En lang historie om en trist uke...

[Flippa m Frida]

Nå vet jeg nesten ikke helt hvilket forum jeg hører hjemme på, og ikke tenker jeg at så mange skal orke å lese hele dette innlegget, men det er mest som terapi for min egen del....

 

Jeg var aktiv på dette forumet i 2007 0g 2008 da vi holdt på med forsøkene våre. Var veldig heldige og lyktes på 3.forsøk og fikk en datter i juli 2008 etter et flott svangerskap og en fin fødsel. Før vi lyktes hadde vi aldri opplevd å bli gravid.

I mars i fjor ble jeg hasteoperert. Høyre eggleder var stor som en sjøpølse og svært betent. Samtidig som inngrepet ble gjort, ble det brent bort cyster på eggstokkene. I juli-09 aluttet jeg å amme og vi har aktivt prøvd hver syklus selv med å bli gravid.

I januar ba jeg gynekologen min om en pergokur og jeg tok en dobbel dose. Har prøvd det 3 ganger før uten resultat, men tenkte at vi kunne gi det en sjanse. Ble kjempedårlig av den, kastet opp og var i elendig form.

Da mensen kom, ringte jeg til gynekologen min og gråt i telefonen og sa at jeg orket ikke å plages mer med dette selv, men ba ham om å sende en henvendelse til St.Olavs for søskenforsøk. Gynekologen min sa da at dette var nok lurt, siden sannsynligheten for at vi skulle klare dette selv var så liten.

Vi senket skuldrene, begynte å planlegge en deilig ferie for å manne oss opp til nye førsøk til høsten.

Og så skjer det merkelige - uken før påske får vi en rekvisisjon på blodprøve som St.olavs ønsker å få svar på, og som skal taes på 3.sykliusdag. Mensen skal være noen få dager unna så det passer fint.

IKM dagen kommer og ingen mens, 2 dager til går - ingen mens. Begynner å stresse litt for påskestengning både på sykehus og st.olavs, og bestemmer meg for å kjøpe en test - for da kommer jo vanligvis mensen...

Når den viser seg å være positiv er vi helt i sjokk! Vi har klart det selv! I pausemåneden med pergo har vi klart å skape det vi har måttet ha hjelp til for å få oppleve! Påsken er fantastisk, kvalm og i dårlig form, men så lykkelig, så lykkelig.

Vi har begynt å glede oss til julemiraklet vårt , og til å svinse rundt på den planlagte ferien med en liiiten kul på magen.

Men så kommer vi på tidlig ultralyd, hvor vi er 6+5 og venter å se hjerteaktivitet. Det er det ikke... Gyn sier at det godt kan være at vi er kortere på vei enn antatt, og setter oss opp en uke seinere til ny sjekk. Fosteranlegget er på rett plass, livmoren er blodfylt og fin, alt sånn sett positivt.

Men jeg vet når jeg går ut derfra at dette ikke går bra... Den siste uken er kvalmen blitt borte, brystene er tilbake til normalen og jeg skjønner at dette ikke kan gå bra...

 

Mannen min klarer likevel å holde håpet oppe hos oss begge, men nå for en uke siden kommer smerten i magen og ryggen og blødningene og vi skjønner at vi mister. På alle måter veldig vondt.... På onsdag var vi på ultralyd for å konstatere at spontanaborten er et faktum, på torsdag kommer det ut av seg selv og på fredag tar jeg tabeletter for å få ut de siste restene.

Og nå sitter jeg her da - helt tom og litt sånn bevisstløs og lurer på hva jeg skal tro? Tårene renner for noe vi absolutt ikke ventet, men som bare på noen få uker beriket oss så enormt med håp og forventninger og nå er det borte!

Jeg kan ikke få sagt hvor forbannet urettferdig det er at når vi endelig blir gravide, så spontanaborterer vi!

Mannen min prøver å fokusere på at vi endleig har klart det selv og hvor stort det egentlig er oppi alt, men jeg tenker innimellom at jeg kunne like godt vært spart for hele opplevelsen...

 

Det har vært en ufattelig tøff uke. Jeg takker alle høye makter for at vi allerede har ei nydelig kosejente, som holder humøret vårt oppe og som vi kan knusekose med når klumpen i halsen blir for stor. Hver kveld når jeg har lagt henne denne uka har jeg hvisket til henne; "det er du som er miraklet vårt".

Jeg håper vi ikke nå mistet sjansen til å gi henne en søster eller bror med denne spiren, men at den er der fremme om ikke så veldig lenge. Vi håper at ferie og sommer skal gjøre underverker og at ikke kroppen svikter igjen...

 

Ønsker dere alle lykke til med deres, jeg vet at man kan trenge det.. Vår sti frem til drømmen om familie ser ut til å fortsette sin kronglete ferd, men vi håper å komme helt frem til slutt....

 

[snøfilla - mamma til 2]

Trist historie - føler med deg... Men håper du samtidig klarer å se det pos. i dette: Dere har barn fra før og klarte nå å bli gravide med naturmetoden! Det er ikke alle som noen sinne kommer så langt.

 

Håper ferien gir deg overskuddet tilbake, og at dere kommer i gang med søskenforsøk over sommeren - dere har jo goooooode sjanser for å lykke da :-)

 

Klem

[Eskimo-07,eskimo mai-10]

Først av alt lyst å gi deg en stor klem! Har vært heldig å sluppet å oppleve det triste å miste, men kan tenke meg at det er tøft når det var såååååå ønsket.

 

Så vil jeg si til deg. Ikke gi opp! Du har ei tulle fra før og kroppen din har vist at du kan bli gravid. Snakk med gyn om dere skal fortsette med pergo eller gå for St.Olavs. Vi har vært kjempefornøyd med behandling og de som jobber der. Har ei skjønn tulle og en liten eskimo i magen som er "produsert" der.

 

Lykke til!

[Gjest]

Uff, dette var en veldig trist historie. Skjønner godt at dere er veldig fortvilet og lei dere akkurat nå. Det er vanskelig å se det positive i det som har skjedd når dere er midt opp i det, men med tid og stunder vil det blir lettere, og dere klarer å se at det er massehåp for dere. Dere klarte det på egenhånd! Og dere har mulighet for søskenforsøk, så alt håp er ikke ute. Jeg vet godt hva jeg snakker om etter selv å ha mistet i påsken etter fryseforsøk. Nå føles alt mye bedre og jeg tenker mer fremover enn hva som kunne ha vært. Ønsker dere masse lykke til videre, og kos dere ekstra med den lille jenta dere har:-)

[anonymeee]

ååå jeg føler med deg..så trist å lese:( ..

men jeg har også juli 2008 datter=)

vi holder på med fryseforsøk,vi har bare ett eskimo har engentlig veldig lite sjanse jeg også..vi skal ikke begynne på mer forsøk hvis vi ikke lykkes nå,jeg vil ikke gå gjennom alt igjen!!!

hver gang jeg sitter på venterommet på st olavs. tenker jeg hvorfor vi alle som sitter her må slite med å bli gravid,vi fortjener ikke dette,hvorfor må vi gå gjennom alt dette,alle mine venner blir gravide på egen hånd..jeg blir så sjalu på hvor overlegen de er og forteller om svangerskap nr 2,og når noen planleger å bli gravid samtidig,jeg har fått den mageknipen igjen,før jeg ble gravid med engelen min..

hver kveld når jeg legger prinsessen min ber jeg til gud,at selv om jeg ikke blir gravid har jeg en som venter på meg bak døren med et stort smil når jeg kommer hjem,verden blir min når hun kaller meg mamma og klemmer meg og kysser meg..det eneste jeg vil at hun skal få en søsken,hvorfor må det være så vanskelig!!

 

[anonymeee]

...og lykke til med dere videre;o)..vær glad, for du har jo klart å bli gravid uten hjelp,du har størst sjanse igjen =)))

 

mingens du er veldig heldig med eskimo =)) lykke til:)

[Rypefest-2imagen sprekkferdig]

Uff og uff, for en trist uke du har hatt. Prøv å kose deg i ferien som står foran deg og så går dette sikkert bra. SÅ bra at dere fikk til på egenhånd. Det betyr at det kan skje igjen, og da sitter det som et skudd.

 

Lykke til videre

[MK73]

Uff, det var forferdelig at dere skulle måtte gå gjennom dette. Jeg vet at det er vanskelig, tro meg, men om noen uker så vil dere kunne løfte blikket igjen, og klare å finne det positive i denne situasjonen. Dere har et barn fra før, dere kan bli gravide og bære frem et barn, og dere klarte å bli gravide helt på egen hånd :-)

 

Dessverre er det noen av oss som er ekstra uheldige. Selv har vi vært prøvere i 6 år. Vært gjennom alt av utredning, og hadde 5 forsøk (4 ordinære og et frys) før jeg ble gravid med tvillinger. Vi så hjerteaksjon og alt så fint ut. Så mistet vi den ene i MA 9 uker på vei. Den andre levde videre og legene gikk så langt som til å si at "dette blir det barn av" - men 12 uker på vei kom gutten ut, mens hjertet hans fortsatt banket.

 

Så ble jeg utrolig nok gravid igjen på neste forsøk. Hjerteaksjon fikk vi se, men det ble en ny MA 10 uker på vei. Etter det har vi hatt to nye forsøk, og så langt ingen positiv test å spore. Men vi gir ikke opp enda! Vi prøver litt til - så får vi se. Vi blir gode til å plukke oss selv opp igjen og prøve igjen, vi som sliter litt ekstra.

 

Jeg håper dere tar ekstra godt vare på hverandre nå, og koser dere med jenta dere har - og så er dere klare til å starte igjen om noen måneder. Ønsker dere hjertelig lykke til!

[Flippa m Frida]

Tusen, tusen takk for at dere har orket å lese og komme med så mange gode ord og oppmuntringer.

Jeg kjenner igjen mange av dere som har kommentert og har fulgt dere, og det er HELT FANTASTISK at dere kan stille opp for fremmede på denne måten!

Har det mye bedre nå, har absolutt begynt å se fremover allerede, og tenker litt at noen av dere innerst inne må tenke at jeg nå har virket ganske utakknemlig og det syns jeg at jeg må være litt mer bevisst på, for det har jeg jo ingen grunn til å være! Og likevel er dere bare søte og støttende!

Men vi lever jo alle i vår egen virkelighet, og så må man bare passe på å titte ut i andres innimellom så man ikke bare oppholder seg i sin egen...

 

Masse lykke til til dere alle, dere er alle heltinner!

Stor klem

 

[Lina08]

Kjære, kjære Flippa!!

 

Vil bare gi deg en stor klem.. Det første innlegget ditt var trist lesning, så det var fint å lese i det siste innlegget ditt at du har det bedre nå, og allerede klarer å tenke fremover.. Dette gamet er bare nådeløst..

 

Jeg er ikke så mye her inne, men kikker innom en gang iblant for å se om det har kommet noen oppdateringer fra deg vet du, kjære terminsøster:-))

 

Kos deg med lille Frida, og så håper jeg av hele mitt hjerte at dere vil lykkes med et nytt lite mirakel en gang veldig snart:-)

 

Stor klem!!

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Kjære vennen !

 

Dette var virkelig leit å lese.

Jeg forstår godt at du har det vondt og vanskelig nå,

og at det er mye å bearbeide etter dette.

Uvirkelig å endelig klare det selv,for så å miste...

Vil bare gi deg en god klem,og mange gode ønsker for veien videre.

Måtte alt gå bra i videre søken etter søsken til lille Frida.

For noen av oss er veien bare ekstra kronglete...

God klem ! ;O)

[Gjest Bjørnen Collargol*gravid]

uff jeg fikk tårer i øynene når jeg leste innlegget ditt.

Vet at det ikke er noen trøst akkurat nå at dere faktisk klarte å bli gravide på egenhånd. Jeg og brukte laaang tid på å bli gravid og mistet bare før vi fikk jente vår i 08 ved hjelp av IVF.

 

Dere får bruke tiden på å komme dere litt ovenpå og så skal du se at dere er klare for å prøve på igjen.

 

Stor trøsteklæm