Mange tror jeg er lat

[Anonym bruker]

Jeg har vært sykmeldt lenge... jeg har diagnosen utbrenthet, nå skal jeg til nærmere utredning for ME, og en leddsykdom som ligger i familien.

Jeg har jobbet døgnet rundt de siste 7 årene før jeg ble sykmeldt. OG ja, jeg trivdes kjempegodt med jobben min... rett og slett lykkelig, og det er et utrolig savn nå :-(

 

Men, jeg blir så lei meg da venner og familie ikke skjønner hvorfor

- Jeg ikke vil være med og feste

- Når jeg førstes er på fest, er jeg den første som reiser hjem med hodepine

- Hvorfor jeg ikke begynner igjen å jobbe

- at jeg ikke orker så mye besøk og shopping (cafe osv...)

- At jeg heller tilbringer en hel dag alene, enn med venner

- At jeg sier jeg må reise hjem og sove nå, så jeg har desverre ikke mulighet til å være med ''aktivitet'' lenger.

 

 

Jeg hår fått så mange gode råd på hva jeg skal gjøre...

Kom deg opp av sofaen, bli med ut nå så du ikke blir usosial. Du må trene mer.

Og det er verste er å se de som blir som sure p.g.a jeg avlyser.

 

Noen forslag på hva jeg skal gjøre for at de skal forstå?

 

Jeg har prøvd å forklare situasjonen, men det er liksom ikke forståelse...

[Anonym bruker]

Hvis du har prøvd å forklare, men det ikke synker inn.... så er det vel ingenting å gjøre..

[Himmel og hav]

Ikke vent at de skal forstå. Det er ihvertfall min erfaring, selv om mine problemer er annerledes enn dine. Det eneste du kan gjøre er å prøve å avfinne deg med at folk ikke klarer å forstå, for det er nesten umulig når de ikke har opplevd det selv.

 

Prøv å tenk etter om du, før du fikk barn, kunne forestille deg hvor tøff den siste tida av svangerskapet kunne være, eller hvor slitsom småbarnstida var, eller om du tenkte for deg selv at folk overdriver nok litt...

 

Prøv å være trygg i deg selv på de valgene du må ta. Ikke klag og ikke unnskyld deg for mye. Si bare "sånn er det for meg", og om de ønsker å forstå mer så svar som best du kan. Men som sagt, ikke vent at de skal forstå deg eller ta hensyn.

[Anonym bruker]

Jeg har det litt på samme måte.

 

personlig sliter jeg mer med å selv forsone meg med situasjone. Jeg VIL IKKE være syk, "lat", udugelig, lite omgjengelig etc etc. Og jeg VIL IKKE ha diagnosen ME. greit nok hvis jeg var helt sengeliggende liksom - så i mørket og ikke klarte noen ting. Da hadde sikkert diagnosen vært OK for meg også. Men så dårlig er jeg ikke, selv om dte er mye jeg ikke klarer. ME-light er en diagnosen jeg IKKE VEL ha i min journal!

 

Så jeg kjemper meg på jobb i gradert stilling og kommer hjem med dundrende hodepine etter endt arbeidsdag. Neste dag bruker jeg på å ligge "på lading", forsøke å gjøre litt i huset, forsøker å trene (jeg har fibromyalgi i tillegg så jeg bør jo helst trene hver dag)......

 

Her er venner og familie virkelig forståelsesfulle, men det er jeg som sliter. Vil bare blir frisk så frot som mulig!

[Anonym bruker]

Fysisk aktivitet har aldri skadet noen. Hvordan blir man utredet for ME? Trodde det vare en somatoform lidelse som ikke kan påvises?

[Anonym bruker]

stor fysisk aktiivitet forverres ME pasienter

[Anonym bruker]

til A 13:09 Dummisen måtte jo vise seg her også!

 

Kjære HI: Ikke bruk krefter på å prøve å få folk til å forstå. Så lenge man er frisk og sprek, er det umulig for de fleste å forstå at det ikke er viljen det står på. De fleste tror det er bare å ta seg sammen enten det gjelder fysisk eller psykisk sykdom.

Men det var å ønske at folk kunne prøve å godta at de ikke kjenner andres kropp og andres krefter og respektere andres grenser.