Jeg syns det er dritslitsomt

[Anonym bruker]

...å ha tre barn og være aleine med dem, og at de er små, og tette i aldre, og at den største er kjempedistre og glemmer alle skolesaker over alt og dessuten ikke vil gjøre lekser; og at den minste ennå går i bleier; og at den mellomste glorifiserer pappa og nekter å høre på meg...

 

Og i tillegg kommer det at arbeidshverdagen er så rotete og slitsom at jeg er utslitt etter jobb hver dag, jeg sovner i sofaen mens de små ser barne-tv. Og så er jeg i konflikt med barnas far som tror de er gjenstander han kan drasse med seg hist og her fordi han har lyst til det selv, uten å lure på hvordan det føles for dem, og så er jeg i konflikt med sjefen min fordi han tror han kan ta fra meg arbeidsoppgaver og gi dem til en nyansatt amatør (han er så redd jeg skal ha fravær fra jobb nemlig, for jeg har hatt mye syke barn i vinter), og av den grunn er fagforeningen inne, og jeg tror det blir en del ubehagelige møter framover...

 

Og så har mamma som pleide å være en god støttespiller og barnevakt gått på en smell, eller kanskje er hun bare gammel, hun orker i alle fall ikke hjelpe meg med noe mer, og det respekterer jeg, så jeg ber henne aldri om noe, jeg spør broren min i stedet, men han har et avslappet forhold til kalender og klokke...(eksmannen kan jeg ikke bruke, han er bare egoistisk)

 

Og så har jeg jo en kjæreste, det er flott. Og vi vil jo gjerne etablere oss sammen. Men vi går små steg nå, for ungenes skyld, de skal jo venne seg til situasjonen sakte.

 

Men når nå noen damer her begynner den obligatoriske debatten med "ville du tatt abort om fosteret ditt hadde Downs syndrom" og det utarter til en verdidebatt om "alle barn er like mye verd" og "jeg ville ha angret resten av livet" - ja så skjønner jeg jo at våre verdier også er resultat av våre erfaringer. Ja, jeg syns alle mennesker er like mye verd.

 

Men hva har jeg å by et barn med spesielle behov? Og hvilken vold ville det ikke være mot de barna jeg har fra før: de kjemper om oppmerksomheten min som det er allerede, skal de da skubbes helt inn i et hjørne fordi den yngste og mest sårbare av dem trenger meg mest?

 

Jeg sysn det er vanskelig å være kategorisk om dette, og uten å dlee inn mennesker i "mer verd" og "mindre verd" så vet jeg at tre FRISKE barn er på kanten av hva jeg klarer allerede. Så det valget ville ikke ta mye tid: her er det ikke plass for noen som trenger mye mer omsorg enn det de andre får. Den omsorgen finnes nemlig ikke å få, her bruker man opp alt - så når man vet om det og kan avverge det, ville det ikke være rett, verken mot meg, det nye barnet eller de allerede fødte barna, å bære fram et foster med utviklingshemming.

[Anne-B.]

Harde kalde fakta. Noen ganger er det bare slik. Forstår at du er sliten.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du er sliten. Heldigvis varer ikke dette evig. Pluselig er ungene så store at ingen bruker bleier, de blir mer selvstendige, sjefen din får slag og eksmammen din kommer til fornuft (neppe....).

 

 

Lykke til iallefal.