Advarsel!

[Anonym bruker]

Hvis du trolig kommer til å få barn senere, ikke gå til legen din og fortell at du har angst, utmattelse el. lign. dersom du kan fungere med det i hverdagen. Lev heller på litt mindre inntekt dersom du ikke greier jobbe fullt.

 

Da jeg ble gravid spurte legen hva vi skulle føre opp i feltet for særlige bemerkninger på helsekort for gravide. Jeg sa utmattelse, enda jeg ikke var utredet for dette. Det var dumt av meg, det har skaffet meg store problemer seinere med flere bekymringsmeldinger til barnevernet. Særlig lurt var det kanskje heller ikke av legen å føre opp noe som kun var en antagelse, og ingen skikkelig diagnose.

 

Til slutt vil jeg si til dem som tror det er en dans på roser å leve på uføretrygd pga psykiske lidelser; det er ikke det. Du blir sett ned på i mange sammenhenger og det du sier blir ignorert.

Det er også umulig å skaffe seg en ektefelle uten en viss porsjon med problemer, og hvis dere får barn er det en stor risikoaffære i forhold til barnevernet. Det vil si dersom legen din fører opp alt mulig på helsekort for gravide, og deres problemer blir kjent for alle som ser helsekortet.

[Gjest sug lut]

Det skrives ikke bekymringsmelding på grunnlag av ditt helsekort, ergo fungerer du neppe med det i hverdagen.

Det er heller ikke noe som tilsier at du må gifte deg med en som har like store problemer. Men noen livsløgner må man antakelig fortelle seg selv.

[Lunapuna1985]

Uff, leit at det skal være sånn da. Det er vel almennkjent at folk sliter med både det ene og det andre vel....

[Anonym bruker]

Vel... jeg tror nå helst at du har (hatt) psykiske problemer som kan være utslagsgivende for omsorgsevnen din. SÅ lett er det ikke å få barnevernet "på nakken".

 

Det er forbausende mange barnevernsfamilier som ikke helt fatter hvorfor de er en barnevernsfamilie. Selvinnsikten er ikke på topp, hadde den vært det, så hadde de heller ikke vært i den situasjonen de er i.

[Anonym bruker]

Jo, i mitt tilfelle ble det helt klart skrevet melding pga helsekortet, ellers ville informasjonen ha "strandet" hos legen min. Det ville ikke ha kommet ut. Mens nå kom det ut til sykehus og helsestasjon.

 

Angående ekteskap/kjæreste, vil jeg kun nevne at ingen gifter seg med noen for å være snill. De som er friske og velfungerende vet godt om at de er akkurat det, og vil ha det beste de kan få.

Damer bruker jo å si at de vil ha en mann med ambisjoner.

[Småsporvinj gjeng på tryne]

Jeg tror du har vært uheldig med de menneskene du har møtt.

[Anonym bruker]

Kjenner til det problemet med barnevernet ja!!

Her er det ikke meg som er "problemet", men samboeren min.

 

Hadde vi ikke bodd på en liten plass slik at folk på nav hadde kjent han igjen så hadde det nok ikke ha skjedd men likevel.

En nav ansatt sendte bekymringsmelding til bv når babyen var nyfødt på bakgrunn av at samboeren min hadde en depresjon 5 år tidligere. Kun et engangstilfelle, han har ikke noe problemer med psyken. Depresjonen var pga en salttype han hadde for lite av i hjernen, så etter en pillekur så var han helt fin igjen. Bv fant selvsagt ikke noe galt hos oss og henla saken, men jeg synes det var fryktelig unødvnedig å sende den bekymringen i utgangspunktet...

[Anonym bruker]

Jeg sliter med angst (sosial og panikkanfall) begynte å gå i behandling da jeg gikk gravid. Er nå på aap penger, og går til behandling en gang i uka samt samtaler til behandler når jeg vil selv.

Har også fortalt folk i rundt meg om problemet og behandlingen, og har ikke på noen måte følt at folk har sett ned på meg, heller tvert i mot.

 

Jeg gikk til både lege og jordmor under svangerskapet, og de lurte på hva slags jobb/skole jeg gikk på, og hva mannen min gjorde. Fortalte da at begge var under rehabilitering (aap) og fikk ikke noen videre spm på det.

Da jeg lå på fødestua etter fødselen spurte jeg om det var plass på barsellshotellet, siden det var mange der (hadde 3 bekjente blant annet, så hadde fått høre at det var fullt) Og forklarte da jordmor og barnepleier at jeg sliter med sosialfobi og ville da fungere veldig dårlig på et fellesrom. Var heldigvis ledig på hotellet. Men ingen av de så ned på meg, de var mer opptatt av hvordan jeg hadde opplevd fødselen og det at jeg måtte forholde meg til de 2 (+ 2 barneleger) under fødselen og om det hadde fått frem noen angstsymptomer.

 

Har heller ikke hørt noe fra barnevernet *bank i bordet* og barnet er nå 9 mnd.

 

Hørtes ut som du HI, har vært veldig uheldig med hvilke folk du har møtt! Men jeg kan garantere at ikke alle er slik.

Vil og oppførdre folk til å ta taki i slike problemer før barnet kommer, for etterpå er man faktisk nødt til å forholde seg til andre folk.

 

Lykke til HI :-)

 

[Anonym bruker]

Leste om et samboerpar som kranglet på byen og ble tatt inn til politiet, og der sa dama at hun trodde hun led av fødselsdepresjon. Politiet sendte bekymringsmelding til BV.

Så det å si til politi, helsestasjon o.l. at man er deprimert, er fyfy! Ihvertfall om det ikke er nødvendig. Kanskje man er hos en person som er ivrig melder til BV.

Fortell heller ikke om du har hatt depresjoner flere/mange år tilbake. Det kan straffe seg.

Lurest er det nok å fortelle om sine problemer til en sjelesørger, eller til anonyme telefoner som Kirkens SOS, Mental Helse, o.l.

[Gjest sug lut]

Ja, sørg endelig for at ikke noen får se hvor dårligfungerende du er, for gud forby at ungene dine skal få den hjelpa de trenger.

[Anonym bruker]

Du som skriver så kjekt at bekymringsmeldinger ikke kommer av slike ting, det er jo slik at meldinger sendes fra sosionomer på barselavdelingen? Da er det jo ingen som har observert barnet i samspill med foreldrene, eller kjenner familien personlig. Hvor skulle ellers tvilen komme fra, om ikke fra helsekortet?

Med mindre moren har oppført seg helt horribelt overfor babyen sin, selvfølgelig. Men det skjer vel meget sjelden.

[Anonym bruker]

De som blir fratatt barna sine av BV, hva tror dere egentlig de har gjort? Tror dere alle sammen har misbrukt og torturert barna sine?

Nei, det kan være at mora har problemer med husarbeid og matlaging pga depresjon.

 

[Anonym bruker]

Piss preik.

Jeg har en diagnose pga en lettere psykisk sykdom, men er både gift med en flott mann, har fått god oppfølging av lege, støtte under svangerskap og har aldri had noen problemer hverken med helsestasjon, lege eller barnevernet for den del. Men så ble det heller ikke skrevet på helsekortet for gravide, legen mente at det ikke burde stå der, og man har selv rett til å bestemme hvilke opplysninger som står der.

Uten legehjelp og behandling så kunne jeg blitt mye sykere og slitt mer, jeg fungerer som et helt vanlig menneske på medisin og slipper depresjoner og hypomani så lenge jeg følger opp behandlingen.

God økonomi har vi også for den del, enda jeg ikke jobber foreløpig, men snart skal jeg i hvertfall ut i 50%jobb og håper jeg kansje en dag kan jobbe 70-80% hvis jeg er heldig.

Så anbefaler alle som sliter psykisk å skaffe seg hjelp via legen, uansett om de er gravide, har barn eller ei, det er uansett det beste for familien rundt at man får hjelp, enn at man risikerer å bli sykere eller det som verre er.

[Anonym bruker]

Hadde det vært en jeg kjente, jeg jeg VISSTE ikke var til å tvile på som sa dette HI her forteller så hadde jeg trodd på det.-PRØVD og tro på det..Men sorry. Jeg greier bare ikke...

 

VIl vel si at nesten 100% av de som blir meldt til barnevernet ikke skjønner HVORFOR de blir det.Det er INGEN som sier,-"jeg er for dårlig mor/far til barnet mitt"..Eller "barent mitt lider, fordi jeg sliter med andre problem" osv osv....De som INNRØMMER at de trenger hjelp for at barnet skal få det best mulig, de er det velidg få av....

 

Barnevernet prøver og undersøke alle saker som kommer inn, samme hvor dårlig begrunnet de er. Men der er raske til å legge fra seg saker de ser alt er i orden.Jeg kjenner folk som har slitt mye i livet sitt. SOm har vært borti mer enn de fleste.INGEN har hatt problem med barenvernet etter de fikk barn..Hatt kontakt med de,- JA, men problem? De som får problem med barnevernet kan som regel til det selv..FInnes nok unntak, men bare det at man forteller om slike ting, og ADVARER om slike ting på et forum, sier at man kanskje ble meldt fra med rette?

 

Og at en person med problem "Må finne" perosn med samme problem.....Hva ligger i det da? Tar du til takke med det fordi du ikke er "verdt " mer selv? Sier ikke det noe om holdningen til deg selv og livet ditt? "Fortjener" du ikke en "frisk" mann? Og siden du har slitt selv,- vet du ikke at psykiske problem er arvelig.:Når det ligger både i genen til ungen og den må VOKSE Opp med psykiske problem i hjemmet, hva er oddsen for at ungen skal slippe unna psykeiske problem..? Har du tenkt på det? Kanskje ikke så dumt og ha et apparat som kan støtte barnet deres litt ekstra? Selvsagt har du "rett på barn", men du må tenke på hva du har slitt med i livet ditt, og barnet ditt vil meget sannsynlig slite med det samme....Om du ikke jobber HARDT for å unnga at miljøet ungen vokser opp i i det minste er hva man kan kalle normalt funskjonelt hjem...SIdene du ikke kangjøre noe med genene, og heller ikke kan vite om ungem har arvet "egenskapen" til depresjon.....

[Anonym bruker]

Lurt å ikke fortelle alt til alle offentlige ansatte. Mange dumme damer her som ikke har levd og ikke forstår at man er best tjent med å holde endel ting for seg selv.

[Anonym bruker]

Jeg har PTSD og var sykemeldt hele svangerskapet pga pilleslutt og at jeg ble så deprimert at jeg grein bare jeg skulle prøve å si noe.. Dette visste både legen min, sjefen min, jordmor, helsesøstre og hele røkla. Jeg er attpåtil alenemor og har vært det siden begynnelsen av svangerskapet.

Jeg har aldri fått annet enn støtte - og her har aldri barnevernet vært et tema engang.