Ajajaj... Hmm..?

[swing]

Fikk nettopp positiv graviditetstest...

Og føler omtrent ingenting...

Hmm, dette må nok fordøyes litt j!

 

Har jo vært gravid 3 ganger før, og har jo enda ingen positive erfaringer med å være gravid.

 

Samboeren min er bortreist på jobb, og selv om det er 1 time siden jeg tok testen har jeg enda ikke ringt han. Vi har et nært og godt forhold, men akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si.

 

Jeg har hele tiden sagt at "Neste gang jeg blir gravid skal jeg ha 100% sykemelding fra positiv test!" Men nå vet jeg da ikke helt hva jeg skal gjøre... Det er jo så morsomt på jobben! (Men jeg skjønner at jeg må tenke på meg og magen altså )

 

Ajajaj... Dette rota til hodet mitt.

Hadde overhodet ikke forventa å få positiv test denne gangen, ettersom mannen min er VELDIG mye bortreist på jobben, og var hjemme bare 1 dag rundt eggløsning.

 

Jeg måtte bare skrive her for å prøve å klarne hodet mitt litt, også er det jo bare en bonus hvis noen av dere har lyst til å fortelle om deres erfaringer med å fa "atter en" postiv graviditetstest :-)

 

Forvirret klem

[Erle79]

Å så kjekt - gratulerer med positiv graviditetstest!

 

Jeg skjønner veldig godt at du er forvirret. Jubelen står liksom ikke helt i taket for oss som har mistet en del ganger før, selv om vi har veldig stor sjanse for å lykkes med det nye svangerskapet.

 

Det blir heller ikke så spesielt når man tester positivt for fjerde gang på for eksempel åtte måneder. For andre er det gjerne fire år siden sist de ble gravid, og de har bare positive svangerskapsopplevelser å se tilbake på. Første gang jeg testet positivt husker jeg at mannen min og jeg gjorde det "sammen". Vi var helt i skyene og gråt av glede begge to. (Og det svangerskapet gikk faktisk bra, vi fikk en datter i 2005.) Den siste (og femte) positive testen min tok jeg etter å ha ramlet inn døren fra jobb, rett før middag, med datteren min og hennes venninne lekende rett utenfor dodøren. Ikke særlig romantisk, og min første tanke var faktisk "you have got to be kidding me, ikke nå igjen". Jeg ringte mannen min og spurte når han kom hjem til middag, og la til at jeg var gravid på ny. Ingen av oss hadde særlig mye å si til det... Jeg var ærlig talt ikke helt klar for å gyve løs på enda et forsøk som jeg regnet med ville bli mislykket. Men det gikk jo over all forventning, nå er det bare én måned igjen til termin, og hun spreller inni magen min enda!

 

Hvis du trives på jobb og det ikke innebærer noe stress for deg, er det jo ingen grunn til at du sykemelder deg. Men kanskje det kan være en idé med gradert sykemelding, at du har fri noen dager i uken, eventuelt jobber litt kortere dager? Jeg har jobbet litt mindre enn fullt hele dette svangerskapet, og det synes jeg har vært deilig for psyken...

 

Du skal bare se at det går bra for deg denne gangen. Jeg skjønner at du er bekymret, men flesteparten av oss som har mistet tre ganger på rad lykkes faktisk på forsøk nummer fire, så oddsen er på din side...

 

Har du fortalt det til mannen din nå forresten? Hva sa han? Og hva tenker du selv nå som det har sunket litt inn..?

[swing]

Hei Erle!

 

Og takk

Joda, nå er det litt greiere oppi hodet mitt, men merker at jeg ikke helt vil forholde meg til det. Vil helst være sammen med folk og prate om andre, morsomme ting, så slipper jeg å tenke på graviditet og alt det medfører.

 

Så godt å høre at du også hadd litt avslepent forhold til det i starten. Jeg tror det er en forsvarsmekanisme. Jeg tør liksom ikke glede meg over det, for jeg har jo blitt så innmari skuffa og lei meg tidligere.

 

Jeg og du har diskutert det her med graviditet og sykemeldinger før

Jeg jobber på småbarnsavdeling i barnehage, og har for tiden en gruppe med mange små (mye løft) og en gjeng med 2åringer som finner på mange rampestreker. Så det er utfordrende dager for tida! Det er altfor travelt til at jeg har samvittighet til å løpe på jobb hver dag. Denne gangen må jeg prøve alt som er mulig, og det innebære 100% sykmelding værtfall fram til og med uke 12. Og sånn er det med den saken

 

Jeg ringte mannen min i går kveld. Han ble kjempeglad! Og så, etter noen timer, ble han også litt likegyldig til det. Jaja, vi får forhåpentligvis tid til å venne oss til tanken

 

Så heldig du er som snart er i mål Erle! Du er et fantastisk fint eksempel på at dette kan gå bra!! :-D Det gleder meg veldig :-D

 

Takk for svar, og god helg!!

 

Klem

[Håpet ble virkelighet!]

Gratulerer med ny positiv test swing! Kjenner til alle de blandede følelsene, ikke lett å la jubelen stå i taket, men det er jo det første steget til å oppfylle babydrømmen, så litt glad må man jo bli..!? Ta god tid så kommer nok gleden etterhvert, regner med at du får noe oppfølging denne gangen. Vedr sykemelding må du tenke på deg selv og hva som kjennes best. Ikke noe hyggelig om du flere ganger om dagen må tenke at du utsetter deg og fosteret for tunge løft og bumping det må bli noe av i barnehagejobbinga.

 

Lykke til og god helg!

[swing]

Hei håp i 2010!

 

Og takk

 

Leste historien din på en annen tråd her, og det er jo bare helt forferdelig det du har vært gjennom..

 

Jeg har ikke tenkt SÅ mye på den positive graviditetstesten i helga! Jeg har værtfall ikke begynt å bekymre meg riktig enda! Og det er jo bra. Jeg trodde jeg skulle bli hypernervøs fra positiv test, men istedet tror jeg jeg prøver å fortrenge det... Og det føles mye bedre for meg enn å være så nervøs. Men nervene kommer nok tidsnok. Jeg mistet jo i uke 18 for 6 mnd siden, så det går nok maaange uker før jeg føler meg trygg på dette. (For denne gangen skal det jo gå bra!! :-D)

 

Og som du sier: Nå har jeg jo klart å bli gravid, og det er jo et STORT steg videre for å oppfylle babydrømmen :-D

 

Jeg jobber som deg i barnehage, på småbarnsavdeling. Jeg elsker jobben min, og vi har utrolig fine og morsomme dager! :-D Men som du sikkert vet er det veldig travle dager, og man kommer opp flere situasjoner hver dag som gjør at man tenker: "Dette bør ikke jeg utsette meg og fosteret for" (da med bakgrunn i det vi alle har vært gjennom før).

 

Hvordan går det deg nå da?

 

Klem!

[Håpet ble virkelighet!]

Jeg skulle jo "skjule" min historie litt i denne tråden for å ikke komme m negative ting, men vet jo at vi leser alle tråder, og vet mye om hverandre etterhvert. Går vel greit med meg, selv om tårene og tankene ikke ligger så langt bak i hodet. Frem til onsdag var alt trist og mørkt, men det er utrolig hvordan kroppen klarer å jobbe seg oppover etterhvert. Hadde samtale m sosionom på Ullevål onsdag, og det var nyttig følte jeg, godt å få vite at man har en "normal" sorgreaksjon. Tenkte jeg skulle gå på gravlegging på minnelund onsdag også, ikke så mye bare for dette fosteret, men hele den vonde perioden vi har hatt.

 

Søsteren min feiret 30-års dag igår, og det var faktisk greit og gøy med en fest oppi det hele. Er sykemeldt i en uke til og tenkte jeg skulle informere foreldrene på avdelingen om min situasjon, tror nok noen har begynt med gjetninger etc. Ang fremtiden er jeg litt usikker, vil jo ikke forbli barnløs, så tenker vel at jeg må "utsette" med selv for 2 forsøk til, men drøyer nok endel måneder før jeg/vi er klare for det. Blir 36 år til høsten så jeg har jo ikke all verdens tid heller.

 

Fikk du noen svar fra sykehus etc etter at du mistet i uke 18? Håper jo at vi kan få noen svar på dette, evt gjennomføre kromosomtester av meg og partner denne gangen. Trenger jo ikke være forbindelse mellom dette tapet og de 3 MA`ene før, blir bare mange spørsmål.

 

Ta vare på deg selv, kroppen og hodet, denne gangen er det din tur!

[swing]

Så søt du er som skulle "skjule" historien din

Men som du sier, her inne får vi vel med oss det meste

 

Uff, jeg kjenner meg godt igjen i hvor ustabil man kan være etter slike opplevelser... Nå som det har gått et halvt år (faktisk!) siden jeg mistet i uke 18 klarer jeg ikke helt å forstå at jeg har opplevd alt dette. Og heller ikke hvordan man kom seg gjennom de første dagene og ukene.

Jeg synes også det var fint å snakke med sosionomen på Ullevål. Vi gikk til hun som heter Kirsti, og synes hun er kjempefin å snakke med

Vi var på nedleggelsen på Helsfyr i desember. Det var sterkt, men det føles bra å selv ha lagt ned kista. Huff... det er altså litt av hvert man skal oppleve og gjennomgå... Helt absurd å tenke på...

 

Når jeg skulle tilbake på jobb (var 2 uker sykemeldt) fikk jeg kollegene mine til å fortell foreldrene hva som hadde skjedd før jeg kom tilbake. Så fikk jeg klemmer fra foreldrene når jeg møtte dem igjen uten at jeg trengte å si så mye.En del av mødrene begynte å gråte når de så meg, og det er jo ikke så rart. Jeg jobber på småbarn, så det er jo ikke så lenge siden disse mødrene har vært gjennom graviditet og fødsel.

 

Vi har fått svar på alle blodprøver, gentester, kromosontester ovs. Ingenting galt med noen av oss. Men jeg har tatt lapraskopi og hysteroskopi, hvor de fant ut at en skillevegg i livmora mi gjorde den hjerteforma. Så de fjernet den skilleveggen. Den kan ha vært årsaken til de to første MA´ene mine. For om egget fester seg i den skilleveggen kan det gå galt ettersom den fører næring dårligere.

Vi fikk også svar på obduksjon av den lille jenta som jeg fødte i oktober. Navlestrengen hadde festet seg på siden av morkaka, og det var visstnok ikke så gunstig. I tillegg hadde morkaka løsnet fra livmora akkurat der navlestrengen var festa, og da gikk det galt. Så det var rett og slett MAX uflaks! Helt utrolig at det skal gå an! Men det gjør visst det.

 

Jeg håper dere også får noen svar som kan hjelpe dere videre!

Også må du også ta vare på deg selv og kjæresten din! Jeg opplevde at jeg og samboeren min hadde det veldig fint sammen midt oppi all elendigheta, det håper jeg at dere også klarer!

 

Klem!

[Håpet ble virkelighet!]

Takk for fint svar! Håper vi kan få noen svar på prøver ja, det kan vel hjelpe oppi det hele det også! Skal sørge for at jeg får alle de prøvene jeg kan på Ullevål før neste forsøk, drøyer nok 6 måneder før vi frister lykken igjen som dere.

 

Snakket også med Kirsti på Ullevål, en dyktig dame synes jeg. Godt det finnes flinke fagfolk rundt oss, det hjelper. At det er en påkjenning på parforholdet er helt sikkert, særlig fordi man har forskjellige reaksjoner. Men kjæresten som blir min ektemann 12. juni har vært enestående gjennom hele prosessen, så man kan jo komme styrket ut av det, selv om jeg undrer meg hvor mye trykk man kan tåle i lengden. Nå skal vi se frem imot hyggelig bryllup med familie og venner, tur til Kroatia og forhåpenligvis en fin sommer, det fortjener vi nå.

 

Hold oss oppdatert da swing, take care!

 

Klem

[swing]

Vi valgte også å vente med å prøve til vi hadde fått alle svar (+at jeg skulle opereres da). Jeg måtte bare tenke at det var uforsvarlig for et evt nytt foster å bli gravid uten å vite om det var noe galt som vi kunne fikse

Og du har jo nok av hygelige ting å styre med mens dere venter!! Giftemål og bryllupsreise!! :-D Så spennende og morsomt :-D

Det fortjener dere virkelig midt oppi alt dette! Det ble jeg glad for å høre

 

Skal dere på minnelunden i morgen?

Jeg grudde meg skikkelig på forhånd... Men det hele var over på 5-7 minutter, og det var veldig greit at det gikk så fort!

 

Klem!

[Håpet ble virkelighet!]

Tar en tur på minnelunden imorgen ja, gruer meg i grunnen ikke, men er forberedt på at det kan bli litt tøft. Egentlig greit at det skjer så raskt etter hendelsen, så vi kan legge det bak oss, selv om det sikkert kommer til å være med oss resten av livet.

 

Blir fint med vår og sommer nå ja, bryllupsfest med familie og venner, ferie og noen bra fester. Utrolig hva man kommer seg gjennom ja, lykke til videre swing, detta går bra! )

[swing]

Hei

Hvordan gikk det på minnelunden i dag?

[Håpet ble virkelighet!]

Hei!

 

Det var sterkt på minnelund i dag, mange mennesker med nesten samme skjebne som var i sorg, i kaldt vær og sludd. Som du fortalte var det over på 10 minutter, men jeg er glad for at jeg gikk dit. Da har jeg om jeg skulle trenge det et sted å gå til, kan tenke meg at tiden rundt termin kan bringe følelser tilbake når den tiden kommer.

 

Var innom barnehagen etterpå, ungene som kommer løpende for å møte meg, de er jo så søte. Skal jobbe tirsdag og fredag til uka, både gleder og gruer meg. Hverdagen må jo starte opp igjen. Litt trist dag igjen idag men det er jo forståelig. Skal prøve å få listet ned noen ting til Ullevål imorgen, så jeg kan få utredning igang igjen om en stund.

 

Håper formen er bra!