Hvordan kjenner man at kroppen sier "stopp"?

[EleResa]

Altså, jeg har som veldig mange andre hus og heim og eldre barn (3,5 åring) som krever sitt hver dag. Mannen jobber skift, så jeg har mye av ansvaret for det meste, og for å få ting til å gå rundt - men han gjør så absolutt sin del når han har fri.

 

I dette svangerskapet har jeg vært så fornøyd med å være i god form, på jobb hver dag, har vakthelger og står på i heimen.

 

Den siste tida har mye forfalt, jeg stuper på sofaen når jeg kommer hjem og blir der omtrent til jeg legger meg, tidligere enn normalt for min del. Jeg er til vanlig et veldig tålmodig menneske, men nå har resten av familien og da særlig datteren fått kjenne at selv tålmodigheten er tynnslitt. Nå i helgen siden søndag har jeg vært helt utslått, vondt i rumpa og blir sliten for hver minste lille ting, må ha 5 minutters pause OFTE. Er så sliten at jeg gråter om kveldene, og også fordi jeg føler meg som en dårlig mor som bare er sinna og sur. I dag måtte jeg ta en sykedag, sov til 12 etter at vesla var levert i barnehagen.

 

Litt av utfordringen er at jeg har en mellomlederstilling, personal- og resultatansvar, og jeg er, typisk kvinner, sikkert for oppofrende for jobben. F.eks brukte jeg 7 timer av lørdagen på jobb fordi et instrument ikke virket. Jeg hadde ikke vakt, men heller ikke samvittighet til å la det stå..

 

Det jeg lurer på, er om det jeg opplever og føler er kroppens måte å si fra at jeg må senke tempoet litt. Men hvordan gjør jeg det??

[EleResa]

Glemte å skrive at jeg er i min 24. uke, og kjenner mange kynnere i løpet av dagen, særlig når jeg stresser.

[nanni79]

jeg ville tatt en tur til legen hvis jeg var deg og diskutert med ham. Da jeg var gravid med nummer 1 jobbet jeg i turnus som spl, hadde vakt julaften osv og jeg hadde ikke samvittighet til å sykemelde meg. Heldigvis har jeg en lege som forstår denne samvittigheten, og han sa til meg at nå skulle jeg sykemeldes. Det var da lettere å gå til arbeidsgiver og si at legen sykemeldte meg.

 

Nå med nummer 3 på vei (19 uker )er jeg også leder med personalansvar. Jeg har begynt å gjøre unna ting som må gjøres før evt sykemelding og permisjon. Jeg har tilrettelegging fra nav på jobb da det er forventet av meg at jeg skal hjelpe til i sykehjemsavdelingen i morgenstellet. dvs at jeg har fått midler til å leie inn en assistent til å være med i morgenstellet isteden for meg. Jeg har fått til å roe tempoet mitt ned på jobb. Det er tross alt 2 gutter hjemme som trenger meg spesielt når far jobber skift. Og som du kjenner til er det ingen god følelse å være så sliten at en kjefter for en minste ting på et uskyldig barn.

 

Kanskje din nærmeste leder kan hjelpe deg for å se på mulighetene for mer tilrettelegging. De bør gjøre noe for å beholde deg lengst mulig i jobb.

 

 

[EleResa]

Ja, jeg burde sikkert snakket med sjefen min. Han er av den gamle garden, alltid vært i industrien. Han gratulerte ikke engang da jeg fortalte nyheten - bare så på meg og sa javel.. Han tenkte sikkert "fa...., ikke ho også.."

Jeg sa fra lenge før jeg måtte bare fordi jeg ville være ærlig og gi dem tid til å finne en vikar for meg og utarbeide planer for ting som opplæring osv. Vikar har jeg funnet selv, og også opplæringsplan. Ferien min får jeg ikke tatt fordi jeg føler ansvar for at vikaren min kan jobben før jeg blir borte, og hun skal også ha ferie før hun tar over jobben min. Hm, ikke lett dette

[nanni79]

nei det er ikke lett. Men uansett så er det du som må passe på deg selv. De hjemme er ikke tjent med en mor og kone som er utslitt. Hva ville du selv anbefalt en av dine ansatte? Ville du ikke sagt at de trengte en pause fra jobb? Det ville jeg anbefalt mine iallefall.

 

jeg går hjem en time tidligere slik at jeg får hvile meg før jeg henter guttene i barnehagen de dagene jeg kjenner at jeg er sliten. dette hjelper slik at jeg ikke er sint og sur på guttene som gleder seg til å være med meg etter bh.

 

Nanni