Keisersnitt

[Sykepleieprosjekt]

Vi er en gjeng med sykepleiestudenter fra Høgskolen i Oslo som denne våren holder på med et prosjektarbeid. Vi har valgt tema keisersnitt, og ønsker se på årsakene til den økende tendensen av ikke-medisinske keisersnitt.

Vi ønsker derfor komme i kontakt med kvinner som selv har valgt å gjennomføre keisersnitt.

Spørsmål vi ønsker svar på er:

Årsaken til dette valget?

Hvor mye informasjon om keisersnitt/ vaginal fødsel har du fått underveis i svangerskapet?

Har jordmor forsøkt å påvirke deg til å ta et annet valg?

 

Vi er veldig takknemlig for alle innspill/svar:)

 

[Anonym bruker]

Jeg skal ha planlagt snitt. Dere ønsker kanskje bare fra de som har hatt?

 

Uansett

 

Grunnen er at jeg hadde en stor ruptur under første fødsel og denne sleit jeg med i måneder etterpå. Det ønsker jeg ikke å gjøre igjen. I tillegg kom barnet ut med navlestrengen rundt halsen, var blå og livløs. Sjanser ikke på om nestemann overlever noe slikt. (første barnet klarte seg uten mèn, men det synet og følelsen når jeg trodde han var død unner jeg ikke noen..)

 

Jeg synes jeg har fått veldig lite informasjon. Alt jeg vet har jeg funnet på nett. Jeg ble rådet til å søke keisersnitt og be om emblasamtale av jordmor jeg går til kontroller hos, selv snakker hun ikke om fødsel. Fikk ikke emblasamtale, kun en 10 minutters samtale hvor keisersnitt ble innvilget og beskjed om at jeg innkalles nærmere termin. (nå 8 uker igjen)

 

Ingen har forsøkt å overtale meg til å føde vaginalt. Jeg får følelsen av at det er det lureste valget etter den store revnen, siden ingen sier noe på det.

[Anonym bruker]

Jeg har medisinske årsaker til å ta ks... Men tenkte likevel jeg skulle komme med et innspill.

 

Jeg håper (og går vel egentlig ut fra) at dere også tar opp forskning rundt HVEM det er som ber om ks på mors ønske. Det er jevnt over en psykisk sterkt belastet gruppe, av ulike årsaker. De fleste er flergangsfødende med traumatiske fødsler bak seg, men dette snakkes det nesten aldri om!

http://www.sst.dk/publ/PUBL2006/CEMTV/KEJSERSNIT/KEJSERSNIT.PDF

Dere har sikkert sett denne, men jeg sender likevel linken, bare for sikkerhets skyld.

 

Jeg synes fremstillingen av ks etter mors ønske er så ensidig i media! Det framstilles ofte som om kvinner som ønsker ks er feige og redde for smerte, mens det også kan være helt andre ting enn smerte som ligger bak fødselsangsten. Fokus i media er ensidig negativt - men sannheten er at det er få ks som blir tatt kun basert på mors ønske - og at ks er et inngrep som utgjør en helsemessig fordel for mor og/eller barn (og ikke så rent sjelden forskjellen mellom liv og død!) i flesteparten av tilfellene.

[Sykepleieprosjekt]

Hei!

Neida, vi ønkser både svar fra de som har tatt, og de som skal ta:)

Skjønner at dine opplevelser fra første fødsel har gjort til at du har tatt dette valget, en traumatisk førstegangsfødsel er en av mange årsaker til at det velges keisersnitt.

Veldig leit å høre at du har fått lite informasjon, spesielt etter de opplevelsene du har hatt. Akkurat dette skal vi se mer på. Hvor mye info som gis, og hvor kvinner henter info fra. Hva påvirkes de av?

Ønsker deg lykke til med fødsel nr 2, håper du får en bedre opplevelse denne gang:)

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare:)

[Contura]

Jeg er kanskje litt i gråsonen for de dere ønsker svar fra, men jeg velger å svare likevel:

 

Årsak til valget:

- Dette var mitt tredje barn, de to første var født vaginalt uten komplikasjoner. Tredjemann lå i seteleie, og jeg ønsket ikke å sette risikoene ved setefødsel opp mot mitt barns sikkerhet. Jeg fikk imidlertid ikke satt opp time til planlagt keisersnitt, men papirer ble sendt til fødeavd.

 

Informasjon:

- Jeg fikk svært lite informasjon om keisersnitt fra helsepersonell, men satte meg selv godt inn i saken via internett og bøker.

 

Påvirkning:

- Jeg ble forsøkt påvirket til å vurdere vaginal fødsel i seteleie, men dette avslo jeg. Jordmor hørte på mine argumenter og lot meg ta valget uten press.

 

Nå hører det til historien at babyen vendte seg til normalt leie i uke 39 (undersøkt med ultralyd) og normal fødsel ble planlagt. Pga. komplikasjoner ift. lite liv ble fødselen igangsatt og endte til slutt likevel med hastesnitt - og det viste seg at babyen hadde navlesnoren 5 ganger rundt halsen.

 

Jeg har allikevel valgt å svare siden "oppkjøringen" til fødsel var som for de med keisersnitt.

 

[Anonym bruker]

Jeg har ett akutt ks bak meg og har ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre denne gangen.

Men hva jeg syns er godt er at jeg VET at det er mitt valg. (ikke alle forunt det)

Går til jevnlige samtaler hos JM på sykehuset som er veldig flink til å lytte. Hun har ikke gitt så mye info om KS, de vil jo aller helst at man skal føde. Men opplever heller ikke noe fødepress, mer mild overbevisning om at det er det beste for meg og barnet.

Grunnen til at jeg får velge selv er fordi jeg har en søster som døde i barsel og det har skapt mye angst og uro, samt at min forrige fødsel endte noe dramatisk.

 

Forløpig sitter jeg på gjerdet, er faktisk ganske motivert for å føde samtidig som jeg er livredd.

[Anonym bruker]

Årsak til valget: Sterk fødselsangst som bunner i redselen for og miste kontrollen over kroppen under fødselen, samtidig som man må delta aktivt i det. Psykolog og gynekolog mener redselen kommer av seksuelt misbruk som barn.

 

Informasjon: Har fått god informasjon om keisersnittet.

 

Påvirkning: Jordmor prøvde og påvirke meg til og føde vaginalt, men hun forsto raskt at keisersnitt var den beste løsningen for meg. Jeg ble sendt til gynekolog og psykolog etter en time med henne.

[Anonym bruker]

Har akkurat hatt planlagt ks og gror fremdeles.

 

Årsak: Fått panikk under tidligere fødsler. Fikk ks pga angst, men det er denne panikken som jeg fryktet mest. Den er så oppslukende at jeg føler sikkerheten min og til det ufødte barnet ikke er bra ved vaginal fødsel.

 

Informasjon: Fikk ikke mye informasjon, men la ikke skjul på at jeg viste hva jeg gikk til heller. Og jeg er da såpass oppegående at er det noe jeg lurer på spør jeg.

Så jeg viste det jeg følte jeg trengte å vite og var fornøyd med det.

 

Påvirkning: Nei, ingen forsøkte å påvirke meg til noe annet. Men jeg søkte meg til et veldig medfølende sykehus. De godtar at alle fødende er forskjellige og ser ønsket og ikke bare statistikk og kostnader.

 

[Sykepleieprosjekt]

Veldig glad for alle innspill:)

Ja, kan forstå det du skriver om at i media fremstilles kvinner som feige eller at de kun følger en trend- "to posh, to push". Vi vet at veldig ofte er det andre ting som ligger bak valget og vil i oppgaven vår også få frem dette.

Tusen takk for innspill!

[Verdens tøffeste mamma]

Jeg har hatt to keisersnitt,

Medisinske årsaker til at jeg ikke kan føde vaginalt.

 

Første gangen ble det akutt ks og da hadde jeg lite informasjon om hva som skulle skje.

Andre gang fikk jeg god informasjon fra jordmor og sykehus om hva ks innebar.

Jordmor prøvde å påvirke meg til å ta et annet valg helt til hun innså at det ikke var mulig for meg å føde vaginalt.

[aanonym]

Årsaken til dette valget?

 

Traumatisk førstefødsel

 

Hvor mye informasjon om keisersnitt/ vaginal fødsel har du fått underveis i svangerskapet?

 

Kan det meste om vaginal fødsel, og leste meg til det med keisersnitt.

 

Har jordmor forsøkt å påvirke deg til å ta et annet valg?

 

Ja. Men det klarte hun ikke.

[Allegra baby]

Hei, Jeg har hatt to ikke medisinske planlagte ks, foretatt pga mitt ønske. Grunnene til dette ønsket var selvsagt mange, men jeg har ingen traumatiske opplevelser knyttet til fødsler, seksualitet, underliv etc. Jeg har bare alltid syntes at vanlig fødsel høres helt forferdelig ut ; ubeskrivelig vondt, nedverdigende (jeg er klar over at det ikke faktisk er det, men for meg forestilles det sånn), og helt uaktuelt. Med en gang jeg fikk en positiv graviditetstest, slo fødselsangsten ut for alvor og jeg tror jeg ikke ville fått barn i det hele tatt, hadde jeg ikke fått innvilget keisersnittet. Jeg er rett og slett redd for smerter, redd for skader på underliv og uvillig til å gjennomgå en vaginal fødsel. Jeg har hatt to helt ukompliserte keisersnitt og kan ærlig si at jeg begge gangene har vært i vel så bra, og i mange tilfeller bedre, form enn de jeg kjenner som har født vanlig.

 

Noen jordmødre har forsøkt å overbevise meg, andre har vært respektfulle og forståelsesfulle, men alle har nok skjønt at med meg kommer de ingen vei med å prøve å overbevise. Jeg faller nok i kategorien høyt utdannede kvinner som anser seg som eksperter på egen kropp, og som krever å bestemme selv, og har nok et stort kontrollbehov.

 

På Rikshospitalet fikk jeg god og balansert info om begge forløsningsmetoder, uten å bli utsatt for press i noen retning. Legene jeg snakket med var opptatte av at det er fordeler og ulemper med begge måter og at jeg selv må vurdere disse ift min situasjon og dette passet meg utmerket. Jeg mener helt bestemt at kvinner selv bør få velge hvordan de ønsker å føde i 2010- jeg vet at i mitt tilfelle ihvertall, ville det opplevdes som et overgrep hadde jeg blitt tvunget til å føde vanlig.

 

Håper dette hjalp

 

 

[Anonym bruker]

Mener ikke å være frekk. Men hvordan kan dere bruke dette i et seriøst prosjektarbeid? Dere aner ikke hvem som svarer eller om det de svarer er reelt. Hvem som gelst kan gi dere et oppdiktet tullesvar, selv om det sikkert ikke er tilfelle. Hvis dere bruker svarene hvem og hva henviser dere til?

 

Forøverig et interessant tema. Lykke til.

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg tok keisersnitt etter eget ønske. Jeg har, og har alltid hatt siden barndommen, sterk fødselsangst. Fødselsangsten bunner ikke i noe jeg har opplevd tidligere, men jeg har et meget stort kontrollbehov når det gjelder kroppen min og et anstrengt forhold til nakenhet.

 

Fødselsangsten er ikke bygd på en frykt for smerte. Smerte i seg selv vil jeg kunne takle helt fint. Angsten er sammensatt av disse faktorene:

 

- frykten for autoritære leger som overkjører meg

- frykten for mange mennesker som ser på underlivet mitt (jeg tåler GU fordi det kun er én person der, og jeg føler jeg har kontroll).

- ingen forståelse for hvordan underlivet mitt vil tåle å presse ut en baby uten å bli totalt ødelagt.

- frykten for å bli klippet i den mest følsomme og skjøre kroppsdelen jeg har. Klipping er i mine øyne barbarisk.

 

Så som dere ser, er sikkert ikke mange av mine redseler annerledes enn vanlige fødende sine, men i sum blir det en stor lammende angst som ble en slags tvangstanke for meg i begynnelsen av svangerskapet (tvangstankene gikk ut på å HELE TIDEN tenke på underliv og størrelsen på underlivet mitt, kjenne på benene rundt skjeden for å ´måle´ om de var langt nok fra hverandre, tøye huden der nede, se for meg en oppklipt skjede, osv. Jepp, jeg syns dette ser ganske tullete ut selv også )

 

Jeg hadde gjort en god del research før jeg ble gravid, for å finne ut om mulighetene for keisersnitt. I tillegg satte jeg meg grundig inn i de to forløsningsmetodene, så på statistikk for fødselsskader vs komplikasjoner ved ks, osv. Jeg tror den dag i dag at jeg ikke hadde blitt gravid dersom jeg visste at keisersnitt var umulig å få, men heldigvis skjønte jeg fort at man får det hvis man legger frem saken sin på rett måte og ikke gir seg. Så vi lagde baby.

 

Jeg tok opp fødselsangsten min og ønsket om ks hos lokal jordmor i uke 14. Det første hun sa var: ´Keisersnitt får du ikke, så enkelt er det´. Hadde jeg ikke vært så godt forberedt, ville jeg nok gitt opp der og da. Jeg fikk inntrykk av at hun var drillet til å si dette, for å avverge flest mulig sånne forspørsler ..? Jeg var veldig skuffet uansett, mtp at hun var snill og profesjonell på alle andre måter.

 

Men jeg krevde hensvisning til St.Olavs, og ble møtt av ei jordmor der med fødselsangst som spesialitet. Jeg la frem saken min, og sa at jeg var villig til å jobbe for en vaginal fødsel. Det første hun gjorde var å love meg ks, og jeg brast i gråt av lettelse. Så loset hun meg gjennom fire samtaler der vi prøvde ulike metoder for å nærme meg tanken på vaginal fødsel (visualisering, info om alle hjelpemidler, lange lister over alt jeg er redd for, omvisning ++). Jeg kom et stykke på vei, og prøvde til og med å bestemme meg for vaginal fødsel, men nettene ble igjen søvnløse og tvangstankene kom tilbake. Da jeg fikk innvilget KS´et hos ei overlege, berømmet hun meg for å være reflektert og kunnskapsrik.

 

Jeg føler at jeg måtte jobbe mot en motstand i helsevesenet som jeg var høyst forberedt på. Men det skremmer meg å tenke på de kvinner som ikke er like ressurssterke og informasjonssøkende som meg, men som likevel sliter med den samme angsten som jeg har. Jeg vet at de ikke blir hørt og må slite seg gjennom svangerskapet med en lammende frykt. Det samme gjelder de som sogner til Haukeland sykehus (det bør være et eget kapittel i prosjektet deres - hvordan Haukeland systematisk tvinger alle med angst eller traumatiske fødsler til å føde vaginalt. Horribelt.) Uansett, så mener jeg bestemt at høy utdannelse og god erfaring innen resonnement og fremleggelse av kunnskap ga meg en stor fordel her. Er det rettferdig?

 

Min opplevelse av denne prosessen er at det fins enkelte innen helsevesenet som har en god forståelse av fødselsangst og som likestiller det med annen angst, men de fleste forstår det ikke og avfeier det som noe oppkonstruert og hysterisk. Samfunnet generelt har ingen begrep om hav det vil si å være livredd for å føde, så all belysning av temaet vil være positivt.

 

Min verste frykt er å bli tvunget til å føde vaginalt. Det ville være et overgrep på meg både psykisk og fysisk, og jeg tror ærlig talt at en mislykket fødsel/fødselsskade på meg eller barnet ville tatt knekken på meg og gitt fødselsdepresjon. Heldigvis fikk jeg en fantastisk forløsning som jeg aldri ville vært foruten!

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Heisann!

 

Kunne kopiert hele teksten til anonym 20.09, for dette var som å lese min historie!

 

Jeg har født mitt barn ved hjelp av planlagt ks, og nestemann blir å komme på akkurat samme måte.

 

Planlagt ks er en fantastisk fin opplevelse, og både jeg og barnet var i toppform etterpå

 

Flott prosjekt dette!

 

Mvh

Mariana

[Anonym bruker]

Vi dytter litt.

[Anonym bruker]

Hvis det er av interesse for dere, så hadde jeg mitt siste keisersnitt for tjue år siden. Jeg har lenge ønsket å få flere barn, uten å komme så langt som til fødsel. Tror nok ting har forandret seg på såpass mange år. Jeg forsøkte å føde på vanlig vis ved begge mine fødsler, men det gikk ikke. Var ung og sprek, hadde ingen redsler for vanlig fødsel, men de kom bare ikke ut. Kombinasjon av store barn og sannsynligvis trangt bekken. Det er interessant å lese om hvor mange som er skikkelig redd for å føde, og hvor mange som rapporterer (på disse sidene) om alvorlige underlivsskader etter kompliserte fødsler. Til oppgaven deres; kan det være at slike forum som dette er med på å gjøre at jenter presser i gjennom "valg" av keisersnitt. Her får man mye støtte på fødselsangst, og lite utfordringer på at det å føde er en ganske naturlig ting, som bør prøves ut, før man drar fram kniven.

[Anonym bruker]

Ja, vet du, det tror jeg nesten... Har førdt naturlig (dog, med smertelindring) én gang og har egentlig aldri tenkt på KS som et alternativ. Selv om jeg hadde en helt greit fødselsopplevelse (tok bare litt tid, bare), så begynner jeg selv å tenke nå: "Kanskje jeg skulle fått KS neste gang..."? For det var jo virkelig KJEMPEvondt, og jeg tenkte etter fødsel at "Ånei, må jeg gjøre DETTE igjen om han skal ha søsken..."? Hehe...

 

Jeg aner virkelig ikke hvordan det er å ta et keisersnitt, og de fleste som har tatt det har vel heller aldri gjennomført en uproblematisk (medisink sett) vaginal fødsel, så det blir vanskelig å sammenligne hva som er best/enklest for mammaen... (Jeg har dog en søster som skal igjennom sitt tredje KS om ikke så lenge, på grunn av en kronisk sykdom, og hun Gruer seg skikkelig! Så det er ikke lett, okke som, tenker jeg.)

[*Lykkelita*2barnsmor]

Tja... var er grensen for at det er medisinsk eller ikke?? Har dere noen rammer for det?

 

Jeg hadde hastesnitt m førstemann. Ble veldig traumatisk for meg, og jeg måtte i narkose (pga for lave trombocytter), noe som for meg var veldig vanskelig å takle i ettertid (å miste nesten det første døgnet av mitt barns liv) Dette var to uker på overtid, og var blitt satt i gang. Masse rier, men ingen åpning, etter 36 timer. Da fikk jeg høy feber, og barnet for høy puls og måtte altså ut.

 

Neste graviditet hadde jeg fødselsforberedende samtaler pga dette. Legen mente jeg måtte velge selv, men han trodde personlig at jeg ville ende med KS uansett. (dette var en anerkjent lege, som jeg opplever som en som kan sitt fag godt.)

Pga trombocyttopeni måtte det hele da planlegges litt ekstra, siden mitt høyeste ønske var å være VÅKEN under forløsningen. Jeg valgte planlagt KS, og vi hadde en plan ifht om tpk var høye nok når dagen kom.... Det var de ikke, og jeg måtte få en kortisonsprøyte for å få de opp på "akseptabelt" nivå for spinal, men det gikk bra, og jeg hadde en fantastisk opplevelse, i motsetning til første snitt.

 

Jeg synes likevel det er trist å ikke ha født vaginalt, hadde jeg kunnet det, uten å risikere narkose og hastesnitt, ville jeg valgt det på begge....

[*Lykkelita*2barnsmor]

Tja... var er grensen for at det er medisinsk eller ikke?? Har dere noen rammer for det?

 

Jeg hadde hastesnitt m førstemann. Ble veldig traumatisk for meg, og jeg måtte i narkose (pga for lave trombocytter), noe som for meg var veldig vanskelig å takle i ettertid (å miste nesten det første døgnet av mitt barns liv) Dette var to uker på overtid, og var blitt satt i gang. Masse rier, men ingen åpning, etter 36 timer. Da fikk jeg høy feber, og barnet for høy puls og måtte altså ut.

 

Neste graviditet hadde jeg fødselsforberedende samtaler pga dette. Legen mente jeg måtte velge selv, men han trodde personlig at jeg ville ende med KS uansett. (dette var en anerkjent lege, som jeg opplever som en som kan sitt fag godt.)

Pga trombocyttopeni måtte det hele da planlegges litt ekstra, siden mitt høyeste ønske var å være VÅKEN under forløsningen. Jeg valgte planlagt KS, og vi hadde en plan ifht om tpk var høye nok når dagen kom.... Det var de ikke, og jeg måtte få en kortisonsprøyte for å få de opp på "akseptabelt" nivå for spinal, men det gikk bra, og jeg hadde en fantastisk opplevelse, i motsetning til første snitt.

 

Jeg synes likevel det er trist å ikke ha født vaginalt, hadde jeg kunnet det, uten å risikere narkose og hastesnitt, ville jeg valgt det på begge....

 

Hadde ved første gang ikke noe info om KS, da dette for meg egentlig va helt uaktuelt. Leste meg til mye om KS andre gangen, og var veldig i tvil, men det som var utslagsgivende var at jeg ved et planlagt snitt ville ha en større sjans for å faktisk få med meg fødselen. Jordmor mente legen og jeg måtte finne ut av dette, da hun også visste at jeg slet veldig med førsteopplevelsen min.

 

Håper dette kan være til hjelp..

[Anonym bruker]

Jeg hadde hastesnitt ved første fødsel, og var veldig skremt etterpå. Såpass at jeg selv i dag takler dårlig å tenke på det. Veldig stort barn, veldig kraftige rier og regelmessige i et halvt døgn, men ingen åpning (kom aldri lenger enn 5 cm). Barnet hadde navlestreng om halsen og truende asfyxi. Selve snittet var en helt fin opplevelse, så det skremte meg ikke, heller ikke tiden etter, men at det var så nær på å gå helt galt.

Jeg ba om å få samtale ang planlagt snitt neste gang fordi jeg ønsket en fødsel der jeg hadde kontroll (eller NOEN hadde kontroll), og var inne til vektestimering og samtale, neste barn så ut til å bli enda større og jeg fikk satt opp dato for planlagt ks.

Så startet faktisk fødselen to uker før datoen, og jeg fikk fremdeles velge på sykehuset, siden jeg hadde fine rier sa de at det ikke var noen grunn til at det ikke skulle gå bra. Men jeg ville ha EN kontrollert fødselsopplevelse. Og fikk det.

 

Føler at jeg visste det meste som var å vite om risiko begge veier. Følte ikke at jeg møtte motstand, bare informasjon.

 

[Anonym bruker]

Her inne får man mye støtte på angstopplevelsen av likesinnede ja. Der ute føles det nok ikke som man får særlig støtte. Dersom jeg forstår deg rett med innlegget at du mener folk med fødselsangst generelt ser på keisersnitt som en enkel sak, bør du lese innleggene om igjen. Det er svært få som syns det er et enkelt valg.

 

Min angst etter fødselen består i å tenke på fødselen, smertene, redselen og skadene på meg nesten 90% av mine våkne timer. I et halvt å sov jeg ca fire timer i døgnet, ikke fordi baby ikke sov, men fordi jeg var hjemsøkt av bilder. Det går ikke en gang at jeg er på do uten å huske smertene fra revning og forløsning. Jeg har problemer med å se nyfødte og gravide. Jeg lukker øynene hver gang jeg må forbi sykehuset. Jeg er sykelig opptatt av detaljer rundt fødselen. Jeg orker ikke se på de første bildene av babyen. De første ukene etter fødselen kunne jeg ikke ta på hodet til babyen uten å "spille fødselsfilmen". Jeg går fortsatt til psykolog og jordmorsamtaler, forsøker være sosial, går turer hver dag og forsøker glemme. Jeg gråter når jeg ser klær jeg brukte under graviditeten. Jeg mistet de to første månedene sammen med barnet mitt fordi jeg var i sjokk og gikk inn i en depresjon som jeg fortsatt sliter med. Og nei, jeg hadde ingen problemer utover deg vanlige før jeg fødte for åtte mndr siden.

 

Jeg vet ikke om jeg noensinne blir sterk nok til å få et barn til, men dersom den dagen kommer, vil jeg sannsynligvis velge å føde vaginalt , med alt det innebærer av angst og våkennetter.

 

Det er en grov misforståelse at det er så mange som velger keisersnitt pga redsel for smerte og underlivsskader. Det er et fåtall som velger dette på grunn av FØDSELSANGST, og mange av disse har tilleggsbelastninger som feks overgrepshistorier eller komplikasjoner etter fødselsskader.

[Sykepleieprosjekt]

Takk for alle svar og innspill:)