Gå til innhold

Hvorfor har du fødselsangst?


Anbefalte innlegg

Jeg har fødselsangst grunnet stygge vonde overgrep som barn. Noe som har gjordt denne graviditeten vannskelig. Jeg trodde ikke jeg skulle få angst å deprisjoner som gravid. Bare være lykkelig og fylt med energi. Det er ihvertfall det glansbilde jeg har tenkt om graviditet. Jeg fikk invilget keisersnitt siden angsten og deprisjonen gikk utover min livskvalitet. Jeg fungerte nesten ikke. Så på alt med fortvilelse. Nå går ting heldigviss mye bedre. Jeg gleder meg som bare det til å møte den lille gutten som har bodd i magen min de siste 7,5 måndene. Men føler allikevell et lite nederlag over at jeg ikke kan føde normalt. Er ganske sårt å tenke på. Men, men må bare tenke positivt og være super takknemlig for at jeg snart blir mamma:)

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/141763329-hvorfor-har-du-f%C3%B8dselsangst/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har angst pga mange ting og føler det på samme måte.

Jeg har lite energi, er redd i en sånn situasjon med mennesker jeg ikke kjenner. Har litt problemer med tillit og føler meg sårbar. Redd for ikke å bli hørt. Redd for å få ødelagt underliv eller noe galt skjer med barnet. Er redd for å gå inn i en fødepsykose og ikke klare å samarbeide med kroppen og pleierne/leger. Er redd for at JM eller lege skulle kjefte på meg (skal nok ikke mye til for jeg er nærtagen) så bryter jeg sammen.

Alt i alt så tar angsten over for fornuften og jeg føler at kroppen heller ikke er sterk nok. Jeg er ikke utholdende eller i form. Jeg sliter daglig med økt søvnbehov og lite energi pga en stoffskifte sykdom. Så en graviditet gjør ting litt verre. Jeg har også verre livskvalitet pga angst og depresjon. Har slitt endel med depresjoner før som har forverret seg nå. I tillegg får jeg skyldfølelse for at jeg ikke skal klare det vi kvinner burde føle oss sterke nok til å klare, en fødsel. Jeg har også innvilget KS, men det er nok det riktige for meg. Hvis fødselen skulle starte før så skal jeg ta det som et tegn og gå inn for å prøve å føde vanlig, men jeg vil nok føle det som et enda større nederlag om jeg ikke klarte det. Og et akutt KS kan medføre flere komplikasjoner enn et planlagt.

Så alt i alt så håper jeg det planlagte KS kan bli en positiv opplevelse da angst og fornuft ikke hører på hverandre. Andre barn blir født ved KS og det går bra, så jeg skal prøve å legge fra meg den dårlige samvittigheten.

Lykke til for oss, måtte alt ende bra likevel.

Kom etter fødsel. Dårlig smertelindring fordi jeg prøvde holde ut lengst mulig, og da det var for sent med epidural og jeg hadde bikket smertererskelen min max og vel så det, kom de værste smertene. Klarte ikke formidle hvordan jeg hadde det og opplevde en veldig dødsangst for meg og baby. Det skjedde mye på kort tid i siste fase av fødselen, og jeg var så omtåket av smerte og lystgass at jeg ikke fikk med meg hva som skjedde. Trodde barnet var dødt da det kom ut. Fikk en stor revne som ble sydd uten tilstrekkelig smertestillende (ble brukt lokalbedøvelse og lystgass); jeg greide ikke sette stopper for det selv og personalet fanget ikke opp min smerte fordi jeg "tok meg sammen".

 

Må også legge til at jeg hadde en lang latensfasen og var generelt sliten i svangerskapet uten å lytte til kroppen. Var ikke fysisk og psykisk klar for fødselen jeg fikk.

Vel min forrige fødsel var et hell. Null kontroll, for sen smertelindring, epiduralen virket kun på den ene siden, 2 timer med pressrier, klipping på den siden bedøvelsen ikke virket, mista masse blod, strømmet inn med folk på rommet, ungen ble tilslutt dratt ut med vakum, de fortalte meg null og niks. Ungen lagde ikke en lyd når han kom ut, og de sa ingenting, de bare løp ut med han og brått lå jeg der med kun en lege igjen som ikke sa en dritt! Masse problemer i ettertid. Måtte "lære" blæra og tømme seg på nytt, mista masse blod og fikk betennelse i stinga....Kan si det at jeg gleder meg ikke akkurat!

 

Men nå føler jeg at jeg har mere kontroll, vet litt mere hva som skjer. Har en super fødselslege som skal legge opp fødselen min sånn at hvis jeg ikke orker mere så skal de ta ks, hvis det er rom for det, tidligere smertelindring osv...Så nå føler jeg at det skal bli bedre, men instiller meg på det værste.

  • 3 uker senere...

jeg fikk mitt første barn for ca 6 år siden.. da var jeg 16 år.. hadde et tungt sv.sk, med bekkenl.både framme å bak. endte opp med å sitte u rullestol i slutten.. når vannet mitt endelig gikk såg jeg lys i tunellen.. men ingen rier kom.. bla lagt inn på sykehuset dagen etterpå, i håp om at noe ville skje.. fortsatt ingenting.. 2 dager etter at vannet gikk satt de meg igang.. etter nesten 20 timer med rier ende det opp med haste keisersnitt.. viste seg etterpå at jeg hadde hatt fostervann forgiftning, så småen ble lagt på nyfødtpost... nå er jeg livredd for at ting skal bli likt denne gang.. er livredd for å ikke kunne klare fødselen på en * naturlig måte*, å at jeg skal ende opp med fødsels depresjoner denne gangen også.. har slete med depresjon i ettertid, å det har bygget seg ekstra opp når når fødselen begynner å nerme seg... er redd for at noe skal gå galt, at h*n skal bli skadet under fødsel, at jeg dør osv.... alt spinner i hodet mitt...

Annonse

Man har ulike forventninger og erfaringer til/fra fødselen. Jeg kan bare si at jeg hadde en styrtfødsel med 10 cm åpning da jeg kom inn til sykehuset. Ingen tid til smertelindrende. Smertene var enorme der og da, men man kommer gjennom det. Jeg tenkte " om moren min har klart dette, så kan jeg også". Hadde to timer med pressrier, og på slutten følte jeg at jeg hadde full kontroll når jeg kunne delta aktivt. Nå forløp alt seg normal i etterkant, bortsett fra lokalbedøvelse som ikke virket, et vondt ben, sting som gikk opp, og infeksjon. Men, i det store og det hele.....NO PROBLEM!

Man kan jo ikke forvente noe annet enn en normal fødsel, men alt kan skje underveis. Man er ikke herre over alt som komme skal. Ingen skal skamme seg over at de har fødselsangst. Det er helt naturlig til en viss grad. Man skal heller ikke skamme seg over det om man ikke føder naturlig. Vi er alle enkeltindivider med ulike terskler. Men, kvinner har født barn i generasjoner, og i de fleste tilfeller går det bra.

Jeg trodde jo også jeg skulle dø av smertene, men den prisen er ingenting i forhold til hva du får igjen for det. Og, jeg trodde ikke jeg noen gang skulle si dette, men to-tre uker etter fødselen begynte minnene om smerte og fødsel å blekne.

 

Lykke til alle sammen:-)

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...