Ang sambo og stebarn!

[Anonym bruker]

Jeg er forlovet med en knallkjekk mann og vi har fått en datter sammen!

han har også 2 barn fra et tidligere forhold..nå er det slik at jeg tar (omtrendt hele) ansvaret for vår datter daglig men også når hans barn er her,og han tar seg selfølgelig av dem når de er her.Er ikke det veldig naturlig?Eller er det slik at han faktis kan forlange noe av meg når det gjelder hans barn?

Vi kan ha diskusjoner på akkurat dette,for jeg mener hans unger er HANS ansvar,i bunn og grunn!Da blir han alltid sur og liksom hinter til at han ikke vil leve slikt osv..

Han klager på meg at jeg ikke står opp isammen med han og hans barn om morningen,osv..Er det noe han kan forlange?

Han kan også bli sur om jeg sier at "barna kommer bare på BESØK her",for han vil de skal føle seg hjemme å se på vårt hjem som deres også liksom..forståelig det..

 

Overreagerer han?Eller er det meg?

 

Blir mye spm her,for dette er et veldig følsomt tema for oss begge.Han vil jo selfølgelig alltid det beste for dem,slik jeg vil for mi jente.

 

[Anonym bruker]

Dere har begge rett og dere tar begge feil.

 

Han skal selvfølgelig ta ansvar for alle sine barn, men du må også sørge for at alle barna føler seg som hjemme. Dere må behandle alle barna likt og dele ansvaret dere imellom.

Se på dere som en familie og en enhet. Ikke som mine og dine barn, mitt snsvar og ditt ansvar. Dere må alle inkluderes og fungere som en enhet:)

[Anonym bruker]

Takk for svar!

[Anonym bruker]

Jeg har også en stesønn, og et barn sammen med samboeren min. Stesønnen min er IKKE på besøk hos oss. Han er like mye hjemme her som hos sin mor. Nå er han her en uke om gangen da, vet ikke hvor mye samvær dere har med dine stebarn. Men det spiller uansett ingen rolle, for et barn er ikke på besøk hos noen av foreldrene sine.

 

Jeg mener at det er samboeren din som har HOVEDANSVARET for sine barn, men at du også har ansvar for at de er en del av familien. Hos oss er det like gjerne jeg som står opp sammen med barna. Jeg har også med meg stesønnen min på butikken, kjører/henter på skolen o.l. Gjør i det hele tatt akkurat det samme for han som for mitt biologiske barn. Men når det kommer til avgjørelser i forbindelse med barna, så er det foreldrene som tar de, ikke steforeldre. Det er foreldrene som er med på foreldremøter og foreldresamtaler og slik også, men trenger han nye joggesko så ser jeg ingen grunn til at jeg ikke skal kjøpe det til han.

 

Du har fått deg en "full pakke" og det visste du forhåpentligvis om da du ble sammen med mannen din. Han kommer ikke alene, men som en pakkeløsning!

[Anonym bruker]

er i nesten samme situasjon som deg,

men selv har jeg ett litt annet syn på ting!

er forlovet med værdens flotteste mann, som har 2 barn fra ett tidligere forrhold, å sammen venter vi våres første barn.

men den dagen jeg gikk inn i ett forhold med denne mannen så var jeg klar over at hann hadde 2 i fra før, å at det fulgte ansvar med.

et ansvar jeg sa meg villig til å dele med min mann når barna er her hos oss. å når vi får et barn til så blir jeg ikke å gjøre forskjell på hannes og våres...

man kan liksom ikke melde seg ut fordi om man ikke er biologisk mor eller far.. det er da min mening...

 

ikke vondt ment men tror ikke det hadde tatt liv av deg om du hadde engasjert deg litt mere når det kom til hannes unger å ikke bare deres datter!!

[Anonym bruker]

Jeg hadde irritert meg en grønn over en mann som ikke løfter en finger for å hjelpe til med felles barn, men som forventer at jeg skal stå på pinne mens han lekte wonderdad med sine private barn.

Hadde ikke gjort meg mer motivert til å hjelpe han med hans barn, for det hadde nok endt opp med at til slutt så hadde han forskyvet ansvaret for alle barna over på meg.

 

Men ja, barna er ikke på besøk, de skal være hjemme.

[Anonym bruker]

17:51: Bra svart. Du fikk sagt det jeg ville si.

Jeg synes HI virker litt umoden. Synes det er litt rart at det ikke faller deg naturlig å inkludere stebarna/eller deg selv som en familie. Kan godt forstå at samboeren din hinter innpå om at han ikke ønsker å leve slik. Hadde nok forstått deg bedre dersom du selv ikke hadde barn, men ban bør jo bli mer empatisk når man har blitt mor...

 

[Anonym bruker]

Jeg signerer 17:51 fullt ut!

 

Min mann og jeg har begge barn fra før, i tillegg til fellesbarn. Selvsagt er vi EN familie!

 

Dersom min mann hadde oppført seg som deg, hadde jeg kastet han ut på timen. Det samme hadde skjedd med meg.

 

Dersom du seriøst har sagt at hans barn "er på BESØK hos dere", må jeg bare si at du bør ta deg kraftig sammen. Du kan virkelig ikke ha forstått hva dette dreier seg om.

 

Husk at barna aldri har bedt om verken samlivsbrudd eller nye partnere.

 

Det finnes en rekke organisasjoner som arrangerer kurs i hvordan man skal takle nyfamilielivet. Du bør komme deg på et slikt kurs fortere enn svint!

 

[Anonym bruker]

Hjelpe meg! Fatter du ikke at hjemmet deres også er (ste)barna sitt hjem, akkurat like mye som datteren din? Barna er IKKE på besøk.

[Anonym bruker]

Hvorfor skal hun passe hans barn, når han ikke orker å ta sin del av arbeidet med deres felles barn? Forstår godt at noen alenemødre er veldig sårbare når det kommer til dette med stemødre. Men det driter jeg i, og dere kan ikke forlnage at noen skal være mamma til deres barn. Er lov å håpe, men ikke forvente.

[Anonym bruker]

Det handler jo ikke om "å passe hans barn", men å leve sammen som en FAMILIE!! Da har stemor et stort ansvar i å oppføre seg som folk, hvilket i denne sammenheng betyr å involvere seg og inkludere stebarna i resten av familielivet!

 

[Anonym bruker]

De er hans barn, ikke hennes.

Om hun vil leve sammen med barna hans som en stor familie er jo helt og holdent opp til henne, ikke anno 18:26.

Man kan jo fint oppføre seg som folk mot stebarna sine, selv om det ikke betyr å leke mamma og overta noe av hans arbeid med hans barn.

[Anonym bruker]

Du har ikke forstått et eneste komma.

 

Man "leker ikke mamma" om man involverer seg og inkluderer barna i familien.

 

HUN har valgt å innlede et forhold til en mann som har barn fra før; regner med at det var helt frivillig!

 

Da må man nesten forvente at man gjør alt man kan for at barna skal ha det bra - de har ikke bedt om verken samlivsbrudd eller ny stemor!

 

Jammen glad du ikke har noe med mine barn å gjøre, i allefall!

[Anonym bruker]

Jeg er jammen glad jeg ikke har dine barn i min familie heller. Hadde din ex omså vært verdens flotteste mann, så hadde jeg ikke orket å innlede noe forhold til han hvis han hadde egne barn på slep. Den type bagasje er ufattelig slitsomt, og det er som regels en utakknemlig jobb å være stemor.

 

Så klart kan man ønske barna velkommen i familien og være snille og behandle de som andre barn i familien. Er ikke snakk om å fryse ut barna og få de til å føle seg uvelkommen i eget hjem.

Men de er tross alt farens barn, og det skulle bare mangle at det ikke er faren som tar seg av barna.

Beklager, skjønner at du mener at stemor skal stå på pinne for dine barn, men de er ikke hennes barn. Du kan håpe, men du kan ikke i det hele tatt diktere hvordan forhold hun selv vil ha til dine barn eller hvordan hun skal engasjere deg i arbeidet med de.

[Anonym bruker]

1. det er barnas hjem de er ikke på besøk.

 

Men sånn ellers hvor mye du skal involvere deg spørs på noen ting.

Står han opp med deres barn når stebarna ikke er der?

Eller ligger han å sover lenge og du må opp hver gang. For i så fall bør han ta alle når stebarna er der så du får sove.

 

Er han slik at om du hjelper til så blir du etterhert sittende igjen med det som ansvar og han trekker seg unna og gjør andre ting?

For da skal du ikke ta del. For da blir jo pappan borte i forhold til de andre barna sine helt. da blir det jo stemor og mamma. som er de to som tar seg av dem.

 

Du bør ta del av tiden med stebarna men far og barn har heller ikke vondt av alenetid. Godt for dem å få ha pappa for seg selv uten stemor.

 

Men det å ta del i barnas liv betyr ikke at du skal ta over slik at far kan trekke seg tilbake og tilbringe mindre tid med dem.

Og i forhold til deres felles barn bør far komme seg mer på banen.

 

Jeg skjønner ikke fedre som er superpappa for sine barn i helgene men de som bor der på fulltid er jo der hele tiden så da gidder de ikke invistere så mye i de. Det hjelper ikke med kvantitet om det overhode ikke er kvalitet på tiden de er sammen.

 

Jeg sier dette fordi jeg har sett fellesbarn slite med at de blir helt glemt og ignorert av pappa på fulltid, og opplever at de har halvsøsken som kommer å får masse oppmerksomhet og ting annen hver helg. Det er ikke godt for selvbildet til fellesbarnet.

 

Så bør komme deg mer på banen for stebarna og han må komme mer på banen for fellesbarnet.

[Anonym bruker]

Det MÅ være balanse her.

Han må a halve jobben med fellesbarna både når stebarna ikke er der og også når stebarna er der. Da først kan han kreve at du deler ansvaret for stebarna. Men han har all grunn til å kreve det av deg, så lenge han stiller opp for fellesbarn, og også at han stiller opp for samboeren sin.

 

Slutt å terge han med at stebarna kommer på besøk, det er en lett sak, bruk andre ord, "når de kommer til oss" etc. Da blir det litt mindre betent, respekter at han ikke liker at du sier ungene hans kommer på besøk!

 

Men et annet spørsmål er jo faktisk om han er klar til å slippe deg inn som oppdrager og omsorgsperson for ungene sine, han kan ikke kreve at du tar praktisk jobb, om du ikke får slippe til med oppdragelse og krav til ungene. Det er slettes ikke sikkert at han er like glad for at du bestemmer hva de kan få av penger, hva de kan få være med på, hvilke klær de får gå med, når de skal legge seg, og når de skal stå opp. Når barna hans begynner å mislike din innblanding, kommer han til å følge med, det skjer OFTE! Han er nok mye mer glad for at du rydder opp rotet deres, vasker klærene deres og tar på deg sjåfør oppdrag.

Igjen her må det være balanse.

 

Du får ha lykke til for det er en utfordring :-)

[Anonym bruker]

Nå har jeg bare få snakket så vidt med sambo,for han er ganske "sliten" sier han (vi har barna hans her nå)..

Han er veldig aktiv og flink når barna hans er her,men tvertimot ellers.

Hverdagen her i hus tar jeg ansvaret for vårt fellesbarn hvertfall 90% av tiden.Han er selvstendig næringsdrivende,og jobber mye med firmaet.ellers er han glad i å "spille" data,så han sitter stort sett optatt hele dagen..av og til til langt utpå natt...

 

Må få lagt til at det kansje er litt min feil at det bare er jeg som tar ansvar for jenta vår,for jeg er veldig glad i å få gjort ting på min måte:D

Ammer jo også på fulltid,så det blir litt vanskelig at hun er så altfor langt borte fra meg..er kansje litt for hønemor..

 

Ellers prøver han og inkludere meg utrolig masse.Han sier ofte til stebarna både når jeg er der og ikke at "hos oss(pappa) er det meg og stemor(meg) som bestemmer",og at de skal høre på meg(stemor) osv..Litt vanskelig føler jeg det når jeg ofte ber barna om ting,eller stiller krav til dem og de gir blankt F***..Men faren kommer som regel fort på banen og spør barna om de hørte hva jeg sa osv osv..De gjør som regel det jeg sier til slutt.

 

Jeg vet at min sambo er en veldig familie-mann.Og han ønsker seg vel i bunn og grunn den familie han aldri fikk(tenker da på eksen)

Har prøvd å si mange ganger at jeg aldri kan bli mammaen deres..

 

Jeg vet også at det er veldig følsomt å snakke om akkurat barna,og han vil helst ro seg unna når det kommer til konfrotasjon.

Det ene stebarnet er litt utenom det vanlige ekstra krevende,og "henger" så og si på faren hele tiden.Så jeg skjønner at han blir veldig sliten om kvelden da..

 

Men det som irriterer meg er at når hans barn kommer,så stiller han opp 110% mens når vi er hjemme oss 3 i hverdagen løfter han knapt en finger.Jeg sitter ofte ensom med dattera vår og føler meg 0..og vi sitter bare 5 meter ifra hverandre liksom på hver vår data..:/

 

Til syvende og sist er det meg alt går utover!At . jeg ikke hjelper nok til (jeg lager bare middag hver dag,vasker klær,vasker ut rydder opp osv osv)

han føler jeg syns barna er iveien,(ja kansje jeg synes det når ungene bare herjer og springer rundt og gaper og hyler,og vil ut)

 

Og jeg kunne sikkert ha ramset opp hundrevis av ting men hvor kommer jeg med det igrunn..

Det er liksom min feil sånn og sånn...men han gjør mye bra,og han tar hensyn på en måte..

 

må bare få blåst ut litt,så dette ble langt...

[Anonym bruker]

Du valgte en mann med barn.

Derfor tok du da avgjørelsen om å være en familie med hans barn i tillegg til han.

Seff er de HJEMME hos dere og ikke på BESØK!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er samboer med en mann som har to barn fra før, jeg har ett. Vi har ingen felles. Vi har felles ansvar for alle barna i hjemmet, men vi har hovedansvar for egne barn når det dreier seg om foreldremøter, henting, bringing osv. Det er jeg som tar med alle barna på feks shopping eller kino, mens min samboer kan finne på å ta de med på lekeland. Jeg kan ta med alle barna på bursdag til min familie, mens min samboer slapper av hjemme, det samme gjør han om det ikke passer for meg.

 

Jeg er innforstått med at jeg henter barna hans eller har dem når det ikke passer for ham. Vi prøver å holde samværet stabilt for ungenes del. Han er av og til alene med mitt barn, jeg er av og til alene med hans barn. Vi prøver å dele på det meste, men må jo innrømme at jeg ikke har skiftet like mange bæsjebleier på hans barn eller stått opp like mange morgener, men vi prøver å utjevne dette etter beste evne.

 

Jeg trives med å ha det sånn, og alle våre barn er like mye verdt i hjemmet vårt. Selvsagt er barna "hjemme" når de er her, selv om de ikke er folkeregistrert her. Mitt barn er også i følge sin far med familie bare på besøk, og det synes hun nok er litt sårt.

 

Han kan sikkert ikke forlange at du står opp sammen med ham, men dere vil nok tjene på at du strekker deg litt.

 

Tone

[Anonym bruker]

HI, dersom du og samboeren din begge jobber fullt må du oppdra ham bedre når det gjelder å ta sin del av husarbeidet, middaglaging osv. Er du hjemmeværende synes jeg ikke så synd på deg.

[Anonym bruker]

Springer rundt og gaper og hyler, og vil ut?? Såklart vil barn ut!

Får vondt av disse barna jeg. Du kan ikke forvente at de skal høre etter og repsektere deg når du tydeligvis ikke engasjerer deg i dem. Fortsetter du sånn kan du ende opp med å må sende datteren din på samvær til far. Får håpe hun i så tilfelle får en bedre stemor enn du er for søskene hennes!

[Anonym bruker]

Men når jeg stiller opp 100% materielt sett,så legger han liksom ikke merke til det...føler jeg da...

det at han liksom klager på at jeg ikke gjør no osv...

 

jeg syns han bør vær glad jeg gidder gjøre noe i det minste..