Til deg/dere som er fosterforeldre.

[Anonym bruker]

Hvordan takler dere situasjonen?

Hvordan går hverdagen?

 

Er det mye jobb,og har dere evnt egne barn selv?

 

Snakker barna mye om biologisk familie?og hvordan takler dere samvær og samtaler?

 

 

 

[Anonym bruker]

Jo det går i rykk og napp det. Ikke rent så lite heller. Har ei fosterdatter på 15 år, og to biologiske gutter på 10 og 12 år.

 

Til tider så må vi la ting ligge litt og la tiden jobbe for oss. Da klarer vi ikke å være de tydelige tilstedeværende voksne. Så kan vi ta det opp igjen og da erfarer vi at da "glir" det litt bedre.

 

Samtaler har vi ikke kontroll på, men vi skulle ønske at kontakten mellom mor og datter var mye mindre. Vår fosterdatter snakker til tider mye om hvor mye bedre allting var før. Ser det som et uttrykk for savn etter hjemstedet og alt det kjente der. Noe er vanskeligere å snakke om enn andre temaer. Da kan det låse seg. Samvær går forsåvidt greit.

 

Jeg anbefaler fosterforeldreforeningen veldig varmt. De er utrolig dyktige, og kan hjelpe deg hvis du har flere spørsmål. :-)

 

 

[Anonym bruker]

Alle som vil bli eller er fosterforeldre ) STÅ på ) Dere har virkelig bestemt dere for å gøre noe med noe av verdens urettferdighet.:Kunne tenkt meg det selv, men ikke mens ungene er så små, og mannen sier rett ut at han aldri kommer til og orke det. Han stiller opp alt han kan fo rbarna våre, er en super far og jeg tror at DET er grunnen. Han kan ikke skjønne at det går an og elske og greie og gjøre like mye for et barn som ikke er biologisk sitt. Så det kommer nok ikke til å skje.

 

 

Men dere som sammen går inn for det,- jeg er så glad i dere. At dere orker og gjøre de.t At dere finner kjærlighet og styrke nok til å hjelpe andres barn. Dere gjør en utmerket jobb...Og med den evigvarende fare for at barnet alltid kan bli sendt tilbkae til foreldre osm gang på gang har vist seg uenget..Jeg hadde ikke greid de.tJeg hadde rømt min vei med ungene om det var tilfelle..Er nok for svak emosjonelt til å la "fornuften" og "loven" råde på dette området...

 

igjen, ville bare snike meg inn og gi litt ros )

[Anonym bruker]

"Vår fosterdatter snakker til tider mye om hvor mye bedre allting var før. Ser det som et uttrykk for savn etter hjemstedet og alt det kjente der."

 

Og du synes det er grusomt og uakseptabelt at hun savner livet med foreldrene? Herremin...

Snakk om egoistiske fosterforeldre.

[Gjest amandine]

Nå tror jeg du misforsto, annie 19:43! Hvis du leser en gang til ser du sikkert at HI bare konstaterer at det kan være vanskelig, også, og erkjenner at jenta savner livet som det skulle vært. Kan ikke tenke meg noe særlig mindre egoistisk enn å rydde plass i hjem og hjerte til barn, det være seg store eller små, vel vitende om at disse barna har med seg mye vond bagasje som vil prege hverdagen. Tenk deg om to ganger før du angriper neste gang.

[Anonym bruker]

Det står da at hun skulle ønske at kontakten mellom mor og datter var mye mindre. Altså liker hun ikke de biologiske båndene.

[Gjest amandine]

Har ingenting med egoisme å gjøre vil jeg anta, likevel!

Det er sikkert veldig gode grunner til at barnet ikke bor hos mor, tror du ikke? Hadde mor vært helt ok hadde det gjerne ikke vært behov for fosterhjem??

Nå ser jeg ikke noe poeng i å diskutere denne saken, fordi jeg(og heller ikke du) kjenner den, men jeg har ingen problemer med å forstå at hyppig kontakt med en mor som ikke er helt i vater av en eller annen grunn ikke nødvendigvis er verken enkelt eller godt for noen. Barn er uansett alder og forhold alltid lojale mot sine foreldre, uten at det nødvendigvis gjør underverker. Og det har såvidt jeg kan se ingenting med egoisme fra fostermors side å gjøre. Nuff said fra min side.