Har livet blitt slik du har forventet?

[husmus &2]

Ja, jeg vil si det. Etter å ha bodd overalt i utlandet og reist masse. Fått den utdannelsen jeg ville ha og har jobben jeg alltid har villet ha. Gift på tiende året og venter barn nr 2. PGA mange år i "utlendighet" så ble det boligkjøp i sen alder, men det er HELT greit. Digger leiligheten vår selvom den er liten, men ellers kunne ikke livet vært bedre. Familie, venner, barn og god og interessant jobb.

[little old lady hoo]

Nei, en kan vel ikke si at livet mitt ble som forventet. Jeg hadde ikke barn og enebolig på radaren engang. Trodde jeg skulle studere i utlandet, og studere noe helt annet enn jeg egentlig gjorde. Oppleve andre kulturer og reise langt og lenge mens jeg var ung. Begynte bra som utvekslingsstudent, men møtte mannen min da jeg var 18 og etter det ble det bom stopp. Vi valgte å reise sammen for å studere, i nærmeste by, og søknadene mine til Canadas universiteter forble i skuffen. Før jeg var ferdig med utdannelsen hadde vi fått to barn.

 

Jeg har nok gjort mange valg på tvers av egne interesser fordi det ble enklere, og som kompromiss med mannen min, men vi har det bra i dag i en liten by, enebolig og tre barn. Vi har gode jobber begge to, og ingenting å klage over. Men jeg savner min egen eventyrlyst, og det å få bruke egne evner. Nå er det jo mest husarbeid og logistikk på tapeten.

[*Rutletutt*]

Ja, det ble i grunn det;-)

Har fått en utdannelsen jeg ville ha (er jurist), men drømmejobben er nok et lite stykke unna enda (får vente til småbarnsperioden er over i det minste...;-)) Har det kjekt på jobb da, så skal ikke klage - men drømme-drømmejobben er ikke helt der enda;-)

Mannen min har en god jobb og tjener bra, så økomomisk har vi nok det litt bedre enn gjennomsnittet for folk på vår alder vil jeg tippe.

 

Vi eier egen bolig (som vi nettopp har solgt) og skal snart begynne byggeprosessen med drømmehuset ved sjøen, så kunne ikke vært så mye bedre der, nei.

 

Jeg har en fantastisk mann som jeg har vært sammen med i over 14 år, og som jeg før det var avstandsforelsket i, i over ett år (ahh...spennende tider:-D). Vi har det veldig godt sammen, og jeg kan ikke forestille meg at jeg kunne hatt en bedre mann i mitt liv, far til mine barn og bestevenn:-) Vi giftet oss i fjor, så jeg føler meg heldig der også, har hatt drømmebryllupet:-)

 

Vi har to barn, en gutt og en jente. Begge er friske og raske og selvsagt verdens skjønneste, herligste unger - så føler oss ekstremt heldige. Jeg har alltid drømt om to barn, en av hver...og det har jeg jammen meg fått! Drømmen om en av hver endret seg selvsagt da vi fikk førstemann, og skjønte da at kjønn er irrelevant ift lykke, men før vi begynte å planlegge å få barn, var liksom det ideelle en av hver;-)

 

Helsemessig kan vi ikke klage. Jeg har hatt, og har noen små problemer, men i det store og hele kan jeg ikke klage. Selvsagt kunne det vært bedre, men også så mye verre...

 

Håper bare vi klarer å holde på lykken og livet vårt som det er nå, så skal vi jammen meg være mer enn fornøyde:-)

[Panterjenta85]

Nei ikke helt... Da jeg var i siste halvår av videregående fikk jeg en ryggskade som stoppet meg fra å ta den videre fysiske utdannelsen jeg ville. Etter et pauseår med rehabilitering måtte jeg begynne å tenke nytt og er nå ferdig med utdannelse og har vært i jobb ett år før permisjonen nå med min lille datter. Hadde jo forsåvidt sett for meg at jeg kom til å ha en mann innen nå og har virkelig kapra drømmemannen. Vi giftet oss for to år siden.

Men jeg hadde vel sett for meg at jeg skulle være student en stund til og ikke begynne med familie og barn før om enda et par år.

Til sommeren begynner vi med byggeplaner også, så alt er slik jeg drømmer om at det skal være nå. Men drømmene var annerledes da jeg var yngre!

[Tante Gustava]

Det er på vei dit

 

Etter noen møkkaår som absolutt ikke var slik jeg hadde drømt om at livet mitt skulle bli, tok jeg ansvar og kastet ut eksen.

Hadde noen deilige år som singel før the one dukket opp, og livet stråler virkelig!

Nå er det bare noen småting som mangler før alt er på plass, vi er midt i planlegging av bryllup, jeg søker etter drømmejobben og vi drømmer om enebolig.

 

Men lykkelig, ja det er jeg!!!

[Gjest]

Nei, kan vel ikke si det.

Hadde vel forventet meg å bli gift og å få barn, og det har jeg jo.

Men at jeg skulle få et barn med Down Syndrom, og som i tillegg trenger ny lever, var vel ikke akkurat det jeg hadde forventet

Har heller ikke fått tatt den utdannelsen jeg har lyst til, men det er på grunn av latskap

[Piken på landet]

Når jeg var barn/ungdom, så hadde jeg ikke så mye forventninger og drømmer om fremtiden.Så ikke for meget liv med mann, barn og stasjonsvogn. Jeg hadde flere flyktige kjæresteforhold som ungdom, men la aldri noe i det, så ikke for meg at det gikk ann å leve livet med den samme mannen dag ut og dag inn.

 

Venninna mi var helt motsatt. Hun drømte om bryllup fra hun var i 5 års alderen, og fant den hun ville dele livet med som 15 åring. Allerede som 16 begynnte hun å se på brudekjoler. Jeg var ikke på den planeten i det hele tatt. Livet ble ikke helt som forventet for henne, med jammen hadde hun forventninger også.

 

Jeg har nok faktisk endt opp med det som er drømmene for mange. Jeg har fått en fantastisk flott og snill mann, blitt gravid uten problemer, fått friske snille barn, har god økonomi, fått drømmehuset og utdannelse. Og alt i "riktig" rekkefølge. Jeg er absolutt veldig, veldig førnøyd.

[*bubbs*]

Hehe.. Hvis jeg ser på alle delmålene mine fra barndommen så har jeg jo egentlig fått det slik jeg ville, men likevel føles det ikke slik. Jeg hadde rett og slett ikke sett for meg at det skulle være så tøft å komme seg dit.

 

Jeg flyttet hjemmefra tidlig, studerte mange år i utlandet og fikk den jobben jeg drømte om, men alt var hardt arbeid! Å være "lykkelig gift med barn" føler jeg også er hardt arbeid. Etter en lang dag på jobb skal jeg jo ha energi til å være god mor og kone, holde orden i huset (ja, jeg får jo hjelp av mannen, men det er likevel masse å gjøre) og prøve å være litt sosial. Stort sett rekker jeg ikke å bli ferdig med alt jeg skal gjøre før klokken 2100-2200 og da må jeg i seng for å greie å våkne 0530 neste morgen.

 

Jeg tenkte at jeg endelig skulle få litt tid til meg selv når jeg var ferdig med det tøffe studie-racet, men jeg tror rett og slett at jeg aldri har hatt mindre "fritid". Jeg trodde ikke livet skulle bli så pes.