Jeg ble tatt på alvor :)

[Anonym bruker]

Jeg har hatt store problemer tidligere med humørsvingninger/depresjon da jeg gikk på p-piller. Da jeg ble gravid kom de samme følelsene tilbake bare 10-ganger sterkere. Jeg har nå telt ned til 12. uke i håp om at det skal stabilisere seg, og at jeg skal bli "normal" igjen. Det har vært tungt, og jeg syns det har vært vanskelig å avgjøre om jeg er deprimert eller om det "bare er vanlige humørsvingninger". Snakka med legen i dag, og fikk sykemelding fra jobb ut neste uke, da er jeg nærmere 14 uker på vei, og om det "går over av seg selv" så vil det gjøre det i løpet av denne tida. Har også blitt henvist til psykolog, og de har lovt å holde øye med meg og følge meg opp videre, sånn at jeg ikke skal ha det så vondt som jeg har det nå fremover. Jeg er så lettet over at jeg ble hørt, og ikke minst trodd. Nå håper jeg bare at hormonene kan bli venn med meg, og la meg ha det litt godt i dette svangerskapet også. Jeg gleder jo meg til den lille kommer, men det blir vanskelig når man er nedfor hele tiden... Krysser fingrene for at jeg blir bedre, sånn at jeg kan fungere sammen med familie, venner og kollegaer igjen.

[Anonym bruker]

Flott at du blir hørt:) Det er også min erfaring at helsevesenet er mer oppmerksom på denne problematikken. Dessuten er porgnosene gode for å bli frisk hvis en får relevant hjelp:)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Flott at andre også opplever å bli hørt! Jeg har en depresjon bak meg, og da jeg ble gravid tok legen meg seriøst med en gang da jeg kom og sa jeg var sliten og redd. Nå har jeg snart fullført svangerskapet med fantastisk oppfølging av legen. Har klart meg uten medisiner, og nesten uten tegn til depresjon.

 

Nå har jeg få uker igjen til fødselen og kjenner meg sliten. Gleder meg å komme til legen i morgen å få snakket litt fra meg. Har mange ting som hviler på skuldrene mine, og er glad for at jeg snart er iland med jobb og mye annet. Er også lovet god oppfølging etter fødselen.

 

Så til alle som leser dette: Våg å be om hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg ble også hørt og tatt alvorlig. Fikk rask hjelp og har startet med medisiner. Er i andre trimester - meg i innlegget over her. Blir litt letta når jeg hører man kan bli bedre av behandling. Da er det kanskje håp for meg, da. Jeg ble overrasket over kjapp og tverrfaglig hjelp, for man hører jo mye rart om psykiatrien. Jeg visste ikke jeg var syk men hadde en observant jordmor som lurte litt og fikk meg til å fortelle. Og da forstod jeg etterhvert man ikke skal ha det sånn. Nå er jeg livredd for å påføre mitt ufødte barn skader pga medisinene eller at jeg ikke skal orke å stelle h*n etter fødselen.