Skjønner ikke...

[Anonym bruker]

Sitter og soser rundt på flere forum her inne. På aleneforeldre forumet ser jeg at man snakker om når det er greit at BF har barnet på overnatting.

 

Snakkes der om at man bør vente til barnet er over året og BF har sett barnet jevnlig flere ganger i uka over en lengre periode.

Det jeg ikke forstår er hvorfor det skal være sånn? Andre sender 6 mnd gamle unger på overnatting til besteforeldre de har sett omtrent en gang i uka.

Hvorfor er skal det være vanskligere for faren å få ha sitt eget barn på overnatting enn det er for besteforeldre?

Hvorfor stoler man mer på besteforeldre enn faren til barnet?

Er det kanskje fordi vi selv er oppdratt av de samme besteforeldrene?

Nå tenker jeg at vi her snakker om oppegående fedre, som kanskje er førstegangsfedre, men likefult mennesker som elsker barnet sitt og vil gi det alt.

Jeg er ikke alene og slipper denne problematikken, jeg bare lurer!?!

[Gjest]

Jeg er ikke alene, men jeg ville ikke latt babyen min sover borte fra meg før hun/han var avvendt med pupp. Begge mine har ammet til de er nesten året, og følgelig ikke overnattet borte.

[Anonym bruker]

Personlig kjenner barnet mitt besteforeldrene sine utrolig mye bedre enn bf. Han skulle visst være veldig interessert i kontakt, og jeg har sett han har barnetekke, er flink med datteren vår - men snart er det 3 uker siden sist han så henne -(i 2 timer) - gangen før det var det nærmere en måned. Jeg har gitt han beskjed om at han kan stikke innom når som helst. Bor 10 minutter unna.

[Anonym bruker]

Min personlige mening er at de alenemødrene som mener det er best for barnet å vente med overnatting hos far til de er 1 år, er de som helst vil ha barnet for seg selv. Men så kommer det jo stadig linker om at familie..bla bla bla ett eller annent departementet eller noe, mener at må bør vente til barnet er 1 år.

 

Jeg er selv alenemor og var alene med barnet fra hun var 3 uker. Barnefar begynte straks med samvær så fort han flyttet ut. Første overnattingene var da hun var 3 mnd. Da fikk hun flaske med mm som jeg hadde pumpet ut. Hun sov hele natten hos han. Etter dette hadde han samvær 2 dager i uken på dagtid+ 1 natt i mnd. Fra hun var 6 mnd hadde han henne på overnatting 2 netter i mnd, og slik bare trappet vi det opp. Når hun var 1 år var hun der fast annenhver helg.

 

Nå er hun 5 år og fortsatt hos far annenhver helg. Hun har alltid vært et rolig og trygt barn. Hun har hvertfall ikke fått noen traumer av å overnatte hos far før hun var 1 år.

 

Jeg kunne seff vært ego og sagt han måtte vente 1 år, men så lenge jeg så at dette gikk bra for barnet så lot jeg mine egne følelser til siden.

Ja jeg gråt når jeg var uten henne en natt, det var grusomt. Men jeg fikk oppdateringen av far på sms og tlf gjennom kvelden om at hun hadde spist godt og at hun hadde bæsjet, og til slutt sovnet. Da slappet jeg mer av.

 

Men alle må se ann sitt eget barn. Mitt barn lærte tidlig å bli trygg på både far, min familie og hans familie. Så hun fikk ikke noia fordi jeg var borte noen timer eller en natt.

[Anonym bruker]

Det har jeg også lurt på flere ganger. Merkelige greier, men går kanskje mest på mors følelse av at det er hun som "eier" barnet og derfor ikke vil at faren skal ta så stor del i livet til barnet.

[Anonym bruker]

Det er i alle fall ikke tilfellet her. Jeg VIL at bf skal ønske å ta mer kontakt - slik jeg kan få litt avlastning etterhvert, men det ser dessverre ikke ut som den store interessen er der.