Hvis mor+far blir til mor+mor...

[Anonym bruker]

Har nylig kommet opp i en helt uventet situasjon. Mannen jeg har vært gift med i over 5 år (og vært sammen med dobbelt så lenge totalt) ser ut til å være en transperson. Dette har ikke med sex og tenning å gjøre, men med identitet. Han er rett og slett født i feil kropp.

 

Det drøyde litt før han turte å fortelle meg dette. Vi venter vårt tredje barn sammen, og han har vært livredd for at jeg skulle reagere med avsky, ta med meg barna og dra. Men slik reagerte jeg altså ikke. Jeg er ikke av den oppfatning at han skal leve livet ut, mistilpasset i sin egen kropp og "mannsrollen". Sjansen for kjønnsskifteoperasjon er veldig stor. Det som har gjort at jeg har tatt dette med fatning, er det faktum at vi er så sikre på våre følelser for hverandre. I min manns kropp gjemmer det seg altså en lesbisk kvinne. Denne personen forelsket jeg meg i for lenge siden og vi har levd sammen så lenge. Vi elsker hverandre, utgjør et bra oppdragerteam og har stor toleranse og respekt for hverandre. På samme tid som jeg har bodd sammen med en ektefelle, føler jeg også at jeg også har bodd sammen med min beste venn.

Vi snakker mye om dette om dagen, naturlig nok. Om han velger å ta det steget å opereres, støtter jeg ham 110%. Vi ønsker å fortsette ekteskapet vårt. Men selvfølgelig er det et hav av spørsmål. Selvfølgelig lurer jeg på om jeg vil takle å bo sammen med en kvinne. Jeg vet ikke nok om min legning til å svare på dette på nåværende tidspunkt. Men det jeg vet er at jeg synes tanken på jentekos har vært litt pirrende. Personen på innsiden vil være den jeg alltid har kjent, men hva med kroppen, sexlivet vårt?

Men disse tingene føler jeg at vi er nok sammensveiset til å venne oss til. De spørsmålene som gnager mest når det gjelder fremtiden, gjelder barna.

-Hvordan vil barna våre takle denne omstillingen? (de er ca 4 og 6, + en i magen)

-Vi voksne kan klare å møte fordommer fra familie og folk utenfra, men hvordan vil barna møtes i deres vennekretser og deres familier? (barna vil jo rekke å bli eldre innen en kroppslig forandring vil begynne å merkes, foreløpig er dette så nytt at det ikke er lagt inn noen søknad enda)

- Og spørsmålet med det største spørsmålstegnet: er barna våre dømt til å mobbes?

Er utrolig mye som svirrer i hodet nå. Vet ikke helt hvor jeg vil med innlegget mitt. Ønsker selvfølgelig å høre fra de med liknende erfaringer. Om noen ønsker å svare er jeg veldig takknemlig for det, men vær så snill, ikke døm. Er nok ikke mange tankene vi ikke har vært innom allerede tusen ganger. Godt å lufte tankene i hvert fall, uansett!

Signerer med anonym nå. Dette er for nytt enda, vil ikke risikere å bli gjenkjent her inne.

 

[Gjest Tale30]

For et fantastisk menneske du er! Din mann og dine barn er heldige som har deg!

 

Dette blir nok tøft fremover for dere alle, og dine barn vil kanskje møte mobbing. I en verden hvor folk venter som gribber etter neste feil som begås er mobbing noe som er uunngåelig. Den styrken dere har, er at dere står sammen. Dere vil kunne gi en uvurderlig støtte til hverandre som mann/kone og kone, og til barna. Jeg er sikker på at erfaringen barna deres vil ta med seg vil gjøre dem til gode, inkluderende mennesker. Empati kan ofte være dyrekjøpt.

[Anonym bruker]

Jeg har egentlig ikke noe svar å komme med, men vær så snill. Kan dere ikke bli med på en dokumentar. Hadde vært spennende å fulgt dere i den prosessen.

[Anonym bruker]

Beklager men jeg har null forståelse for slike ting. ja jeg vet vi lever i 2010 og bla bla bla. Men at man etter så mange år skal bli en annen er så tullete. Homofile folk helt greit, har ingen problemer med å forstå at noen blir forelsket i en av samme kjønn. men at man må skifte kropp og kjønn. det syns jeg er latterlig. Sorry. (jaja blir vel halshugged her nå)

[Gjest Tale30]

Det er ikke noe latterlig i å føle seg fanget i sin egen kropp. Jeg skjønner ikke helt hvordan det er mulig å føle seg som et annet kjønn enn det man er jeg heller, men folk gjør det. Det har ikke noe med 2010 å gjøre. Det at mennesker kan gjennomgå slike operasjoner i vår moderne verden er en velsignelse. De slipper å være fanget i en kropp de ikke føler seg hjemme i, og de kan til og med møte aksept for valgene de tar. Noen få er til og med så heldige at de har møtt et menneske som HI, som skjønner viktigheten av dette og som fakrisk er villig til å være med å stå løpet ut. All ære!

[Anonym bruker]

tullete og egosistisk. Dette visste man før man fikk barn og burde tenke mere på dem enn seg selv.

[Bidleba*4unger]

Jeg er imponert over din fantastiske evne til å se din kjære - og fortsette å elske et menneske som trenger å bli elsket mer enn noen gang...

Har ikke så mange gode råd å komme med, men tror dere vil møte stor velvilje i samfunnet når det første sjokket har lagt seg. Jeg har tro på åpenhet. For eksempel er det mulig å tenke seg å informere i klassen til ungene, slik at ungene slipper å svare på alle de vanskelige spørsmålene selv. Alliêr dere med noen nære venner dere informerer først, og familien selvfølgelig. Hvis de nærmeste får tid til å svelge dette først, kan de være uvurderlig støtte for dere senere.

 

 

Klem - og lykke til!

[Anonym bruker]

Dette var et flott innlegg og en spennende utfordring. Dere vil nok møte mange fordommer og mye stygt snakk på veien, det vil bli mange spørsmål både fra folk rundt dere og fra dere selv underveis. Det flotte i dette er at dere har det beste utganspunktet dere kan ha, dere er bestevenner og elsker hverandre. Man står sterkt når man er to sammen!

 

Du vil aldri ha en garanti for hva du føler vil fortsette underveis, men det ville du ikke hatt om det ikke hadde vært for denne situasjonen heller. Du har god innsikt i situasjonen og ser langt fremover, kjempebra. Det at du støtter den du elsker i sine følelser er ikke feil. Lykke til!

[Anonym bruker]

Du sier det bor en lesbisk kvinne i din mann. Spørsmålet er om det bor en lesbisk kvinne i deg? For det er jo det du hadde endt opp som, og som på en måte kreves av deg. Kan hende jeg snakker langt over mitt eget hode nå, men det er slik jeg ser saken.

 

All ære til deg, du virker som om du tar dette med imponerende fatning. Jeg hadde nok ikke klart det. Om dette hendte meg og min mann, og han hadde gjennomført en kjønnsskifteoperasjon, så tror jeg det hadde endt i brudd mellom oss.

[Gjest Tale30]

Et samfun som enda ikke har akseptert transpersoner, og i mange miljøer homofili, fører til at mennesker forsøker å presse seg inn i malen på et vellykket menneske. Når de da ser at det ikke fungerer å leve som en annen enn den man er, må de bryte ut av det enten i live eller ikke. Det er derfor eg blir så forbanna når jeg møter fordommer mot mennesker på dette grunnlaget.

 

Og egoisme? Hva med mennesker som forlater kone og barn for en annen kvinne, eller mann og barn for en annen mann? Det er jo en helsikes mye dårligere grunn i alle fall. Noen ganger må man få lov til å være egoistisk.

[Anonym bruker]

Fra HI:

Jeg har full forståelse for at dere reagerer forskjellig. Om noen hadde spurt meg på forhånd om hvordan jeg ville reagert om denne situasjonen hadde oppstått, vet jeg ikke hva jeg ville svart. Men nå er den her, situasjonen altså, og vi er nødt til å ta stilling til den. I disse dager, og i lang tid fremover, vil vi gi det tid til å synke inn.

 

Bare for ordens skyld, i fall noen lurer:

Dette er ikke noe som han plutselig har fått for seg. Selvfølgelig var det et tidspunkt hvor det hele gikk opp for ham, og det er ikke så veldig lenge siden. Men opp gjennom årene har det vært tanker han har vært innom, der han har lurt på hva i all verden som var galt med ham. Tanker som har vært vanskelige å gripe, vage følelser. Tanker han har undertrykt og skjøvet til side, fordi angsten for hva det kunne innebære har vært for stor. Han har brukt mye av den siste tiden til å skaffe seg kunnskap via nettet, og har tatt kontakt med personer i samme situasjon. Slik det nevnes over her, har også jeg vanskelig for å fatte at det virkelig kan være så totalt kræsj mellom en persons ytre og indre, men man vet at det forekommer, og å mistro ham i dette vil stride imot vår tillit. Det er så skjærende tydelig når vi snakker om dette, at dette er så langt fra humbug som det kan gå an.

[Anonym bruker]

Man burde tenke på dette før man stifter familie og får barn. det er da ikke sånn at man plutselig som 30 åring oppdager dette, det er det jeg mener er egoistisk. dette bør man være åpen på tidligere. og det blir dumt å sammenligne dette med en utro mann/dame. Det er jo heller ikke ok, men blir en annen sak. å skifte personlighet påvirker da virkelig barna mer.

[Miss Misantrop]

Men er du bi da?

[Miss Misantrop]

Ok....ikke ta opp dette feil. Jeg ønsker virkelig å forstå, men jeg klarer alikevel ikke. Hva vil det si å være fanget i feil kropp? Jeg tenker at de som sier slikt steriotypiserer kjønn, hvordan kan man vite hvordan det er å være kvinne om man er født med penis og y kromosomer? Hvordan kan man vite hvordan det er å være mann om man er født med eggstokker og xx? Hvordan kan man vite at det er en forskjellig følelse eller at den er lik for den sakens skyld? Er det et ønske om å være den som samfunnet ser på som motsatt kjønn? Forstår det bare ikke, til tross for at jeg har snakket med flere transer lest bøker og sett utallige dokumentarer om tema.

[Anonym bruker]

Fra HI, til Anonym 23:20:

 

Angående min egen legning:

Dette er også noe som har vært oppe til diskusjon her i huset, på mitt eget initiativ. Og selvfølgelig er ikke dette noe som kan svares på på stående fot. Men to ting vet jeg:

-Hadde min mann vært født som kvinne, ville jeg antakelig aldri blitt kjent med ham, for på det tidspunktet vi ble kjærester var tanken på å kysse en jente helt fjern for meg.

-Om jeg viser meg å fungere bra i et lesbisk forhold, ja, da er jeg vel bifil da. Da vil vi jo nesten kunne takke naturen for at det gikk som det gikk tross alt: vi har fått (snart) 3 flotte barn sammen! For å dra en liten spøk: det er vel ikke alle lesbiske/ homofile forhold som kan vise fram en flokk på 3, som de faktisk er biologiske foreldre til, begge to! (vi er nødt til å spøke litt om dagen også, ellers tar alvoret og tankene for stor plass)

[Anonym bruker]

Jeg må bare legge til at jeg kan ikke unngå å syns synd på deg. De fleste situasjoner kan bringe noe positivt med seg og ha positive sider, men jeg hadde virkelig hatt problemer med å se noe positivt i dette hadde jeg vært i din situasjon.

 

23:20

[Bidleba*4unger]

Jeg tror "BI" er en feil type merkelapp i mange tilfeller. Flere jeg kjenner godt som lever som lesbiske (så godt at vi har snakket om dette) sier at det er litt tilfeldig at de har endt opp som lesbiske. De forteller at de alltid har forelsket seg i, og vært sammen med, menn, men at lynet plutselig slo ned, og de ble sammen med en kvinne.

 

Ergo - av og til kan det være personen man blir forelsket i, helt uavhengig av kjønn. Dessverre er vi altfor opptatte av å sette merkelapper på hverandre.

[Anonym bruker]

Igjen, jeg er imponert over hvordan du takler situasjonen! Ønsker dere lykke til med alt, og håper dere kommer frem til en "løsning" dere begge to kan leve lykkelige med

Hils mannen din og si at han er virkelig sterk og modig som tør å komme ut med noe sånt, og som ikke bare stenger det hele inne i seg selv.

 

23:20

[Anonym bruker]

Mye man kunne skrevet om dette.

Men virker litt urettferdig at du plutselig skal innrette deg etter ham, mens du sikkert ikke kunne ha gjort det samme (kjønnsskifte) selv.

For en som er lesbisk kan vel ikke elske en mann?

Syke tanker, ja, men det blir liksom bare deg som skal forstå ham, og ikke omvendt.

[Anonym bruker]

Ser poenget ditt. Tingen er bare at, nå som han har latt vissheten gli inn over seg og jobber med å akseptere det, så er ikke alternativet så fristende. Altså, det virker som et veldig dårlig alternativ det å bare skulle bli i situasjonen også, å ikke gjøre noe for å forbedre den. Det skal visstnok være 80-90% av de som gjennomgår kjønnsskifte, som opplever å få et mye bedre liv enn de hadde. Å bare fortsette som vanlig virker uutholdelig, mens å foreta forandringen leder en inn i noe ukjent og skummelt, men med gode muligheter for at ting skal bli bedre. Om vi velger å bli i situasjonen kan vi ende opp med å forverre den, om vi bare skal ignorere den. Nå må vi bare ta tiden til hjelp.

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Bidleba*4unger

Definisjonen på bi er vel at man blir seksuelt tiltrukt av et menneske uavhengig av kjønn.

[Anonym bruker]

Ja kunne sikkert holdt på i det uendelige, for tankene går i baner og kommer igjen og igjen. Han har ingen tanker om at dette er noe kun jeg må innrette meg etter. Jeg er ikke det minste i tvil om at det er han som har det tyngst om dagen, Han tenker masse på familien. Han var seriøst redd for at jeg skulle ta barna og dra, og sa rett ut at det hadde han ikke det minste problemer med å forstå, om jeg hadde reagert slik. Er vel egentlig den reaksjonen han ventet seg. Han gråt da han innså at det ikke kom til å skje. Det går ikke en dag uten at han forteller meg hvor lykkelig han er for at jeg reagerte som jeg gjorde, og at han har min støtte.

 

HI

[Anonym bruker]

Bifili er en seksuell orientering som innebærer at en person blir romantisk og/eller seksuelt tiltrukket av både sitt eget og det motsatte kjønn. Wikipedia

[Gjest]

Jeg har ikke så mange formeninger men vil si at dere begge høres ut som flotte mennesker og dere klarer nok å finne en vei som gjør framtiden fremkommelig. Lykke til og vær gode mot hverandre, det kommer dere nok til å trenge!

[Anonym bruker]

Hadde det vært min mann hadde han gått på hue og ræva ut så han er heldig som har deg. Jeg hadde ikke klart å ha sex med en mann med fake vagina (eller noen vagina for den saks skyld). Har mannen snakket med en psykiater? Kanskje det er noe annet galt med han. Jeg har ingen tro på at man er fange i feil kjønn. Hvordan i h.... er det mulig. Kan vel for faan ikke vite hvordan det er å være et kjønn han ikke er?! Tullebokk.