Han vil ha barn, hun er usikker

[Lioness]

Hei!

Jeg er helt fersk på dette stedet - og prøver meg her for første gang. Håper at noen vil dele sin erfaringer med meg.

Lever alene som deltidsalenemamma for to barn på 13 og 15 år. Jeg har holdt muligheten åpen for en attpåklatt ganske lenge, men kjente for et par-tre år siden at den muligheten virkelig var over. Gleder meg over å ha to fine barn, og ser frem til å følge dem inn i voksenlivet, en ny fase for både dem og meg.

Men nå har jeg møtt en ny mann. Han fikk tidlig beskjed om at jeg ikke ønsket flere barn, siden jeg ikke ønsket å gi ham falske forhåpninger. Han ikke har noen barn selv, og er to år yngre enn meg (jeg er 39, han er 37). Etterhvert har følelsene vokst seg sterkere enn vi kanskje var forberedt på, og spørsmålet om barn har dukket opp. Mest fordi han har erkjent at han virkelig ønsker seg barn - og jeg ser i ham en mann jeg så gjerne skulle hatt som far til mine barn. Men så var det jo sånn at jeg egentlig følte meg helt ferdig med dette. Visst rasler det i eggstokkene når vi snakker om dette, og jeg tenker at hvis man først får et barn, blir det en selvsagt del av livet - men vil jeg virkelig ha en til? Jeg hadde jo helt andre planer for de neste årene enn dette...

Er det noen som har vært gjennom den samme prosessen? Fra å ha bestemt seg for ikke å få flere - til å ombestemme (?) seg, og likevel sitte der med enda et barn når de to eldste bare har få år igjen hjemme? Jeg er i god form, og og har selv en mor som fikk barn da hun var 41, Jeg er klar over den ekstra risikoen det er å få barn etter at man er fyllt 35, så jeg vil slippe råd av typen "tenk på hvor farlig det kan være" eller "stakkars unge med så gammel mor" etc. Men hvordan har dere som likevel bestemte dere for å få en til da dere var "ferdige", taklet å få en til? Hva gjorde at dere klarte å bestemme dere for å sette i gang igjen? Dette er jo veldig invdividuelt, men det hadde vært så fint å lese andres tanker...

[magica fra tryll]

For meg har det vært sånn at livet er uforutsigbart, og ofte går andre veier enn vi kunne forestille oss. Det er faktisk det eneste som er sikkert;) Jeg valgte å få faktisk to små barn til når de andre 3 var 10,15 og 15. Og mange trodde det hadde rablet helt liksom, men jeg har ikke angret en dag og har nå barn på 15mnd, 3, 13, 18 og 18. Er nå 43 år. Det er fantastisk å se de sammen, og jeg savner ikke noe.... God tilgang på barnevakt og gode greier. Men det er min opplevelse av det. Lykke til med deres valg! Høres ut som en fantastisk mulighet,da.....

[Anonym bruker]

For meg er ikke tidsintervallet så langt, dvs jeg hadde fortsatt et lite barn som jeg hadde aleneomsorgen for. Men jeg følte meg også ferdig og orket ikke egentlig utsette meg for en så sårbar situasjon igjen, altså at jeg kunne bli alene (under relativt dramatiske omstendigheter) med flere små barn. Men så fant jeg altså en fantastisk mann som ikke hadde barn og min alder var som din, det var altså ikke så mye rom for å tenke over det i noen år.

 

Jeg besluttet å hoppe i det også fordi jeg så at det kunne være vanskelig for forholdet vårt på sikt hvis jeg nektet ham å prøve på å få egne barn. I ettertid angrer jeg overhodet ikke, vi har nå to små sammen.

 

Dette er min opplevelse, men du må jo føle på hva som er riktig for dere. Men jeg tror det er et element som er viktig i forhold til balansen mellom partene i forholdet også. En ting er hvis det ikke kommer flere, men det er kanskje vanskeligere hvis man selv har sagt nei

 

 

[♥(¯`°•.¸Skal jeg? Ja¸.•°´¯)♥]

Føler meg helt i din situasjon. Jeg har to fra før, på 9 og 12, og var fast bestemt på at jeg ikke skulle ha flere. Jeg ville kunne "nyte" livet med store barn. Dette informerte jeg også om da vi gikk inn i forholdet, og for han var det greit. Så går tiden og jeg ser at jeg ikke kan nekte han egne barn. Han er fenomenal med de to som jeg har fra før, og begynte etterhvert å ymte frampå at han ønsket egne. Er det da rett av meg å være så egoistisk at han ikke "får lov" å få egne? Tør jeg ta sjansen på at han bli værende om jeg ikke gjør det? Svaret jeg kom opp med er nei... Jeg kan ikke det, og etter flere lange samtaler de siste ukene har vi nå bestemt at hormonspiralen ryker i begynnelsen av oktober.... og jeg føler at det er rett!! Gleder meg, men har selvfølelig stunder der jeg spør meg selv om jeg takter å begynne på nytt....

 

Vi vet ikke hva som venter uansett, men jeg tror vi godt kan ta noen sjanser. Lykke til med avgjørelsen din