jeg skjønner det ikke.

[Anonym bruker]

hvordan kan man miste et barn å klare å gå videre? for oss som aldri har opplevd det er det utenkelig. Hvordan skulle jeg klart å våkne opp hver morgen å tenkt at jeg aldri får se gutten min igjen? Hvordan klarer man egentlig det?

Jeg klarer bare ikke forstå hvordan man kan være så sterk! For ja man er sterk når man forsetter livet uten barnet sitt. Livet stopper jo opp når man mister det viktigste i verden.

Jeg håper jeg aldri må bli så sterk, aldri må oppleve å våkne velvitende om at gutten min ikke finnes lengre.

[Anonym bruker]

Man gjør det for de barna man har igjen... Hadde jeg ikke hatt fler barn å tenke på ville jeg gått etter da dattern min døde.

[Anonym bruker]

Min bror og hans dame mista sin første fødte. Livet deres stod stille en stund, en god stund. Men de måtte bare leve videre. de har ikke flere barn. Broren min var borte fra jobb i et par mnd, det går bra nå. er litt over et år siden nå.

Det som hjalp de var at de fikk prate om det til de de ville, vi gråt sammen, tok bilder av den lille gutten, stelte han selv og holdt en verdig begravelse(han var født i uke 26)

De markerer den dagen han ble født/døde, er ofte på grava hans.

 

Man finner sin egen måte å sørge på og komme seg videre. Din måte er den rette.

[Let's hear it for the boys!]

Jeg er stor tilhenger av denne bloggen:

 

sheyerosemeyerphotography.com/blog

 

Hun har sagt så mange ganger at dette nye universet som hun lever i (hennes egne ord) er så mye verre og så mye bedre enn det gamle. Verre fordi hennes etterlengtede første datter er død. Bedre fordi de har lært seg å ikke bry seg om de små, ubetydelige filletingene i livet. De har lært seg å være lykkeligere, selv om det høres helt rart ut.

I dag, 3 år etter ulykken, kan hun enda ikke forstå det. Men hun er en bedre person pga det som skjedde. En bedre mamma og kone.

 

Jeg elsker Sheye!