Fødselshistorie fra stolt pappa:) (samme som på 3. trimester)

[daddycoool]

La meg først og fremst poengtere at det er ikke bare verdens fineste sønn som gjør meg stolt, men samboeren som taklet fødselen på den måten hun gjorde får meg til å føle meg som verdens heldigste mann:)

 

Vi hadde termin 14. april og ventet en sønn som er vårt første barn. Riene til sambo begynte 02:30 13. april. Jeg ble i fyr og flamme når jeg skjønte det var rier og at noe mest sannsynlig kom til å skje i løpet av kort tid. Jeg spratt opp, tok meg en dusj og gikk igjennom fødebaggen, papirer og annet vi skulle huske. Riene var med ca 5-6 min mellomrom og varte i ca 50. sekunder. Sambo ringte føden og vi fikk beskjed om at det nok var smart å vente litt til og gjerne sove om hun klarte det. Søvn var uaktuelt med de smertene og adrenalinet var på høygir.

 

Timene gikk og riene ble værre. De varierte også i avstand og smerte. Hun kunne ha 4min mellomrom i 15-20 min og brått var det 6-7 minutter. Å se henne ha det såpass vondt over lang tid var ikke spesielt hyggelig, men hun tok det veldig veldig bra. Jeg fylte på powerade-lageret vårt og lagde litt mat og prøvde å dille det til. Roen klarte vi å beholde så langt det var mulig.

 

Timene gikk enda litt til... og klokken var nå 00:03 14. april. 22 timer med rier og ikke noe søvn på 2 døgn begynte å tære på. Smertene var en god del værre nå og ca 5 min mellomrom. Vi skulle føde på Ullevål, men der var det visst fullt.. det samme var det på Riksen.. Vi ble tilbudt plass på ABC-klinikken på Ullevål, men takket pent nei siden Epidural var gulroten hun hadde dinglende forran seg nå De klarte å fikse plass allikevel på Ullevål og vi var på vei i bilen 00:03. Vannet hadde ikke gått, men hadde fått beskjed om at siden hodet var festet for lenge siden trengte det ikke "gå" i sin tradisjonelle form.. Fortsatt forholdsvis rolig, men veldig klar over at vårt livs største opplevelse lå rett forran nesen vår. 00:20 parkerte vi og tok et minutts pause med rier før vi vagga oss inn i heisen til 3. etage og fødeavdeling B.

 

Rart og hyggelig å treffe de vi hadde snakket med på tlf så mange ganger - og for en fantastisk følelse å få en jordmor som var superhyggelig og flink. Hun ga oss begge roen med en eneste gang - dette hadde hun gjort før til tross for sin unge alder. Sambo var nervøs for å bli sendt i retur med beskjed om at dette kunne ta lang tid, men etter en sjekk ble det konstantert åpning på 3 cm og nesten ingen livmorstapp(?)

 

Fødestue ble klargjort og vi vagget inn dit i 01:00 tiden gode og slitne, men fortsatt høye på adrenalin. Smertene tok seg kraftig opp før 6 cm. åpning og lystgass økte bare kvalmen og jeg ble sittende å holde i en ganske så full spypose. Så kom julenissen! Anestesilegen satte epidural, som visstnok ikke var merkbart smertemessig å sette i forhold til det hun hadde gjennomgått til nå, og alt snudde seg. Tilnærmet ingen smerter og god stemning hvorav samtlige innom fødestuen fikk en leksjon i hvor fantastisk denne epiduralen var:) Godt å se at hun hadde det merkbart bedre.

 

De tok vannet og det var visst litt avføring i det. Satte på elektrode og fulgte herterytmen til barnet veldig nøye.

 

10 cm. åpning: nå skal han ned... eller? Han begynte å nærme seg sakte men sikkert, men når jordmor ringte på lege og de mumlet litt ble jeg småstressa.. Han hadde problemer med siste vridning og lå ikke helt riktig. Blodprøve ble tatt for å sjekke melkesyren til barnet (hvor stressa er den?) og overlege ble kalt inn på fødestuen. Vi fikk kjempebra info og det var langt fra noe krisestemning selv om ethvert avvik fra normalen får deg til å føle deg enda mere hjelpløs.

 

Før overlege sjekket informerte han om de 3 alternativene: tang, vakum og KS. Etter en rask sjekk informerte han rolig og bestemt om at sønnen vår skulle forløses med KS. Det tok maks 10min fra han sa "KS" til jeg satt på en krakk i operasjonsstuen med mundbind og hårnett samt full operasjonsdrakt mens de forberedte sambo. Hun tok hver eneste utfordring positivt og hadde en fightervilje jeg aldri har sett før, jeg ble så stolt!

 

De informerte både sambo og meg hele tiden om hva de gjorde og hva som kom til å skje. Når de dyttet sambo på brystet for å få han ut siste delen og jeg brått hørte sønnen min skrike på andre siden av "duken" kom det så mange følelser på en gang at det er ubeskrivelig å forklare. Alt så bra ut og jeg var med ut for å veie og måle. Bilder ble tatt og minner som aldri viskes ut etset seg inn.

 

Etter en lang og slitsom fødsel sitter vi igjen med bare positive inntrykk. Kompetansen og serviceinnstillingen på Ullevål var over all forventning. Vi kunne ikke ønsket oss noe som helst annerledes.

 

Å komme hjem fra barsel og barselshotell var fantastisk deilig. Å kjenne roen senke seg over oss og være i vante omgivelser er rett og slett herlig.

 

Restitusjonen går så lang kjempebra og han er mer ivrig i pupp enn pappan sin:)

 

Det skal sies at jeg var veldig spent på hvordan jeg skulle reagere underveis i fødselen og jeg må si jeg er stolt av meg selv også, dette gikk kjempebra og er ubeskrivelig glad jeg var tilstedet hele veien. Alle skremselshistoriene jeg har hørt er ikke i nærheten verdt å offre en kallori!

 

Kunne skrevet side opp og side ned om vår fødselshistorie, men da håper jeg noen kan få glede av disse ordene iaf:)

 

Og til dere som fortsatt venter: Gled dere !!

 

 

[sts88]

sitter her, gravid og hormonell, med tårer i øynene! det er så vakkert når en pappa forteller om dette store øyeblikket! Det er noe magisk ved det hele når en "treffer" på en så engasjert pappa! en nydelig historie, godt å høra at alt står bra til med mor og barn. -og far!

masse lykke til videre:)

[fruHaagensen]

Gratulerer så mye med sønnen.

Det er så koselig med pappar som engasjerer seg så mye, takk for at du delte historien din/deres=)