Over 30 = gammel mor!

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke man er for gammel til å bli mor når man er 30, men jeg personlig vil ikke ha flere barn etter at jeg er 30 år, men det er fordi at jeg har fått barn ung og synes at det er en fordel. Vil ikke ha over ti års aldersforskjell på barna mine, og vil ikke starte opp igjen etter ti år med småbarn og alt som følger med.

 

Jeg har stor tro på at livet kommer til å bli bedre og bedre med årene, men for min del betyr det at barna våre er begynt å bli tenåringer og ikke i barnehagen.

[Anonym bruker]

Samme som 19:50

Fikk første når jeg var 21, andre når jeg var 23 og nå sistemann når jeg er 27. Bryr meg ikke hva andre gjør. Synes bare det er godt å være "ferdig" når jeg er ung.

 

Vil være 42 når sistemann konfirmeres. Ferdig med barnehagebarn og alt det der.

Og for de som har det argumentet mot unge mødre at de er redd vi ikke får "rast fra oss"....believe me. Det var alle de årene fra jeg var 15 til jeg var 20. Ferdig med det, og fornøyd med livet

[Anonym bruker]

Nesten morsomt å se hvor mange forskjellige meninger det er her inne ang alder..

 

Av det jeg har lest her (andre innlegg), så er da også jeg en ung og dum mor, som sikkert ender opp alene og ikke har noe utdanning og ikke fått rast fra meg fordi jeg fikk unge så "tidlig".

Men man vokser mye på bare noen år gitt, tilogmed bare fra 20 til 22, hvertfall i mitt tilfelle..

 

Unge nr 1 kom når jeg var 22, og fikk andremann når jeg var 24.

(Fyller 25 i år).

 

Jeg har utdanning, jeg har rast fra meg (fra jeg var 15-21), prøvd og feilet når det gjelder det meste.. og er nå lykkelig med min lille familie, og er ikke alenemor. Orden på økonomi har jeg også.

 

Så til innlegget, for min del er 30 langt fra gammelt, men jeg vil selv ikke ha flere barn etter fylte 30.

Rett og slett fordi jeg også tenker på det at man skal følge opp disse ungene.

Og neida, jeg sier ikke at dere over 30 ikke får gjort det, hehe.

Men jeg vil også ha ett liv ETTER ungene klarer seg selv, da vil jeg reise litt, få noen flere hobbyer og kose meg med mannen min.

 

Men hva andre gjør, kunne ikke brydd meg mindre.

Med unntak av de som får unger når de har fylt 60, da kan jeg rynke litt på nesa

[Ugl@]

Hehe...noe man bør tenke over når man er i starten på 20åra er at tida flyr fort og VIPS så er man tippet 30 selv ;-)

Hilsen en 31åring som faktisk ikke føler seg stort eldre enn da hun var i starten på 20åra :-)

[Anonym bruker]

Dame som nærmer seg 40 med rullator og høreapparat prøver på nr 4!! Skal sies att mannen er en god del eldre, men regner med att ungene vi har tar seg av småtten når den kommer og skifter bleier osv...har nok med min egen bleie jeg!

[Anonym bruker]

Vel til alle pre- og tidlig 20 åringer....Å "rase fra seg";- betyr ikke at man har festet nok og miset interess for å dra på fylla.. Det er ike DET vi tenker på med ungdomstid og å "tape den":.

 

 

Å rase fra seg betyr for meg at man bare har seg selv og tenke på...At man prøver .- og feiler, på mange av livets områder mtp utdanning, jobb, kjæreste, venner, hvor man vil bo, hvilke steder man vil oppdage osv..Og alle feil man gjør, alle konsekvenser det gir går kun ut over en selv, og bare seg selv.....

 

Man reiser til Latinamerika og blir slått ned og ranet, - det går bare ut over en selv..man reiser med barn, det ville fort bli en mer alvorlig sak. Man starter på en utdanning, angrer seg, og avbryte rmidt i studiet...Går bare ut over en selv, med barn så blir det enda et år til uten at man kan ta det fulle og hele økonomiske ansvar for seg og barnet selv. Man bor i Oslo, men trives ikke, man bare flytter.Med barn så må man søke barnehageplass, man må ta ungen fra venner og kjent nærmiljø og man må kanskje ta det vekke fra far og den siden av familien.....

 

Altså, det er så mye det kan være greit og få gjort FØR man får barn, så mye og se, så mye å gjøre, så mye som ikke er så lurt, men som er greit og ha med "i bagasjen"...Etter man får barn er det ikke særlig lurt og gi seg ut på "prøv og feil" livet man kan omfavne og nyte som ung og med ansvar kun for eget ve og vel..DET er å rase fra, seg..DET er å leve ut ungdommen.....DET er ting som er vanskelig og å gjøre med barn..Og mye av dette GJØR man ikke etter en viss alder, for med alder så lærer man og tenke på hva som KAN skje om man gjør ditt, om man gjøre datt og man har som regel så mange forpliktelsre rundt omkring at samme hva man gjør går det galt, så går det ut over noe eller noen andre enn en selv...Også blir det aldri noe av....SÅnn er det bare og det er lite og man kan gjøre med..NOEN bevarer denne ungdommelige naiviteten, de aller aller fleste av oss mister den. Noe sim er desverre noen gang, men heldigvis andre gang. Sånn er det bare..

 

SÅ at man har festet feridg som 16 åring, hallo, det er ike FEST som er ungdomstida...Det er så mye, mye annet..Og det at man føler at å "levd feridg ungdomstida" er å ha festet fra seg, vel DERE har iallefall IKKE hatt noe ungdomstid og snakke om!

[Anonym bruker]

hehehe.. nå prata ikke jeg om å rase fra seg, som bare i å feste..

Men har opplevd nok, reist nok, erfart nok, flyttet nok osv, til at jeg ville slå meg til ro og få barn..

 

Dessuten, er ikke alle som har behov for å oppleve ALT

 

Uansett, folk er forskjellig.. JEG har ikke gått glipp av noe som jeg ikke vil gå glipp av..

 

og jo, man rekker å oppleve ganske mye på bare noen år, utenom å feste

[Anonym bruker]

Men hvorfor skal en slutte å oppleve ting når en får barn?

[Anonym bruker]

Det skal man heller ikke...

 

Jeg tenkte på å ha opplevd nok, som i ting man vil og kan oppleve uten barn.. (altså opplevelser som ett barn ikke kan eller bør være med på)

 

Utenom det, så opplever jeg stadig noe nytt og spennende med mine barn, og jeg nyter det

[Tibra]

Amen til anonym 2154 Nei, man slutter ikke å oppleve ting når en får barn, men man opplever gjerne andre ting. Og jeg sier gjerne ja takk begge deler. Klarer ikke å angre på alle de deilige, ubekymrede reisene jeg hadde med kjæreste og venner før jeg fikk barn feks. Reiser jo selvsagt fremdeles, men har andre behov og prioriteringer (drar feks ikke hals over hode til India uten særlig planlegging og reiser på lykke og fromme med en 3-åring som reisefølge...joda, selvsagt kan man gjøre det, men ut fra mine erfaringer på backpackertur så føler jeg at det ikke hadde vært ansvarlig av meg). I min omgangskrets var jeg nesten ung mor med mine skarve 30 Jeg er fornøyd med å være "gammel" mor, men hva dere andre finner mest hensiktmessig i deres liv får være opp til dere selv..

[Anonym bruker]

Jeg og min samboer fikk barn rimelig tidlig, og selv føler jeg at jeg ikke har gått glipp av noe.

Noen andre må jo gjerne føle at det er synd at noen "ødelegger" ungdommen sin ved å få barn, men jeg synes at vi bare har beriket vår tid med barna våre og alt det herlige vi har opplevd med de hver eneste dag. Livene våre før og etter barn kan ikke sammenlignes, og ville aldri ha gått tilbake og valgt annerledes.

Synes litt synd på de ungdommene som bare har seg selv, for de vet jo ikke hva de går glipp av.

 

Men kan jo snu på det og. Vet med sikkerhet at vi kommer til å få de herlige 40-årene hvor vi skal ta og reise og prioritere oss selv, da som vi har voksne barn. Da synes jeg synd på de som sitter med små barn selv, eller som har barn i ung skolealder.

 

 

[Anonym bruker]

Over 30 er seff ingen gammel mor! Selv om fruktbarheten avtar med alderen, er de i begynnelsen/midten/over midten av 30-åra ikke gamle mødre. Svært mange kan, og blir gravide, når de er over tredve og enda senere. Hadde naturen "ment" at de over tredve var for gamle, så ville de ikke blitt det. I "gamle dager", for ikke så veldig mange tiår tilbake, så var det vanlig at kvinner fødte langt oppi førti-årene. Dette er IKKE en ny oppfinnelse.

 

De som måtte mene at det er hårreisende å få barn når man har passert tredve, burde sette seg inn i slektskrøniker, der kvinner fødte (som en naturlig ting, i f. eks 43-årsalder. I de fleste tilfeller helt uproblematisk.

Det var faktisk ganske vanlig.

 

Det er opp til den enkelte å vurdere hvor gammelt som er for gammel, og det har ingen av oss noe med!

[Anonym bruker]

Jeg har 5 eldre søstre som alle fikk sine første barn mellom 17 og 23 år gamle, ikke en av de angrer på det, men samtlige gav meg rådet om å vente. Og det har jeg gjort og ikke angra ett sekund på, jeg har jobba rundt omkring i innland og utland, oppfylt drømmer, prøvd og feilet med kjærester osv Det var først etter passerte 30 at jeg faktisk fant roen og hvor jeg hørte hjemme hen.

Man kan gjøre alle de tingene jeg nevner med barn,men det krever mer planlegging og tilrettelegging. min oppfatning er nå og at barn trenger en stabil oppvekst, ikke å flytte fra sted til sted, oppleve nye "pappaer" og "mammaer" mange ganger osv Jeg har sett resultatet av det og på nært hold, og ingen tvil om at disse ungene kunne trengt mer stabilitet.

 

Når det er sagt, så er de jo ikke slik at man må ha passert 30 for å finne seg selv, mange har funnet roen allerede som 22åringer, har da sett eksempler på det og. og gode foreldre har ingenting med alder å gjøre!!

[Anonym bruker]

haha enig.

 

man er en gammel mor når man er over 30 og venter sitt første barn.

 

Samme hva gjenomsnittet er vel, er man over 30 å venter sitt første barn er ma gammel.

 

mellom 22-28 er en perfekt alder å få sitt første barn.

[Anonym bruker]

Jeg er snart 33 og fikk mitt første barn for et halvt år siden, og jeg føler meg ikke gammel. Før jeg fødte var helt sikker på at jeg kom til å være den eldste på barsel, men det var jeg IKKE. Jeg var en av de yngste - det hadde jeg aldri trodd!!!

Jeg fant ikke 'mannen i mitt liv' før jeg var 30, og jeg er utrolig glad jeg ikke fikk barn med eksen min.. Da hadde jeg nok veid ca 150 kg og vært kandidat til å være med i Luksusfellen (grøss!!!).

 

 

[soleia]

Eg synes ein skal få barn når ein er klar for det! Barn fortener å bli fødd inn i ein familie med ei mor og ein far som har tenkt å dele livet saman. Ein veit jo ikkje alltid kva framtida kjem med, men nokon skjønar tidleg at eit forhold kjem til å vare, medan andre ikkje er i eit stabilt forhold før dei er over 30. Slik er det berre. Vert litt provosert over folk som berre fokuserar på når det er lettast å få barn, og best for kroppen å bere dei fram osv. Eg trefte mannen i mitt liv som 35 åring, og var 37 då førstemann kom.

Eg kunne godt tenkt meg å ha byrja litt før, men det var aldri eit alternativ.

No storkosar eg meg med småtten og ein ny på veg, og trur eg og pappaen vil vere ein trygg og god heim for dei :-)

[Anonym bruker]

altså, er du under 25 er du UNG mor, er du over 30 er du GAMMEL mor! Må le litt jeg også.. Jeg er selv bare 22, men hvis jeg er gammel når jeg er over 30 må jeg virkelig begynne å stresse litt

 

Ikke bekymre deg. Det kommet alltid til å være ulike meninger her. Hva så om man er ung eller gammel? Det har da vel lite med hvordan mor du blir. Men jeg synes personlig ikke 30 er gammel.

 

Kan jo si jeg synes det er sent når noen får barn etter 35 år, men de er jo ikke gamle fordet. Kjenner noen rundt slutten av 30 årene som har småbarn, de virker overhode ikke gamle!

[Anonym bruker]

Jeg er 35 og venter nr 2 nå! Fikk første som 33 år gammel. For meg var det ikke noe valg, jeg traff ikke drømmemannen før jeg var 31. Studert masse, fått meg en fin jobb som jeg stortrives i, sånn sett er jeg ikke lei meg, men kunne ikke tenke meg barn noe senere enn nå. Synes selv jeg er "på grensen" gammel. Må tenke på barnet også. De skal ha foreldre til de kan stå på egne bein! I allefall til de er 30.

[Anonym bruker]

Hmm. Oppdrar for min del barna til å stå på egne ben lenge før de er 30 i hvert fall.

[Anonym bruker]

Ettersom snittet på førstegangsfødende er 28 år, burde man ha laget en regel for at det bare var lov til å få barn det året man fylte 28.

 

Og gikk ikke det - vel, da får man takke seg selv!

 

På denne måten oppnår man både at alle mødre har perfekt alder, den stakkaren hos Statistisk Sentralbyrå som sitter og regner ut snittalderen på mødre kan begynne å regne ut noe annet morsomt, i tillegg til at vi blir kvitt alle diskusjonene her inne på BiM.

 

 

[Anonym bruker]

He he det er en litt morsom diskusjon dette:)

 

For jeg skulle også være ferdig med å få barn da jeg var 25 faktisk.

Slik gikk det ikke, da jeg var 25 og toget hadde gått, ja da var jeg single, jobbet i London og hadde ikke lyst på barn.

Mannen i mitt liv dukket ikke opp før jeg var 29, da var det jo selvsagt ikke så lenge til jeg skulle dø, siden jeg nærmet meg 30....

Men sjebenen ville det annerledes.

Jeg giftet meg med mannen i mitt liv, og førstemann ble født det året jeg fylte 32:) Sistemann kom da jeg var 35 og jeg var i live ennå??

Nå er jeg 40 år, og smiler litt av de som mener at livet er ferdig levet ved en alder av 21, man er jo knapt myndig.

 

Nok om det, mine barn kan ikke bli mobbet fordi de har gamle foreldre. For i klassen til storebror er det bare en mamma jeg vil kalle ung mor. Resten er på vår alder. I bhg til Mini er det ingen som kvalifiserer til unge foreldre. I vår vennekrets har alle barn på våre barns alder, og foreldrene er på vår alder.

[Anonym bruker]

må være ille å være i begynnelsen av 20 årene og føle at man er gammel allederede i en alder av 30!! da har man ikke beregnet lange livet gitt...

[Anonym bruker]

Når en 20 åring/tidlig 20 åring mener hun har "Opplevd" nok til å "Roe seg ned";- så vet hun VIRKELIG ikke hva hun snakker om..

 

Man kan ikke si man VET man vil bo der man bor om 10 år når man er20. Man kan ikke si man VET Man vil ha 2 barn når man er 20..Man kan ikke si man VET det er mannen i sitt liv.. Man kan ikke vite at det er det yrket man er på vei mot/jobber i som er "yrket for resten av livet"...

 

Det er heller ikke sikkert man VET dette når man er over 30, men det er STØRRE sjanse for at det man da TROR man vet man vil, det ER faktisk det man vil....Samtidig som de 10-15 ekstra årene har gitt en såpass mye erfaring at man tar forbehold for at det meste kan skje..Og man kaster seg ikke ut i prosjekt ELLER forhold som er for risikable..

 

He-he..."Jeg var fullt og helt klar over hva jeg gikk til da jeg fikk samboer jobb og barn som 19 åring...Jeg hadde festet ferdig, hadde ikke lyst eller behov for å reise osv osv....",- jf sitat fra mange her inne..

 

Vel jeg skulle ikke bo i Norge da jeg var 20....Jeg skulle bo i det landet jeg bodde i da...Jeg skulle ikke ha barn, ikke før jeg passert 30 ihvertfall..Jeg skulle enten bli frisør/stylist ELLER jobbe innefor markedsføring, da innenfor reiselivsbransjen. Jeg skulle IKKE bo på landet, for jeg er by-jente..SLutte og røyke...Tja, mens jeg var gravid kanskje.....Trene, ikke annet en på trenignsstudio, aerobic..Styrke og jogging og sykling..ALDRI, og pupper skulle kjøpes.....

 

Jeg endte opp på landsbygda i Norge, jobber med revisjon (så mye for de kreative sidene mine), fikk første barn da jeg var 25, sluttet og røyke da jeg var 24, trener nå jogging regelmessig og deltar i mosjonsløp. Kjøpe pupper, nei, hvorfor det..De jeg har funker som f...Og de er ikke STØRRE for å si det sånn.......Og alt dette skjedde fra 20 til 25....Etter den tid har jeg vørt MYE mer stabil mtp fremtidspalner og drømmer for livet....Og ser at det er gjengs blant alle mine venner..VI er nårundt 35 alle mann.......Og alle innser vi at den vi var som 20 åring er det ikke mey igjen av......På godt og vondt:o)

 

SÅ ikke uttal deg om at du som 20 åring er "voksen" før du blir 35 eller mer......SA kan vi begynne og snakke..FOr da VET man at man ALDRI blir "voksen" i den forstand man TROR man er og skal være osm yngre....Litt snedig sagt kanskje, men dere "Litt oppi åra" skjønner nok hva jeg mener:o)

[Anonym bruker]

Da må jeg ha vært senilmor da jeg som 38 år ble mor for 1. gang og og gjorde det hele unna i en seanse. Gutt og jente på en gang :-)

Jeg husker da jeg matet begge barna på en gang med fruktpure (vi var på et kjøpesenter) og en dame kom bort til meg og sa: "Det er jammen godt at du er så ung siden du har fått to på en gang" :-)

Veldig greitt å ha små barn i min alder. All gjelden er betalt, ikke noe stress og ungene stortrives.

[Anonym bruker]

Herregud, 11;47. De tingene du ramser opp, blir for meg veldig usaklige. Du kan ikke vite HELT sikkert at du har truffet mannen i ditt liv når du har passert 30, heller. Mulig dere har vært sammen en god stund, og det ser ut som alt skal gå bra. Men hvorfor er det så mange her inne som spørr om råd angående samlivs terapi, eller om mannen har vært utro osv osv da? Det kan oppstå situasjoner som setter forholdet på prøve, i alle aldrer. Dessuten er det jo mange som først finner 'mannen i sitt liv', når de først har passert 30, vært sammen i noen måneder, og blir gravid. Hvorfor skulle da dette forholdet vært mer seriøst, enn om dette skjedde med en 20åring? Du tar jo en sjanse om du går inn i et forhold, enten om du er 20, eller om du har passert 30!

 

Og det du skriver om å slå seg til ro. Det har du ikke noen garanti for heller, uansett alder. Mulig arbeidsmarkedet blir såpass dårlig, at til og med du må flytte på deg, for å klare dere økonomisk igjen. Jeg veit av et par, der begge har passert 30, de har 3 unger. Mora studerte, men måtte gi opp studiene pga sykdom, og mannen mista jobben, Så nå lever de et liv der de må vende og snu på hver eneste krone for å overleve. Du har ikke noe garanti for noe! Den som lever for se. Så da får det være opp til hver enkelt hva de vil gjøre med livet sitt.

 

Jeg ble PLANLAGT gravid som 17åring. Det var veldig tøft i starten, i og med at jeg fikk svangerskaps depresjoner, men igjen (dette skjer også med noen av de som har passert 30). Jeg var så heldig at jeg fikk mye hjelp ifra foreldra mine. Dette er også noe jeg ser andre her inne klager over, hvor slitne de er osv, for at de har aldri barnevakt.

Men er idag sjeleglad for at jeg ikke valgte annerledes! Er idag 20 år, og er allerede inne på tanken på å planlegge nr 2!