flytte fra hverandre for å redde et forhold?

[Anonym bruker]

Mannen min mener han ikke elsker meg lenger, men sier han er glad i meg og at han ønsker å få ting til å funke (har tre barn). Han sliter med å finne tilbake til de gode følelsene og mener at det kan være lurt at vi bor fra hverandre en periode. Jeg derimot, mener akkurat det omvendte, at det beste er å gjøre ting sammen igjen, ha det hyggelig, sette samlivet som første priorietet og kanskje reise bort en weekende uten barn. Så vi har ganske så forskjellige tilnæriminger, for å si det sånn..

Noen som har noen gode råd, som kanskje også har funnet tilbake til hverandre etter en krise?

[Gjest Antarctica]

Jeg holder med deg, at å finne hverandre igjen er å ha gode opplevelser sammen, prioritere samlivet osv.

 

Har vært akkurat der du er nå. Min eks ville ikke dette, og som din ville han "finne ut av ting" alene , "ha luft" osv -

og dessverre er det ofte "mannesnakk" som betyr noe helt annet, nemlig at han allerede har en annen dame i kikkerten. Jeg har ALDRI hørt om en etablert fyr i førtiårene som har kone, barn, hus etc og som vil flytte for seg selv bare for å være singel...og det hadde ikke familievernterapeuten vår heller, hun bare lo da jeg spurte om dette var realistisk.

[Anonym bruker]

Min samboer flyttet faktisk fra meg og barna og huset (tok med seg bilen og har samvær med barna, selvfølgelig) uten at det var en ny dame inne i bildet, og han er ikke et fast forhold nå heller, ett år etter (ikke så fast at barna har hilst på vedkommene, om han har hatt noen flirter hist og her, veit jeg jo ikke). Men det sier kanskje bare noe om hvor fæl jeg var å leve sammen med ... :-(

 

 

[Anonym bruker]

høres ut som meg og min samboer dette. La tidligere i dag ut et innlegg paa anonym forumet, visste ikke det fantes en debatt om parforhold:)

 

Jeg vet han ikke har noe ny dame i siktet, problemet vaart er hans forhold til datteren min paa 10 aar. Han irriterer seg over det meste hun gjoer, og mener jeg alltid tar parti med henne. Jeg har vaert alene med henne siden hun var 2 aar, og vet jeg er overbesyttende, hun har nesten ingen kontakt med sin far.

Vi har en soenn sammen paa 6 mnd, bodd sammen i 2 aar. Ting gikk veldig fort, vi rakk liksom aldri aa vaere kjaerester foer jeg ble gravid. Han hadde vaert singel i rundt 2 aar da vi ble sammen, hans forrige forhold varte i 9 aar, og han elsket henne veldig, selv om de kranglet mye.

Uansett, saa satt vi oss ned aa pratet lenge i gaar, mye taarer fra min side, jeg spurte om han elsket meg, og svaret jeg fikk var at han ikke visste, han visste ikke hva kjaerlighet var lengre sa han.Jeg tror nok han elsker meg, for det er ikke mere enn et par uker siden han fortalte meg hvor hoyt jeg var elsket.

Mulig han sa han ikke visste pga av krangling den siste uka, ikke vet jeg.

Vi skal paa ei ukes ferie til mine svigerforeldre i skottland om et par uker, oss 2 + babyen, datteren min skal beoeke sin mormor.

I gaar da vi pratet sa han at god foelsen er blitt borte, han var ikke glad lengre, og tenkte at han kanskje skulle flytte tilbake til skottland for en kort periode, finne ut av ting osv.

Vi ble enige om at vi skal dra paa denne ferien, proeve aa finne tilbake godfoelelsen igjen, naar vi kommer tilbake er vel sannsyneligheten ganske stor for at han drar til skottland for en periode. Jeg vet ikke om det er lurt. Derfor lurer jeg paa det samme som Hi, om noen har hatt pause og funnet tilbake, og ting har blitt mye bedre etterpaa?

Han flyttet fra skottland til Norge pga av meg, dette ble bestemt foer jeg ble gravid, saa han flyttet ikke hit pga av barnet i utgangspunktet.

 

Var ikke meningen at det skulle bli saa langt men haaper dere tar dere tid til aa lese.

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er en mann, gift og har to barn. Min kone har lest ditt innlegg og tilhørende svar og ba meg, som representant for rasen "menn" om å svare deg. Vi, jeg, kan identifisere meg med det du beskriver. For 3 år siden havnet jeg midt i det. Jeg var i en tilsvarende krise, og mitt forslag til løsning var å flytte hjemmefra for en periode. Min kone, kan man noe forenklet si tenkte som deg, og det korresponderte svært dårlig med mine tanker om hva som kunne være løsningen. Likevel: Jeg flyttet ut fordi jeg ønsket å redde forholdet. Det som ble problematikken var spekulasjoner om at jeg hadde et annet forhold. Det hadde jeg ikke. Dog ble denne nye problemstillingen et stort hinder i veien for det jeg egentlig ville finne ut av. Jeg trengte rom for å tenke. Fra fra maset om "fasitsvar". Så i stedet for å kunne konsentrere meg om det som var min målsetning ble det hele en kamp om et mistenkt forhold. Trist, men slik ble det. Etter en periode hjemmefra flyttet jeg tilbake. "Maset", som jeg opplevde det, om at vi måtte gjøre kjekke ting og alt det der var jeg ikke klar for, og jeg flyttet ut igjen. Jeg var ikke klar. Vi var ikke klar. Etter en periode med mer ro fikk jeg styr på tankene mine, og flyttet hjem igjen, og vi har det nå bedre enn noen gang. Og vi ville ikke vært foruten denne krisen. Den har styrket forholdet vårt og satt en del ting i perspektiv. Så det kan gå bra. Mitt råd til deg er som følger: Få hjelp av profesjonelle. Familieterapaut fungerte ikke for oss. Det var ikke godt nok. Vi søkte hjelp hos en psykolog. Dyrt som bare juling, og verd hver krone. Ikke hør på kvasiråd fra bitre damer som det ikke fungerte for. Det er dårlig å insinuere at din mann har et forhold. Det trenger ikke være slik. Det var ikke slik for meg. Men det var vanskelig, og jeg trengte rom. Et rom som min kone ikke klarte gi meg. Elsker du ham, og han deg, må dere tørre å ta en pause, og tørre å få hjelp. Lykke til. Håper dere klarer det:)

[Anonym bruker]

Jo jo si hva du vil.

 

Du knullet nok ei anna i denne fantastiske pausen din.

 

Pause er ikke noe for voksne folk, er noe fjortisser bruker når de er glad i 2 personer.

 

Så at mannen din vil flytte så si at han kan flytte for godt. Det er bare noe tull.

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Ja da har han flyttet ut, for en mnd i første omgang. Han sier jo at det er for å finne tilbake til de gode følelsene, men for meg så kjennes det ut som et stort svik, at vi ikke kan finne ut av dette på hjemmebane. Tror egentlig ikke det er en annen dame, men kjenner at jeg har store problemer med å forholde meg til at han har flyttet ut... virkelig problemer. Men vi får vel bare se tiden an om det hjelper noe :-(

[Anonym bruker]

Håper dere får det til, selv om dere ikke bor under samme tak. Det blir opp til han nå om han beveger seg bort fra dere, eller om han søker mot dere igjen. Det blir hans valg fremover. Mitt tips til deg blir å bruke tiden til å finne ut hva du ønsker for livet deres fremover - dersom dere forsatt skal være sammen. Det er så lett å ha fokus på den andre, som tviler, slik at en glemmer hva en selv ønsker eller drømmer om. Tiden fremover blir helt sikkert veldig vond og vanskelig, og den fysiske avstanden gjør deg sikkert også ekstra sårbar for innspill fra han. Et annet tips kan være å prøve å lytte bak ordene hans ( som kanskje sårer/ gjør deg sint ). Hva er det han ønsker, og hvilke behov er det han prøver å formidle? Her kan utganspunktet for gode samtaler være. Og det er derfor det blir viktig å vite hvilke behov du selv har, og hvilket liv du ønsker å ha, og formidle dette til han. Det store spørsmålet blir da - kan vi klare å få til dette fremover- og vil begge det?. Ha gode folk rundt deg som ønsker at dere forsatt skal være et par. Prøv, selv om han sårer deg i prosessen, å ikke snakke stygt om han til mange. Ha en god venninne/ venn som du kan snakke med, som kan ta i mot alle følelsene fra deg, og som kan glemme alt du har sagt dersom dere igjen blir et par. Det er lett å si for mye, og til for mange om partneren din i den fasen du er i nå. Dette vil bare føre til at avstanden mellom dere øker, og at en gjenforening kan være vanskeligere. Føler med deg og familien din, og lykke til.

[Anonym bruker]

Hmmm... tror kanskje at jeg synes litt synd på deg. Trist at du går glipp av poenget. Vi er fortsatt sammen etter en periode fra hverandre. Det er det som er det viktige!!!

 

Grunnen til at jeg synes synd på deg er at det må være trist, veldig trist, å leve et liv der du stiller deg til doms overfor andre og skaper din egen desillusjonerte virkelighetsoppfatning. Stakkars deg, og stakkars de som i et svakt øyeblikk måtte falle så dypt at de skulle finne på å lytte til dine råd. Trist og skummelt. Skummelt at sånne som deg kommer med råd til noen som er i en krise.

 

"På seg selv kjenner man ingen andre". Du vet jammen lite du!

 

Hilsen han mannen som du tydeligvis mener har knullet Anna. ( Jeg kjenner ingen som heter det...)

 

 

[Anonym bruker]

Heisann.

Jeg kjenner meg meget godt igjenn. Jeg har en datter på 13 år. Vi har vært sammen siden hun var 4 år gammel. Han var veldig flink med henne men jo eldre hun blir jo værre blir han synes jeg. Bare klaging og masing etc etc. Nå har jeg bestem meg for å flytte fra han .Jeg synes det er synd på de 3 andre barna vi faktisk har sammen. Men det blir dårlig for de også siden de opplever våres krangling. JEg har sagt til min mann at jeg ikke kan bli dratt mellom mine barn og han, eller mitt barn og han. Da vinner barna mine. Jeg vil ikke at min datter skal høre på alt gnålet og det negative og nedlatende snakkingen hans. Selv om han mener jeg overdriver så ser jeg at hun driver litt vekk fra oss begge. Når han derimot ikke er hjemme så koser vi alle oss, og alt er bare så harmonisk,.Og det er ikke fordi jeg er en nikkedukke, men fordi jeg klarer å si i fra uten å kritisere hver minste detalje.

Jeg synes det er trist, helt ærlig. Og jeg vet ikke hvordan det skal gå, men alle mine barn er like mye verdt. Om det betyr at jeg må "skille" 3 av barna mine fra pappan for å bygge opp forholdet til min eldste så er dette noe jeg må stå for hele veien. Forhåpentlighvis så vil pappan og jeg ha ett meget bra sammarbeide, jeg kommer i hvertfall til å legge til rette for at vi skal ha det.

[Anonym bruker]

Så flott at noen kan bruke tid og energi på å gi et reflektert svar, så skal du ikke bry deg om andre useriøse innlegg, det er alltid noen som vil ødelegge.

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg nå?

 

Håper dere fant ut av dette.

[Anonym bruker]

Hei HI her

 

Mannen min har flyttet tilbake og vi har hatt en fin sommerferie sammen. Men det har ikke hjulpet, for han finner fortsatt ikke tilbake til de gode følelsene og sier at han tror ikke at han elsker meg.

 

Hører med til historien at han har hatt et enormt arbeidspress på jobben med masse krav, forventninger, forpliktelser og et stort lederansvar og dette har pågått i noen år. Dette slite han også med, og sliter generelt med å sette grenser for seg selv og dermed har han en følelse av å ikke strekke til verken hjemme eller på jobb - og alle vil ha en del av han

 

Ikke vet jeg. Han sier at han ikke vil skille seg, men ser heller ikke hvordan ting skal fungere igjen mellom oss. Vi fungerer greit sammen i hverdagen, men det er jo ikke så mye romantikk akkurat... og det kan jo ikke fortsette sånn så mye lenger. Det gjør jo ganske mye med meg og min selvfølelse å leve i et ekteskap med en mann som pr i dag sier at han ikke elsker meg. Jeg har sagt at han bare kan flytte ut, at jeg ikke vil være et hinder for at han skal bli lykkelig. Men han vil ikke det heller.

 

Er virkelig usikker på hva vi skal gjøre, men etter siste time hos familieterapeuten anbefalte hun han å ta kontakt med psykolog for å få sortert ut følelsene sine. Får virkelig håper det hjelper. Så gjenstår det å se om det er jeg/vårt forhold som er roten til alt "ondt" og tomhetsfølelsen han har eller om livssituasjonen generelt kan ha forårsaket at han ikke har det noe bra generelt sett og dermed tar det utover de nærmeste. Det er vanskelig å være glad i andre når man ikke er glad i seg selv, sa terapeuten.

 

Men dette er beintøft. Jeg vil ikke miste familien min, men jeg vil ikke minste meg selv oppi dette her heller. Det har allerede gått lang tid, vet ikke hvor lenge jeg orker dette. Kjenner at jeg bare vil at det skal bli en avgjørelse, enten den ene eller den andre veien... Jeg kan selvsagt si at nok er nok. Men hvis det er noe med at han rett og slett er utbrent så er jo det dumt å ikke støtte han. Huff... :-(

 

[Anonym bruker]

Så kjipt da.

 

Men det ser jo ut til at dere har forsøkt varianten med å bruke tid sammen, uten at det ser ut til å hjelpe. Kanskje på tide å prøve noe annet da?

 

Som for eksempel å bruke tid fra hverandre. Det kan jo virke litt drastisk når man egentlig vil det motsatte, men av og til må man bare gå den tunge veien. Å unnvike å ta en avgjørelse utsetter bare problemet - og forlenger den vonde uroen.

 

Det kan jo hende avstand er det som får han til å savne deg og vekke opp gamle følelser, selv om risikoen også er stor for at han gjør det motsatte. Men - det gjelder for såvidt for deg også. Det virker ikke som du har det noe bra nå, og en ny synsvinkel kan jo gjøre deg godt.

 

Ja, det kan hende han er utbrent. Og det kan hende han lar dette problemet sive inn i deres privatsfære,og at det forsterker problemer dere allerede hadde. Og har man to problemer, så må man gå løs på ett problem av gangen. Det er vanskelig å slåss på to fronter samtidig. Kan hende må han flytte for seg selv for å finne ut at problemet på jobb er større enn det hjemme. Men i så fall får han jo konsentrert seg om å løse et problem av gangen.

 

Det er utrolig vanskelig å spå hvordan ting vil bli framover. Men på sikt ordner helt sikkert alt seg til det beste for alle parter. Det er noe jeg tror fullt og helt på.

 

[Anonym bruker]

Takk for svar. Du virker forresten som en veldig reflektert person...

 

Ja, jeg har tenkt på at det å flytte er det beste, det som holder oss igjen er vel kanskje barna... Det vil bli en forferdelig påkjenning for dem, men på den annen side, det blir det jo også hvis han flytter uansett, men på et senere tidspunkt. Er veldig usikker på hvordan veien skal gå videre, men du har rett i at jeg ikke har det noe bra. Sliter på jobben og har problemer med å konsentere meg og kan bryte sammen av den minste lille ting, selv om jeg tilsynelatende takler det hele "bra".

 

Det du skrev om å unnvike å ta en avgjørelse, at det utsetter bare problemet og forlenger de vonde følelsene tror jeg du har helt rett i. Kanskje jeg rett og slett bare må ta avgjørelsen "for han". Virker på meg som han ikke orker å ta en avgjørelse selv, at konsekvensene blir for ubehagelige for han, og at den dårlige samvittigheten ved å ha brutt opp en familie er vanskelig for han å takle. Jeg vet ikke.. Men han sier fortsatt at han ikke vil skille seg. Han vil ingen ting... Det virker som om han har lyst til å rømme fra alt, men så går det ikke på grunn av alle forpliktelsene.

 

Jeg vet ikke når man skal si at nok er nok . Nå har det gått 6 mnd siden han fortalte første gang at han ikke visste om han elsket meg lenger, og det har vært en periode med ekstreme påkjenninger. Har forøvrig vært gift i 11 år. Vi har vel hatt problemer som alle andre par, men var virkelig ikke klar over at de ble opplevd som så store for han. Har forøvrig tatt tak i alle tingene han hadde å utsette på meg og prøvd å gjøre forbedringer på mine områder, uten at det har hjulpet heller.

 

Er jo virkelig glad i han og håper at han en dag skal vokne og innse at han elsker meg, men det begynner å gå litt for lang tid er jeg redd, så kanskje jeg bare skal slutte å lure meg selv og be han gå...? Eventuelt avvente og se om det hjelper å gå til psykolgen og ta det derfra.