Tror det er på tide at jeg melder meg inn på dette forumet...

[Prosjekt_baby84]

Vi har prøvd siden november 2008. Ble gravid i april i fjor, men mistet i uke 7. Ble gravid igjen i januar i år, men det gikk galt allerede i uke 5.

Nå har jeg begynt med akupunktur, gjort det en syklus nå. Ble så skuffa og lei meg da mensen kom natt til i går, og jeg har aldri vært så utafor og hatt så heftige pms før. Mensen er også kraftigere enn vanlig. Jeg tolker dette som postivt, antar at det betyr at slimhinnen i livmoren har bygget seg opp mer enn den pleier. Takker nålene for det.

 

Dette er bare helt forferdelig tungt.. Det begynner å tære kjenner jeg. Synes det er fryktelig vanskelig å være glad på andres vegne når de forteller at de er gravide. Kjenner det verker av sjalusi i hele meg, og det får meg til å føle meg som en drittsekk i tillegg. Jeg kan bare ikke noe for det.

 

Er det mange her som holder på med utredning? Hvor lang tid tok det før dere gikk til det steget? Hvor lang tid tok det fra dere kontaktet fastlegen til dere var inne i systemet?

 

 

mange spørsmål, men håper noen kan svare meg. Tror det er på tide at noe må gjøres.

 

Hilsen en som lengter sårt.

[Skaubinna]

Hei kjære du og "velkommen".

 

Alle her inne skjønner nok veldig godt hva du mener og hvordan du har det. Både med sjalusifølelsen og sorgen og tankene.....

Har du noen venninner å snakke med om det, eller trekker du deg unna dem rundt dette emnet?

 

Jeg har vært prøver siden februar 2008. Jeg var så eplekjekk også at jeg faktisk trodde vi skulle klare det raskt, trodde ikke dette skulle bli et problem i det hele tatt......da det ikke skjedde, var fallet høyt.

 

For meg ble dette altoppslukende. Det opptok hele livet mitt, og jeg har lvd fra syklus til syklus med el-tester og pliktsex og grublerier. Var svært lite annet som betydde noe, og jeg har distansert meg fra noen venner fordi de har blitt gravide, men ikke meg. Kan du tenke deg noe så barnslig egentlig!!? Har syntes veldig synd på meg selv.

 

Vi startet utredning senere enn vi kunne ha gjort, men startet i alle fall i oktober 2009. Fra den datoen vi dro til fastlegen første gang, bestemte vi oss for å "bli kjærester igjen". Ikke noe mer pliktsex, ikke noe mer hysteri, leve litt igjen. Nyte tiden vi hadde som vennene våre ikke har lenger. Vi har reist en del, vi har brukt tid (og penger) på våre hunder med kurser og treninger etc. Jeg har kunnet unne meg frisørtimer, selvpleie, jeg kan sove lenge når jeg har fri, jeg kan være spontan...ja i det hele tatt. I stedet for å fokusere på alt vi IKKE får, så har jeg jobbet hardt for å glede meg over det vi KAN gjøre uten barn.

 

Hvis du har prøvd siden november 2008 syns jeg det er på høy tid at dere kontakter fastlegen din og setter i gang. Det begynner gjerne med noen blodprøver på visse dager i syklusen din for å sjekke el og hormoner etc. Så er det videre til gynekolog, det er gjerne gynekologen som sender søknad til sykehuset for utredning der med tanke på prøverør. Mannen din må også ta sædprøve.

 

Det varierer sikkert fra sted til sted og for hvert enkelt par med tanke på forhistorie, alder, helse etc.

 

Vi søkte oss til Rikshospitalet i begynnelsen av desember 2009 (da var alle blodprøver, sædprøver, gynundersøkelser tatt) og hadde første samtale på riksen i januar. Jeg fikk videre beskjed om en kikkhullsoperasjon for å se om de fant noe inni livmoren i februar og hadde foorige samtale nå den 6. april. Da ville de at vi skulle prøve inseminering før eventuell ivf.

 

MEN, etter at vi mottok resept i posten, kom aldri TR denne pp - jeg har blitt gravid - helt på egenhånd!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Innrømmer gjerne at den operasjonen i februar nok hjalp til, men det viser at det er håp for oss alle og at du ikke skal gi opp.

 

Mitt beste råd er å prøve å leve litt igjen, og samtidig få deg en legetime og se om de finner noe som kan være årsaken til at du ikke blir gravid.

 

Dette ble litt langt (typisk meg;-)) men det var i alle fall mitt svar til deg, kanskje andre har bedre. Uansett ønsker jeg deg lykke til på ferden.

 

[Prosjekt_baby84]

Kjære deg, tusen takk for et fantastisk svar. Sitter her med tårer i øynene. Så herlig, du er gravid! Gratulerer så mye til deg og din kjære!

Solskinnshistorier gir håp:)

 

Jeg har veninner å prate med, men jeg vil helst ikke. Trur ikke de forstår. For det første er det ikke alle jeg vil dele det med, og de jeg eventuelt kunne snakke med, de aner ikke hva dette dreier seg om. Hun ene ble gravid på første forsøk, mens to av de ble uplanlagt gravide. Når jeg er sammen med de som har barn (som begge er mine aller beste veninner) føler jeg meg så utenfor. Hun ene kan komme med kommentarer som er helt forferdelig vonde. En gang sa hun at hun mente par som ikke fikk det til på egen hånd ikke var ment å få barn sammen. Dette sa hun kort tid etter vår første abort. Hun tenkte seg ikke om, men den kommentaren gnager i huet mitt, og jeg kjenner et veldig sinne innimellom.

 

Jeg prøver så godt jeg kan å leve livet. Går på kurs med hund vi og faktisk:) Hva slags hund har dere?

 

Men sexlivet er ganske preget av at det kun handler om en ting; at det skal bli barn av det. Det er så leit, ønsker ikke å ha det sånn. Vil jo ikke at barnet skal bli unnfanget på den måten heller.

 

Jeg skal til fastlegen min om et par uker, jeg kan ta det med han da. Jeg tok hormonprøver i oktober faktisk, samtidig som jeg tok UL. Alt var fint, så det må nok grundigere undersøkelser til, både av meg og samboer, for å prøve å finne ut av dette. Men hvis det er gynekologen som heviser videre til sykehus, så kan jeg kanskje bare gå rett til han da. Jeg har jo en fast gynekolog som jeg bare kan bestille time hos uten henvisning. Jepp, jeg skal ringe dit i morgen!

 

Hvor lang tid tok det fra du ble henvist til laparoskopi til du fikk det?

 

Kommer ikke over at du er gravid. Du må jo flytte ut herfra du- kom deg inn på 1. trimester! OG NYT DET!!

 

 

[Skaubinna]

Jeg er enig med deg i at det er mange venninner man ikke kan snakke med. For det ER faktisk sånn at de som ikke har slitt, de har ingen anelse om hvor tøft det er å ikke få til noe som liksom skal være så grunnleggende....å bli forelder. Så heldigvis har vi hatt et vennepar som også sliter.....ikke at det er fint at de ikke får det til altså, men at vi har hatt noen som forstår om du skjønner? Jeg har også venninner som har vært i årelange forhold, droppet prevensjon og så tatt aborter når de har blitt gravide. Det er fryktelig provoserende for oss som ikke får det til, og viser bare at verden ikke er rettferdig. Også irriterende når de snakker om dumme måneder å få barn på etc.....for oss er jo det å bare være så heldig å kunne få et friskt lite barn, samme F hvilken måned liksom!!??!

 

SÅ nei, de som ikke sliter kan ikke forstå. Men det hadde jo ikke jeg og du gjort heller om vi ikke hadde slitt, sant? Så prøv og snakk med et par utvalgte venninner, del sorgen din. For du har lov til å være lei deg, du har lov å stille krav. Og du har absolutt lov å gi uttrykk for andre tåpelige kommentarer som den med at om man ikke får det til naturlig, så burde man ikke få.......har du hørt på tpeligheter!!!!

Men ikke la dette her bli ALT i livet deres.

 

For vet du....du kommer ikke til å bli gravid så lenge du stresser og kaver og stresser. Det Er mye psykisk i denne her prosessen, og selv om det er klisje, så er det sant.

 

Vi har to hunder ja, en nydelig Boxergutt og en Staffordshire Bullterriergutt. I mai skal vi i gang med bronsjemerket med staffen vår - gleder oss masse for han er så lettlært at det er utrolig! Han er en sånn glad hund, elsker ALT av hunder og folk og han er bare en fryd å ha. Boxeren begynner å trekke på årene, men vi har trent han med feltsøk.

Vi eeeeelsker hunder da, så litt hundegale begge to;-) Hva slags hund har dere da?

 

Det med sexen kjenner jeg meg godt igjen i. Frem til el KUNNE jeg nyte sexen, men fra el og etterpå var jeg i grunn ikke hypp, men var mer på autopilot om du skjønner? Veldig synd, for som du sier, er jo ikke sånn man ønsker å unnfange barnet sitt.

Vi ble enige om å ta et par måneder hvor stoppet å telle dager i syklus og alt det der...nå skulle vi søke hjelp og finne ut hva som var galt, og vi to skulle kose oss. Med litt ekstra innsats så klarte jeg det. Men det tok meg halvannet år da......så ja...ring legen din i morgen, og hør da om ikke mannen din kan få sånn henvisning til en sædprøve, kanskje er det ikke hos deg "problemet" ligger? Ja det er gynekologen som henviser dere til sykehuset, var i alle fall vår gyn som gjorde det til oss:-)

 

Det kan jo være at du får henvisning til sånn røntgen av eggstokkene dine også, lest om en god del som har blirr gravide etter det.

 

Vi var på riksen 19. januar da legen sa vi skulle få operasjon. Den må stemme i forhold til syklusen din, for når det skal utredes for barnløshet kan man ikke ha mensen. Jeg hadde lap 23. februar. (men jeg er en av de som ringer sykehuset og maser altså...;-))

 

Så spennende tider nå da! Tenk så deilig at dere kan la leger og spesialister finne ut om det er noe med dere. Da kan dere slappe av litt og vente på svarene, sant?

 

Jeg vet at jeg ikke tilhører her inne lenger....hihi, men er jo liksom her inne "mine jenter" er vettu, og jeg er realist nok til å innse at jeg er så tidlig på vei ennå at alt kan skje. Prøver å glede meg, selv om jeg er litt nervøs for alt som kan gå galt også.

 

Hold meg oppdatert da!?

 

[Prosjekt_baby84]

Nei, det er sikkert riktig at vi heller ikke hadde forstått om det hadde klaffa med en gang. Skal ikke ta noen ting for gitt hvertfall, det har vi lært:)

 

Uff, jeg vet jeg ikke blir gravid så lenge jeg stresser, det er nærmest prevensjon. Første gang vi fikk det til hadde jeg faktisk bestemt meg for å ikke tenke på, og jeg hadde en innstilling om at "skjer det så skjer det" Og vips! Hadde den bare blitt der ut tiden!!! Argh....

 

Vi har en vakker norsk grå elghund. Samboeren min skal bruke han på jakt. Jeg var veldig sånn som ikke skulle ha han mye inne (vi har hundegård), og det var bare hvis det var veldig kaldt osv.. Jeg er ikke noe hundemenneske i utgangspunktet, så jeg var veldig spent på hvordan dette skulle bli. Jeg kunne jo si nei til å i det hele tatt skaffe hund, men så hadde jeg litt lyst, samtidig som det min kjæres største drøm å ha sin egen jaktkompis- DET ville jeg ikke si nei til. Og herregud, så glad jeg er i den lille søtnosen vår. Han gir så mye glede og latter, og er så god. Så nå er jeg hundemenneske gitt, hvem skulle trudd det?!! Ingen av oss som har hatt hund før, så vi går på kurs for å klare å oppdra han. Vært gjennom valpekurs, grunnkurs og nå skal vi begynne på hverdagslydighet. Må bare si at han ikke er noe "typisk" gneldrehund, som den rasen ofte blir tatt for å være. Antakelig er det fordi han får være sammen med flokken sin, han er mest inne (har jo ikke hjerte til å ha gullet ute da...) Veldig sosial og glad fyr. Blir snart 1 år.. Goingen:)

 

Jepp, men nå ser jeg faktisk lysere på det. Skal snakke litt med min kjære etterpå, så skal jeg ringe gyn i morgen. Jippi, da blir ting satt i gang tenker jeg.. Fortsetter nok hos akupunktør i mellomtiden tenker jeg, det er bare veldig deilig:) Spennende, ja.

 

Tusen takk for oppmuntrende ord, du er virkelig den mest imøtekommende jeg har møtt her inne på bim. Jeg ønsker deg så inderlig lykke til med svangerskapet ditt. Jeg vet det er vanskelig å glede seg, men man må prøve å glede seg litt forsiktig. Så lenge det er et faktum, du er gravid, så kan du prøve å nyte tanken på at det vokser en liten baby inni magen din nå (rart, sant?). Men fortsett å tenke på andre ting, la hverdagen gå sin vante gang. Den første tiden er preget av veldige svingninger mellom glede og bekymring, og det er helt normalt. Skrekkblandet fryd tror jeg jeg et veldig dekkende ord. Sånn var det hvertfall for meg.

 

Jeg skal holde deg oppdatert. Gjør det du også

[Skaubinna]

Elghunder er supernydelige hunder - og jeg er glad for at du har skjønt at det er hundemenneske som er noe ;-)

 

Tusen takk for kjempekoselige ord. Er bare koselig å dele tanker og erfaringer og kunnskap syns jeg, og hvis det kan være til hjelp er jeg veldig glad for det:-)

 

Og det samme tilbake forresten, du er kjempesøt som gir meg oppmuntrende råd i denne nye og ukjente tiden jeg går i møte.

 

Tvitvi for oss begge:-)