en liten fundering.

[Elviras mamma]

Jag är gravid för førsta gång och självklart finns en massa tankar och funderingar i mitt huvud. Jag är ”bara” i vecka 14 och har därför inte funderat så mycket kring den kommande födseln. I dagsläget är jag inte orolig och jag vill föda naturligt utan smärtlindring. Men man vet ju aldrig, sådant kan ändras. Hur som helst, varför jag postar i ett forum som egentligen inte hör mig till är för att jag i det sista hört att allt fler kvinnor väljer smärtstillande eller keisarsnitt istället för en naturlig födsel.

På TV visas statistik över hur ”trenden” ökat och jordmödrar uttalar sin oro över detta etc.

Mina tankar kring detta har varit att jag tycker att kvinnor nu för tiden verkar vara så sjåpiga (= fega/veka), MEN så klickade jag mig in på detta forum och fann ganska snabbt ut att de flesta med förlossningsrädsla har en eller flera traumatiska förlossningar i bagaget. Av media har jag fått intryck att kvinnor är mer rädd för att föda idag än förut, och jag känner mig nästa lurad. Är vi egentligen mer rädda eller tror vi bara det eftersom vi har möjligheten att välja en midre smärtsam födsel idag?

Jag vill gärna höra era tankar kring detta ämne.

Ni som har haft traumatiska födsler; Känns det orättvist att de med förlossningsrädsla blir ”sett ned på” som fega/svaga (jag vet många kvinnor som är av den åsikten men som troligen inte tänkt på att det finns goda grunder till födselsrädsla/ångest)?

Ni som har/haft ångest inf förlossning men som INTE har en traumatisk historia, VARFÖR känner ni så här?

[Ikkesåallerværst]

JA det føles urettferdig! Men værst er nok det at jeg ser ned på meg selv fordi jeg ikke klarer det jeg angivelig er skapt for og som så mange andre klarer å komme seg igjennom med vettet i behold. Da er det desto værre å møte folk som kaller folk med fødselsansgt for pysete og at vi ikke burde få barn hvis vi ikke klarer føde. Når det er sagt, så har jeg ikke behov for å dømme dem som ikke har født, men som likevel har angst. Det finnes SÅ mange ulike og gode grunner for å ha fødselsangst og jeg syns ikke jeg har rett til å bestemme hva som er en god nok grunn. Den "dårligste"grunnen som ofte blir trukket frem er redselen for å ødelegge underlivet og ødelegge sexlivet. Jeg revnet selv en del og har ikke noe problemer med lekkasje, men fortsatt vondt i arrene 8mndr etter fødselen. Jeg kan ikke ha sex uten at det er vondt, selv med mengder med glidemiddel og bedøvende gel. Jeg tenker på fødselen under sex (uansett hva slags sex), når jeg er på do og når jeg vasker meg nedentil. Jeg skjønner godt at folk er redde for å bli ødelagte. Vel kjommer plagene mine til å gå over, men det er ikke bare fysisk heling som skal til for at jeg får det bra seksuelt igjen, og derfor kan dette ta lang tid.

 

Jeg føler meg lurt fordi fødselsskader og plager i etterkant ikke anses som noe å syte over, men at du skal være glad du ikke lekker. Lekker du luft, så får noen høre at de skal være glad de ikke lekker avføring. Det er mange kvinner der ute som heller ikke får hjelp fordi de skjemmes og fordi det ikke snakkes om. Og hvorfor ikke mon tro? Selvsagt fordi det er viktig å ha en pen og lav keisersnittstatistikk og ikke skremme førstegansgfødende. Dette er kanskje noe satt på spissen, men jeg fikk selv høre at dyspareuni var veldig vanlig og ikke noe å ta på vei for. Fikk heller komme tilbake når det hadde gått et år. En venninne av meg som lekker luft, fikk høre dette med avføring.

 

Min fødsel ser på partogrammet ut til å ha vært en fin fin fødsel, foruten vakuumforløsning på grunn av lav hjertelyd. Det var dette jeg fikk høre 100 ganger på barsel når jeg forsøkte si noe om hvor fælt jeg syns det hadde vært. Fødselen betegnes som en styrtfødsel (3 timer fra 4 cm til baby var ute), og at jeg gikk med modningsrier i over et døgn før jeg ankom sykehuset var det vanskelig å nå frem med. Andre som har opplevd fryktelige ting, lange fødsel som ender i katastrofesnitt, kan på sin side komme seg gjennom det uten alt for store psykiske men, og dette sier jo også en del om at vi opplever ting forskjellig og vi føler ulik grad av trygghet i situasjonen selv om vi kanskje får den samme behandlingen. Jeg opplevde det ekstremt traumatisk smertemessig å få lagt vakuum, andre sier de ikke kjenner noe. Jeg kjente at jeg revnet, andre sier de ikke kjenner særlig til det.

 

Kanskje er vi mer redde i dag fordi de kvinner som opplever traumatiske ting nesten alltid overlever fødslene og historiene skremmer oss. Kanskje gripes det oftere inn for å forsere fødselen i dag for å unngå mulige fosterskader (og det er jo slevsagt bra!), og ting blir dermed mer dramatisk og det oppleves smertefult fysisk og psykisk å bli drevet for fort frem i fødselsarbeidet. Vi vet jo også at det er mulig å ha gode fødsler og for meg lver jeg hele tiden med tapet av den gode fødselen jeg aldri fikk, at jeg ikke klarte ha den nydelige stunden med babyen også videre. Vi blir jo proppet fulle med at vi får barnet på brystet og smerten er glemt, men sånn er det altså ikke for gansge mange. Tapsopplevelsene forsterker angsten og det blir vanskeligere å komme seg ut av den negative opplevelsen og følelsene det gav.

 

Har postet mye innlegg anonymt her i frykt for å bli stemplet som den udugelige pysete fødersken, men denne skal jeg undertegne!

 

 

 

 

[AO3]

Ja, jeg synes det er urettferdig. I media framstilles alltid ks veldig negativt, og de skriver til stadighet om økende forekomst av fødselsangst. Det de helt lar være å nevne, er de vanligste grunnene til fødselsangst, som du selv nevner i innlegget ditt.

 

De fleste som har fødselsangst har traumatiske fødsler bak seg. Av førstegangsfødende er det mange (men selvsagt ikke alle) som har opplevd overgrep, eller har psykiske problemer av ulik art. All forskning jeg har lest viser dette, men dette er helt utelatt fra debatten. Fødselsangst er jo ikke å være "litt" redd, det kan være fullstendig lammende, man kan ikke bare "skjerpe seg", som noen synes å tro. Det handler dessuten ikke alltid som smerte, noe det også kan virke som er tilfellet i media.

 

Jeg har en traumatisk fødsel som endte i akutt ks bak meg. Dette er nok den typen fødselsangst som er mest "akseptert", bakgrunnen er noe de fleste kan forstå. Det er nok verre for førstegangsfødende. Jeg er virkelig glad jeg ikke hadde fødselsangst som førstegangsfødende.

 

Det er nok noen som mener at kvinner med fødselsangst er feige/svake/teite etc. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om dem, fordi jeg vet at det de sier kommer fra mangel på kunnskap og empati, og det er DERES problem, ikke mitt. Nå har jeg kommet så langt i bearbeidelsen av traumene og angsten at jeg kan skrive dette, men jeg har virkelig slitt med (imaginære) reaksjoner fra andre mennesker tidligere.

 

"Är vi egentligen mer rädda eller tror vi bara det eftersom vi har möjligheten att välja en midre smärtsam födsel idag?"

Dette synes jeg er veldig fint skrevet, og en interessant problemstilling. På ett vis tror jeg vi kanskje er mer redde - vi er så vant til å ha full kontroll på alle måter, og under en fødsel har man ikke kontroll. På den andre siden - det var helt sikkert mange som var livredde for å føde før i tiden også, og det hadde de kanskje gode grunner til! Da fødte jo folk hjemme, og gikk noe galt, kunne de holde på i dagevis før mor og barn døde. Det er en FRYKTELIG død. Jeg har selv vært i den situasjonen at barnet satt bom fast, og jeg visste at dette rett og slett IKKE GIKK. Jeg kjente det på kroppen, jeg visste det før legen sa det til meg. Jeg tror nok disse kvinnene ofte kjente det samme. På ett eller annet tidspunkt må de ha skjønt at dette ikke gikk. Forskjellen er bare at for min del betydde dette da et keisersnitt, mens for dem betydde det døden. Hva de må ha gått gjennom, det er det nesten umulig å forestille seg. En fødsel som gikk galt må jo ha vært noe alle på gården/området fikk med seg, og på ulike vis deltok i. Jeg vil tro de aller fleste visste om noen som hadde mistet et barn, eller om noen som hadde mistet kone/mor i barselseng. Det er jo klart at det må ha påvirket folk, selv om de kanskje hadde et litt mer naturlig forhold til døden tidligere?

 

[Anonym bruker]

Jeg tenkte litt som deg før jeg hadde født min første. Jeg gikk inn i den fødselen med den tanken i hodet at dette er helt naturlig, jeg skal ikke ha behov for smertestillende og at dette ordner naturen så greit opp i.

MEN fikk meg noen store overraskelser; Jeg var ikke godt nok forberedt på hvor sliten man kan bli av å ha rievondt. Jeg var ikke, fysisk, i form til å føde. Jeg var ikke i stand til å presse ut barnet, og hadde jeg ikke vært på sykehus med alle medisinske fasiliteter ville nok både jeg og babyen min kun vært en notis i avisen..

 

Blir ganske provosert når damer med helt ukompliserte fødsler bak seg, evt ingen i det hele ttatt, tilater seg å mene at det er noe galt med de med fødselsangst og som ønsker keisersnitt av den grunn.

 

I "gamle dager" ville nok jeg vært en av de som gjør alt for å glemme at jeg en dag må føde babyen, er hysterisk under fødselen og deretter ikke får fler barn etter andremann:) Men nå er det slik at jeg har mulighet til å fjerne noe av angsten opp mot fødselen og ta vekk den enorme risikoen jeg føler det ville vært å føde naturlig, og heller be om et planlagt keisersnitt. Da er det jo bare for dumt å ikke gjøre det...

 

(jada, jeg husker at jeg selv fnyste litt da jeg , for 10-12 år siden hørte at madonna, som den første jeg hadde hørt om, skulle ha planlagt keisersnitt og at det var store medieoppslag om det...Men så har jeg blitt nødt til å jenke meg litt i ettertid da:) )

[<3 Felicia og Jonathan <3]

jeg kjenner jeg blir litt provosert... for de som sier at det er feigt å velge smertelindring under fødsel aner ikke hva de snakker om.

 

før jeg skulle få datteren min var jeg veldig på det at jeg skulle ikke ha noen ting, jeg skulle klare dette uten noe smertelindring! og jeg klarte meg en god stund.

jeg lå i badekar og ble gnidd i ryggen og hang gråtende over prekestolen.. jeg fikk etterhvert hjelp til å takle riene med lystgass. men etter maaaaaange timer med harde rier som ikke åpnet så godt, sa jordmor at nå ønsket de å ta vannet mitt og sette epidural. så jeg gjorde som de sa.. jeg klarte å slappe av litt i starten, men epiduralen gikk mest i benet mitt, så det var ikke veldig mye hjelp i dette. jeg fikk i tillegg drypp noe som gjorde riene enda hardere og tettere.. etter nesten 24 timer med rier hadde jeg full åpning og kunne begynne å presse. etter at jeg hadde presset litt over en halv time økte de dryppet og fikk hjelp av nok en jordmor.. for jenta mi begynte å bli stressa og jeg hadde nesten ikke krefter igjen til å presse. så jeg satt i sengen med et ben på hver jordmor og presset med alle de siste kreftene jeg hadde.. skjønner ikke hvor de kom fra.. men etter ca. en time med pressing kom jenta mi..

 

men selvom dette sikkert ikke var så "ille" i mange andres øyne så syntes jeg dette var ubeskrivelig vondt.. og selvom jeg gleder meg til å bli gravid igjen så gruer jeg meg forferdelig til en fødsel igjen.. skjønner ikke hvordan jeg skal klare å takle de smertene en gang til! får bare håpe på en raskere fødsel denne gangen. og jeg skal ihvertfall ha epidural igjen!!! håper bare den funker neste gang..

[Kristi*trebarnsmor*]

Jeg har bare lyst til å komme med en liten kommentar. Slik jeg har forstått den stadige "debatten" (eller kanskje mest enveisvinklingen fra helsepersonell...?) om økende bruk/ønske om keisersnitt er den mest rettet mot de som faktisk ikke har fødselsANGST, men de som bare tror at det er den enkleste, minst kompliserte og mest smertefrie løsningen (og det er det jo _i de fleste tilfeller_ ikke).

Da jeg var gravid med førstemann fikk jeg flere ganger spørsmålet; "skal du føde eller velge keisersnitt" virket som om det var sidestilt med skal du ha simo- eller briovogn? Rettet mot disse holdningene skjønner jeg at debatten må opp i dagen...

Men la meg forsikre dere om: jeg mener IKKE at de med fødselsangst ikke skal få velge keisersnitt. Det er jo et fantastisk hjelpemiddel. For noen er det det beste, og noen ganger det eneste mulige.

 

Lykke til alle sammen! Dere er sterke som står fram med historiene og erfaringene deres

 

Mvh

[Anonym bruker]

"damer med helt ukompliserte fødsler bak seg" -

finnes det sånne...?

Jeg har født 3, og den fødselen jeg selv anså for best (jeg var lykkelig gravid og forelsket opp over ørene, mannen sto ved min side, jeg hadde født før og "glemt" smertene osv) var faktisk den fødselen som jordmoren anså som den mest kompliserte/farligste.

 

Den trakk ut i tid og måtte ha igangsettingsdrypp, dårlig fosterlyd, ungen stanga og var knall blå, jeg hadde feber og kunne dermed ikke få smertelindring, jeg hadde veldig mye blødninger og virket utrolig slapp og blek etterpå, barnet var overtidig og var veldig stort (4600+g) osv

 

Om jeg skulle "dømme" etter denne fødselen ville jeg likevel si det var fint, jeg var så glad, jeg dro hjem etter 4 dager, alt OK.

 

Skulle jeg imidlertid dømme etter nr 1 som var mindre risikabel, ville jeg jo si at man kan få angst av å føde - fordi vi rett og slett befinner oss for langt unna fødende kvinner i livet vårt! Ingen av oss - andre enn unge (ekte)menn - har erfaring i å se på/bidra ved andres fødsler. Vi ser ikke kyr kalve eller søyer lamme. Vi vet rett og slett ikke på forhånd at selv en naturlig og normal fødsel er en risiko, og en dramatisk, sterk og smertefull opplevelse.

 

Jeg kan ikke klandre noen for å ikke ha informernt meg - jeg var ikke mottagelig (ikke tilstrekkelig interessert) før jeg ventet barn, og tålte ikke høre om det da jeg var gravid. Så jeg var nok dårlig forberedt, tross all informasjon jeg hadde lest meg til.

 

Men det er uansett viktig å ikke dyrke angsten og nøre oppunder den. Så når jeg prøver å roe ned andre, gidder jeg ikke høre "hva vet vel du som bare har hatt ukompliserte fødsler!!!" (Det har jeg nemlig ikke - jeg bare dveler ikke så veldig ved de verste delene av det....)