Jeg orker ikke stesønnen min.. hjelp!

[Anonym bruker]

Jeg hater å ha det sånn.. Han er 8 år, og er så i overkant at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.. Han slår, skjeller ut de minste barna, og er ekstremt oppmerksomhetssyk. Jeg har vært stemoren hans i over 3 år nå, og det blir verre og verre. Moren hans hater meg og går rundt på byen å påstår at jeg har stjålet mannen hennes, men det var jo slutt mellom de lenge før jeg kom inn i bildet. (nesten 2 år..)

Hun forteller sønnen at hadde det ikke vært for meg så hadde mamma og pappa fortsatt bodd sammen og de hadde vært en lykkelig familie.

Jeg har prøvd alt, men jeg vet ikke lenger hva jeg kan gjøre.. Jeg har gitt han plenty med positiv oppmerksomhet, skryter masse av han, passer på at han får alenetid med pappaen, og gjør det jeg kan for at ting skal gå seg til.

Jeg vurderer å gå fra samboeren min pga dettte.. Jeg er til tider bekymra for min eldste sønn som virkelig får gjennomgå til tider, og jeg har satt foten ned mange ganger. Sambo unnskylder eldstesønnen sin for alt han gjør, og sier at min ikke er noe bedre.

Jeg har aldri hatt problemer med eldstegutten min, og alle skryter av han i barnehagen.

Hva skal jeg gjøre for å bli mer glad i han..? Jeg har jo ikke lyst til å ha det sånn.

Jeg har ved flere anledninger vært alene med han, men han hater meg virkelig.. En gang gikk han bak meg og kallte meg stygge ting i nesten 3 timer, og samme hva jeg sa så fikk jeg slengt i trynet at jeg var ei drittkjerring. Jeg tok han i arma til slutt og sendte han på rommet. Jeg gikk inn etter noen minutter og forklarte han at det ikke var akseptabelt å kalle noen slike ting, og at jeg ikke fant meg i det, og da spytta han på meg.. Jeg gruer meg til han kommer, og han er her annahver uke.. I morra kommer han, og jeg har vondt i magen, og føler meg syk.. Han sagt det rett ut til sambo hvordan jeg føler på situasjonen, men han blåser det av og sier at jeg er den eneste som har problemer med han.. Vel.. de ringer fra skolen støtt og stadig, og han har på det verste vært inne på rektors kontor 3 ganger på en mnd.

Moren synes han er kul! Farger håret hans blått og mener han er den kuleste karen i byen.. Det er bare trist..

 

 

 

 

 

[Rampongi]

Ja, dette var faktisk bare trist.

 

Skriv ned så voksent og fornutig du kan om alle situasjoner osm har dukket opp, og ta det opp med mannen din i et rolig øyeblikk.

Forklar at dette trenger du hjelp til å takle og han må hjelpe deg.

Forklar også at du sliter med samboerskapet pga dette og vurderer å gå om du ikke får noe hjelp fra pappaen.

Om dette ikke hjelper, hadde jeg ringt familevernkontoret jeg tror jeg, men jeg har jo ikke peiling på sånt da. Men man må jo begynne et sted.

 

Lykketil! håper dette løser seg.

[Anonym bruker]

Stakkars gutt:( Det virker som han sliter noe voldsomt med situasjonen og derfor gjør som han gjør. Har dere forsøkt å snakke ut med ham og med mor?

 

Å se på ham som en pest, en plage og en drittunge gjør ikke saken noe bedre. Tvert imot! Der er nok en grunn til at han er oppmerksomhetssyk, krever mye og er en "pøbel". Og dere må finne ut hvorfor. Nytter ikke å straffe en gutt uten å finne ut årsaken til hvorfor han gjør som han gjør og jeg vil tippe at det er hele situasjonen med en mor som hater deg, du som hater gutten og far som viker unna det meste som er hovedårsaken her.

 

Få hjelp!

[Anonym bruker]

Hadde ikke orket det mer jeg hvis det hadde vært meg i den situasjonen. Er helt tydlig at begge foreldrene er helt på jordet. Så lenge foreldrene ikke ser problemet er det ikke noe du kan gjøre.

 

Har du anledning til å ta deg en uke fri eller reise til dine foreldre mens sønnen er på samvær med sin far så får både du og mannen tenke?

[Anonym bruker]

Jeg hater ikke gutten, jeg er jo glad i han, men jeg orker ikke å være sammen med han lenger..

Jeg har snakka masse med moren her, og tatt det opp faren en million ganger. Jeg straffer ikke gutten, og som du sier så må det være ting som plager han. Jeg kan ikke se at jeg kan gjøre ting annerledes, jeg har snakka om familievernkontoret, men ingen er interessert i det.. Det er tydeligvis bare jeg av oss tre som ser at gutten har problemer, og da står jeg ganske fast, føler jeg..

[Anonym bruker]

Er enig med 11.07

Hvordan skal situasjonen bedres dersom moren OG faren mener at det ikke er noen problemer?

Det nytter ikke at du skal fikse dette selv, deg hater han jo!

Svarene om at du må slutte å se på han som en drittunge osv er helt på jordet, det er lett å skjønne av innlegget ditt at du har gjort hva du kan for å være en god stemor.

Dette ble pessimistisk, men jeg tviler på at du klarer å endre situasjonen hvis du ikke får med pappen på laget.

En siste mulighet må vel være å gi samboeren din et ultimatum: innse problemet og gjøre en innsats for å hjelpe, ellers går du.

Stakkars deg, lykke til...

[Anonym bruker]

Dette er ingen lett situasjon. Jeg forstår deg VELDIG godt. Jeg har 2 stebarn som jeg har slitt med. Det har ikke vært noe i veien med de, men et alvorlig problem hos mor, og en far som har sydd puter under armene på de. Jeg har virkelig slitt. Nok om det.

 

Det som er viktig her er at man må huske på rollene sine her, du er voksen og han er et barn. Å i mellom dere er det en dårlig relasjon. Det er muligskapt av Bio-mor, situasjonen, samlivsbrudd, deg, pappaen, osv osv. Men du må huske på at det er du som er den voksne , å det er du som må gå mest inn i deg selv å se hva du kan "endre" på her. Han er for liten. Kanskje dere en periode skulle forsøkt å vært fra hverandre, du og gutten. At du f.eks dro en annen plass de ukene har var hos dere? Kanskje dere skulle kontaktet skolen ,å hørt om adferden hans der altså stillt opp sammens med bio-mor. Hvis noen "myndige" fra utsiden kan fortelle om en evt kaotisk og problematisk oppførsel på skole evt, kan det være lettere å ta tak i sammen. Nå virker det på meg som du har en mann som er litt "jeg vil ikke se problemene" - evt går med skylapper.

 

MEN! Selv om du er den voksne skal du ikke gå på akkord med deg selv, du skal ikke utsette deg eller dine for noe du mener er skadelig for dere. Samtidig så må du stikke fingeren i jorda, å huske at han er bare et barn, som sannsynligvis sliter veldig, å tar ut aggresjonen på deg. Dessverre.

Men foreldrene må først på bane her, å " se hva som skjer "....

Dette er selvsagt svært sårt, og et veldig ømt tema...

 

 

Jeg lurer på en sak, er foreldrene til gutten unge? evt hvor unge?

 

 

[Anonym bruker]

Neida, de er ikke spesielt unge, vi er i 30-åra alle sammen..

Når jeg tar opp hele saken, så sier han bare at "Vi får kutte ut samværet da". Men det er jo fullstendig uaktuelt..

Vi har vært fra hverandre ved flere anledninger, men jeg jobber, og minstebarna er jo i barnehage her, så det er ikke så enkelt å stikke av heller.. Uff, nå klager jeg fælt..

Jeg har vært stemor før, og da var jeg det i 6 år, og jeg elsker de barna! Har god kontakt med de, og vil ikke miste de, så jeg føler ikke selv at jeg er en type "sjalu stemor".

 

Takk for mange gode råd dere:)

[Anonym bruker]

Huff, høres ikke ut som noen god situasjon. TYdelig at denne gutten trenger hjelp og skikkelig grensesetting. Men det er utrolig hvor lojale barn er i forhold til særlig mødrene sine, så at en mor kan bidra sterkt til sønnens adferd i negativ rettning tviler jeg slett ikke på, men dette er også fars ansvar, så her må han inn å markere tydelig at dette ikke er akseptabelt. Du har også din fulle rett til å disiplinere ham siden han er en del av familien, du er en voksen og han et barn. Så det er helt i orden at han sendes på rommet når han oppfører seg dårlig. Jeg hadde selv ikke akseptert hverken utskjelling eller spytting.

Jeg tror kansje jeg ville rådført meg med lege, helsesøster, PPT eller familievernkontoret i deres situasjon. Det kan godt tenkes at gutten har adferdsprobemer som trenger profesjonell oppfølging og kansje behandling også.