten egne meninger, underlegen eller noe, men har det tvert om BRA med samboeren min. Men hva vet vel jeg...Er jo for dum og naiv til å skjønne noe.

 

Kan heller ikke si noe positivt om samboeren min til mamma, for da er hun snar med å svare: "Ja du synes vel det..Du klarer ikke selv å se hva som er riktig og hva som er galt."

[Anonym bruker]

Noen andre som har mer problemer med sin egen mor enn svigermor?

 

..og evt råd for å takle situasjonen bedre?

[trollmamma]

Sånn er min mamma også, det er heilt forferdeleg. Til slutt så flytta eg langt bort og braut kontakten. Sørgde leeenge over tapet av mor. Men kom til slutt fram til at eg egentleg aldri har hatt ei mor. Da gikk det over i sinne. Til slutt var eg komme over det, men det vil alltid være sårt.

 

I dag har eg flytta tilbake til heimstaden min og ser mi mor av og til. Forholdet er bedre, men veldig overfladisk.

 

Synst du skal snakke med samboeren din eg. Han ser det vell han også? Korleis ho er meiner eg. Eg har enorm støtte i min mann, og mi svigermor. Har fortalt ho litt og ho er blitt mi "mor" no. Ho kan eg snakke med alt om.

 

Men eg misunner veninnene mine litt, dei drar på shopping, kafebesøk og gjerne ferie med foreldrene sine og har så tett forhold. Det får eg aldri oppleve

[Anonym bruker]

jeg ville nok prøvd å konfontere henne med problemet, sagt det som det var, at hvis hun ikke kan tollerere at du har det fint sammen med din kjære og at dere faktisk er en familie nå, så kommer du til å måtte holde deg unna henne hvertfall til ting blir bedre. dette går jo sikkert hardt utover din samboer også det er nok ikke kjekt å ha en slik svigermor. tror du kommer lengst med å være ærlig mot deg selv og henne i dette tilfellet.

[Anonym bruker]

Kjære deg. Vondt å lese om hvordan du har det. Har et forferdlig forhold til min egen mor. Hun kommer også med slik kritikk de gangene jeg snakker med henne. Ingen ting er godt nok, og samboeren min later hun som han ikke finnes. De gangene jeg sier noe positivt eller nevner hva har gjør eller har gjort, kommer det grusomme komentarer. Ikke engang barnebarnet (første og eneste) bryr hun seg noe om. Vi har vært på besøk en gang etter hun ble født, da var det kun mammas ønsker og behov som var i fokus. Jeg flyttet fra hjembyen for mange årsiden, og har ingen planer om å flytte tilbake noensinne.

Det er fryktelig vondt å ha det slik. Heldigvis har jeg verdens beste svigermor, ser på henne som "mor" Samboeren min støtter meg også.

Håper du finner lyspunkter med din egen familie, samt gode vennskap, og har et godt forhold til dine svigerforeldre.

 

Håper du kan fortsette forholdet ditt til lillesøsteren din, familie betyr mye, selv om man kan bli både såret og lei...

 

Sender en klem

[Anonym bruker]

Hei, jeg har en situasjon med moren min som er noe av det samme, hun kritiserer og er alltid negativ til alt. Hun sier det aldri direkte, men det kommer klart fram mellom linjene at hun ikke liker forloveden min. Hun har det siste året klart å ødelegge en viktig familiemarkering for oss ved å være negativ og kontrollerende. Og hun og jeg har kranglet i alle år, og jeg har skrevet utallige brev og mailer, men ingenting går inn hos henne. Jeg er inne i en travel fase med jobb og famile, og vi planlegger bryllup, noe vi ønsker å kose oss med. Moren min var i ferd med å ødelegge hele gleden ved bryllupsplanleggingen ved å være kritisk og bekymret for hver minste ting hele tiden. Hun stoler rett og slett ikke på at vi er voksne mennesker som kan ta ansvar for vårt eget liv, og hun har en jobb som gjør at hun mener hun kan komme med ekspertuttalelser om barneoppdragelse hele tiden.

 

Nå har jeg fått hjelp av psykolog til å distansere meg fra det, og har inntil videre kuttet kontakten med henne. Vi sees bare 2 ganger i året uansett, og nå har vi ingen telefonkontakt heller. Det er kjipt at barnebarnet ikke får kontakt med henne, men jeg har avfunnet meg med situasjonen, og savner ikke kontakt.

 

Mitt beste råd er å stille klare regler til kontakt og samvær, kanskje er det best å kutte ut for en periode, og hvis hun tar initiativ til å ordne opp meg deg, kan du forsøke samtale hos familiekontoret sammen med henne. Et annet råd er å snakke med de andre i din familie, og din samboer, ta vare på alle andre gode relasjoner du har i livet ditt!

[Anonym bruker]

HI her.

 

Takk for svar. Følte meg ikke så alene lenger.

 

Har egentlig lyst til å bryte kontakten med henne, men da får jeg høre at samboeren min har hjernevasket meg SÅ mye at jeg t.o.m. må bryte kontakten med min egen familie..Blir å få høre på bygda (fra min mors munn såklart) at jeg er blitt tvunget av han til å gjøre det.

 

og er så lei slike usannheter, at jeg ser verken frem eller tilbake!

[Anonym bruker]

Kjære deg, du må ihvertfall snakke med søsknene dine!! En ting er at moren din er sprø, men ikke la henne ødelegge ditt forhold til søsken!

Hvorfor tror de blindt på det hun sier da? Er det bare deg hun styrer så fælt med?

[Anonym bruker]

Huff, synes synd i deg!

Var ca 16 år da moren min presterte å si at hun ikke ville se på meg som datteren sin. Sørget en stund.. Vondt å være så ung og "morløs", spesiellt når jeg så hvor fint mine venninner hadde det med sine mødre.

 

Håper du finner utav det etterhvert! Ville uansett ikke droppet samboeren, med mindre du ikke føler noe for ham mer/han ikke er grei mot deg og sånn.

Mener at man aldri skal gi etter for slike som moren din. Da får de bare ekstremt makt over deg, og slike typer finner stadig nye ting ved deg å hakke på

[Anonym bruker]

Jeg hadde det noenlunde slik du har det.

Jeg & mamma hadde ett godt forhold de første 10 årene ca i livet mitt.

Etter det så ble det bare krangling, og fjorttiss tiden var virkelig ille.

Flyttet når jeg var 16 år, og det var utrolig godt!

Fikk ett litt bedre forhold til henne når jeg fikk barn selv når jeg var 19 år, men jeg var alltid på vakt for småfrekke kommentarer.

Og svarte henne med sinne hvergang det kom en kommentar snikende, selvom jeg ble kjempe såret inni meg.

 

Så flyttet hun fra pappa når jeg var 21 og vi fikk ett kjempe bra forhold.

Var masse med henne, og hun kom ikke med frekke kommentarer i det hele tatt.

Hun bodde med en psyk mann en periode, og hadde store prob med min far.

Når jeg ser på det i ettertid så føler jeg meg utnyttet. Bare en hun kunne tømme seg for hele tiden.

 

Nå har hun funnet seg en ny mann, som er fantastisk.

Og med en fantastisk mann, så har "gamle mamma" kommet til syne igjen.

Nå bor vi ca 160 mil fra hverandre, og ting har jo gått veldig fint fordi vi alltid snakket på tlf.

Men vi reiste opp der i sommer, skulle være der 10 dager.

 

I det vi ankom så jeg surmulingen hennes, skjønte med engang at det var noe i gjære.

Resten av uken så reiste de ofte vekk etter jobb for å spise, være med venner osv.

Hver dag før de kom hjem fra jobb så ryddet jeg, støvsugde, vasket huset, tok oppvaskmaskinen og vasket klær.

Jeg vet at hun har støv på hjernen, så dette ble gjort hver dag.

 

Men hun hadde møtt på min søster en dag etter jobb. Og der hadde hun klagd så sinnsykt.

Det var rett & slett grusomt å ha oss på besøk! Vi gjorde INGEN husarbeid, bare rotet.

Sto ikke opp med barna (dvs, vi sto ikke opp kl 6 når de reiste på jobb men kl 7) og vi la barna altfor tidlig. (rutiner på dem, barna ble lagt når de pleier for da var dem trøtte!!)

 

min søster sa at hun hadde da virkelig sett at jeg hadde gjort husarbeid før dem kom hjem, når hun hadde vært der.

"nei, det så faen ikke slik ut!!"

 

Fikk vite om denne samtalen fra min søster når jeg kom hjem.

Sendte min mor en kort sms om at jeg ikke satte pris på drittslengingen hennes, at jeg faktisk hadde gjort husarbeid osv.

Jeg fikk en ren dritt mld tilbake om at kanskje jeg ville skjønne det når jeg ble eldre?!

Da ga jeg grei beskjed om at hun bare kunne slette nr mitt, dette tullet er jeg faktisk blitt for gammel for. Nærmer meg 30!

 

Etter noen mnd'er snakket jeg med henne igjen, og ting har ordnet seg.

De var her i 1 uke og vi koste oss utrolig mye

Jeg er fremdeles på vakt, men det kom ikke en eneste negativ kommentar fra mamma.

Kanskje hun har skjønt at jeg er voksen?

[Anonym bruker]

Hei HI,

 

Jeg mener ikke å være ekkel med deg, og forstår at du er i en veldig vanskelig situasjon.

 

Men tenk om moren din har rett? Tenk om han ikke er et så veldig bra parti? Hva sier venninnene dine om han?

 

 

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Føler så inderlig med deg fordi jeg har opplevd noe av det samme selv.

 

Hos min far og (spesielt) min stemor så har vi aldri vært bra nok, barna er de mest uoppdragene og krevende barna som finnes, samboeren er en idiot uten like og når det kommer til meg så er det meste galt!

 

Mine "foreldre" snakket masse dritt rundt om meg og mine. Problemmet var jo bare at folk snakker vidre og det kom meg for øret. Mine forledre er ekstremt konfliktskye så det å gå til motangrep hadde vel bare gjort vondt verre. Det jeg gjorde er at jeg tok igjen med samme mynt. Jeg sa ifra til min bror og bestemor at jeg hadde fått høre sånn og sånn, at det såre meg så enten får de si det rett til meg eller så kutter jeg de ut.

 

Det som skjedde var jo det som skulle skje enten min bror eller bestemor sa ifra hva jeg hadde sagt og etter det forandrert de seg drastisk. Jeg hører sjelden noe mer dritt som kommer fra dem. Jeg er jo fortsatt på vakt og renner ikke ned døra, og det verste er faktisk at noe av den grunnleggende tryggheten min er ødelagt. Jeg er overbevist om at jeg gjør noe feil uansett, og at ingenting er bra nok. Regner med at det tar flere år å fikse enn det tok å skape det problemmet.

 

I ditt tilfelle så ville jeg nok ha enten tatt et oppgjør eller holdt avstand. Helst begge deler, fordi hvis du ignorerer det lenge nok så skaper det denne tvilen i deg selv. Barna dine vinner ikke noe på at å være der i hvis de skal bli kritisert om og om igjen da vil det ødelegge dem også...

 

Velg hva som er er best for deg!! Når du har det bra har barna det bra!!

[Anonym bruker]

Så utrolig trist å lese om så mange av dere som har et fryktelig forhold til deres egen mor, jeg synes virkelig synd på dere:(

Må være helt forferdelig å bli skjøvet bort fra sitt eget kjøtt og blod på den måten..

 

Jeg er selv mamma, og jeg tror jeg ville dødd av sorg om min datter om 17 år kom til meg og sa at hun ikke ville være datteren min lenger...

 

Jeg håper inderlig at dere får ordnet opp dere i mellom. Jeg skjønner at når det går så langt som det har gått for mange av dere, så er løsningen å kutte all kontakt, men jeg håper dere kan ha det fint uten henne også. Å få høre så masse dritt er fryktelig vondt, og kommer det fra din egen mor må det være enda verre.

 

Vær sterke, og prøv så godt du kan, HI, å få kontakt med søsknene dine, snakk med dem og fortell hvordan du opplever din mor, så kanskje de kan skjønne det, og ikke bare kutte deg ut de også..

 

Sender deg, og resten av dere, en goood klem!

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Takk for svar!

 

Synes det blir ekstremt vanskelig å kutte min mor ut, om ikke umulig..Selvom jeg tror jeg kunne fått det bedre uten hennes konstante kritikk.

 

Men det som gjør meg så usikker og "vinglete" er at hun noen ganger er grei (!), spør meg hvordan det går, hvordan barnet har det osv...Også plutselig er det noen som "trykker på knappen", og hun blir kritiserende..

 

Når hun viser de gode sidene, så er hun verdens beste mamma..

 

Føler meg ustabil psykisk, når det gjelder mamma!

[Anonym bruker]

Åh, det å gi råd om slikt er jaggu ikke bare-bare.

Skjønner du har prøvd å sagt det til henne, men hva med å skrive et brev?

Det er både for og imot dette, kan bli slått i retur, men hva har du å tape?

Det å skrive dine innerste og sårbare tanker om akkurat dette, smyge det inn på hodeputa hennes i senga, la henne lese dette i ro og mak når hun legger seg, uten at hun har noen å ringe til så seint å sladre med.. da får det synke inn først.

La henne få seg ei søvnløs natt, men presisere dette med at det er uutholdelig slik hun holder på og at "legen" din anbefaler deg å kutte kontakten for din egens psykiske helse hvis ikke dette blir bedre.

Spør om hun snakker om egen erfaring da hun mener sambo din ikke er bra for deg? hvilke konkrete grunnlag har hun for å komme med slike sårende og skadende utsagn?

Er det bedre at hennes datter må til behandling pga. sin egen mor har gjort henne psykisk depressiv?? Tenk på det snakket på bygda da?

Er det ikke noen i bygda som kan sette ut slike mot-rykter som du kan alliere deg med hvis det aldri blir fred?

 

Det er sykt at noen må tråkke ned på noen for at andre skal komme seg høyere opp.. og tilogmed sin egen mor...

[Anonym bruker]

Godt forslag å skrive et brev. Fortell henne at hun sårer deg, og gjør livet vondt. Fortell at du er lykkelig, og har det godt sammen med samboeren din. Hun kan mene hva hun vil om han, dere har det bra sammen. Og om hun så fortsatt mener at du blir hjernevasket, så er i så fall resultatet lykke for deg. Fortell at du synes det er forferdelig at hun forteller saker om deg til dine nærmeste, som gjør at de trekker seg unna deg. Det er hennes oppførsel, og ikke din samboer, som gjør deg ulykkelig.

 

Synes forferdelig synd på deg. Kan til en viss grad forstå hvordan du har det. Hadde et veldig anstrengt forhold til foreldrene mine i tenårene. Jeg var frekk i kjeften og opprørsk, og de svarte med å bryte meg ned psykisk, for å få kontroll på meg. De la alltid ut om hvor forferdelig, egoistisk, ondskapsfullt og psykt menneske jeg var, ved en hver krangel, for at jeg skulle gi meg. Det ble bedre da jeg flyttet ut, men de benytter seg fortsatt av en hver anledning til å komme med noen nedtrykkende kommentarer. Jeg hadde et veldig godt forhold til mine eldre søsken før de flyttet ut. Etter det begynte mine tenår, og de fikk bare høre dritten fra mamma og pappa. Selv nå, 10 år etter, klarer jeg ikke å få til en god tone fra søsknene mine. De er overbevist om at jeg er den personen som de fikk høre om da.

 

Huff, ikke meninga å dytte mine problemer inn i din tråd, men det var bare så godt å få det ut. Har heller ingen å prate med om dette.