Nå blir jeg GAL av å vente!

[Anonym bruker]

Hei:)

Jeg kan begynne med å si at jeg er 20 år, og sambo blir 22 i år. Vi har vært sammen i fire år, bodd sammen i 2. Begge i fast jobb, leilighet og hund, alt er velstand.

 

I det siste har alle rundt meg blitt gravid eller fått barn, seriøst ALLE! jeg føler meg helt alene i verden, mens jeg ser på alle mine venninner som strutter med magene eller er ute på trilletur, jeg vil også! Dessuten er det bare 2 av de som er så etablerte som jeg og sambo, de fleste har blitt garvid ved uhell...

 

Jeg har tatt det opp med sambo at jeg veldig gjerne ønsker meg et barn. Og at jeg er så klar som man kan bli. Han vil også ha barn, engang, men han er ikke klar. Når jeg spør hvorfor så vet han egentlig ikke. Han blir bare helt stille og svarer meg ikke på spørsmålene. Hvis han sier noe er det alltid det samme, "Vi er for unge" MEN ER VI DET? Det er så frustrerende at jeg blir gal, gråter meg i søvn OFTE for å si det sånn.

 

Ønsker ikke for noe i verden å tvinge han til noe han ikke vil, men skulle gjerne ønske han var villig til å snakke om det uten at d blir en masse gråting.

 

Nå har jeg holdt stilt ca. siden jul. Nå går jeg snart i veggen. Trenger noen å prate med som kanskje er i min situasjon og som gidder å høre på meg. Blir bare lei meg av å snakke med min kjære.

Syns dere vi er for unge? Eller er det flere der ute som er like unge som også veeeldig gjerne skulle lilkt å vært mamma?

 

Håper på en eller annen respons:)

 

[Maewin]

Er han ikke klar, så er han ikke klar. På en måte er jo ikke heller du klar før han er det, for du ønsker vel ikke å få barn med noen som synes det er for tidlig?

 

Det er bra at dere er etablert og lykkelige, og at dere kunne tåle et barn økonomisk. Samtidig som det er viktig, er jo det at dere begge føler dere klare enda viktigere. På en annen side er det vanskelig for mange å føle seg helt klar. De fleste på din alder blir kastet inn i graviditet, de gjør det ikke med vilje. Da tror jeg det er lettere å takle. At han ikke føler seg klar for å prøve betyr jo ikke det samme som at han ikke er klar til å bli far, om det hadde skjedd med et uhell.

 

Prøv å snakk med ham igjen. Forklar til han at det å bli gravid faktisk vanligvis tar tid, noen ganger opp til et helt år. Så kan du kanskje spørre om han har peiling på når han vil bli klar, og om det er ting han vil oppnå eller gjøre før den tid. Prøv å sett litt perspektiv på ting for både han og deg. Kanskje det vil bli lettere å vente om du vet du ikke vil vente for alltid?

 

Jeg kjenner meg igjen i situasjonen din forresten. Er litt eldre enn deg, gift, sammen med en som gjerne vil ha barn med meg men ikke vil "prøve". Samtidig bruker vi ikke prevensjon, så sjansen er jo der for at det skal skje, og både han og jeg blir litt skuffet når jeg får mensen. Jeg følger litt mer med enn han, men før jeg begynte å tenke halvveis taktisk i forrige måned måtte jeg være ærlig med han. Han forstår, og selv om han ikke kaller det "å prøve" så er han jo klar over at jeg godt kan bli gravid på denne måten, og er kommet til ro med det. Jeg tror ikke jeg ville vært komfortabel med å prøve uten en villig partner, og jeg synes du og partneren din fortjener det samme.

[Anonym bruker]

Tusen takk:) Godt å høre andre sin mening.

Nei, jeg vil selvsagt ikke tvinge han til noe han ikke vil, både fordi jeg respekterer hans ønske, og fordi det kan bli problemer i ettertid hvis han føler seg tvunget.

 

Jeg har også sluttet på prevensjon for et par måneder siden, pga mye bivirkninger. I begynnelsen var han helt klar på at vi skulle bruke kondom, men det varte ikke lenge før han gav blaffen og begynte med å hoppe av i svingen, dette kan jo føre til graviditet, noe han er helt klar over. Dette gjør meg også litt usikker, for det betyr jo at det ikke gjør så veldig mye for han hvis jeg skulle bli gravid. menmen.. Får vel bare smøre meg med tålmodighet, blir vel min tur en gang også

 

Skal ta en til prat med han, og se hvor det fører:)

 

 

Takk for svar!

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg er i akk. samme situasjon som deg. Er 23 år, vært sambo i 41/2 år er godt etablerte(har huset, bilen, økonomi osv), men han føler seg ikke klar. Han er 25 år by the way.

 

Jeg sluttet med pilla i september. Etter nøye gjennomtenking og diskusjon ble vi enige om at vi begge ville at kroppen min skulle være så klar som den kunne bli dersom hvisom når han ble klar. Vi bruken ingen perv. men hopper av i svingen og har kun sex i de "safe" dagene etter mens, han er fullt klar over hva som skjer dersom det skulle gå "galt". Jeg ville aldri noen sinne lurt han inn i noe han ikke er klar for. Jeg vil kunne stå med han på badet og være like spendt på om prøven er positiv den dagen den skal tas.

 

Det er så forferdelig vondt å se alle andre som går rundt med magene sine eller triller vogn osv. Jeg orker ikke en gang være rundt mine gravide venner fordi savnet/ ønsket er så stort. Og av og til knekker jeg bare sammen når jeg ser småtasser... Har forsøkt å forklare han min situasjon og det faktum at det tar ganske så lang tid før barnet komme, men han vil bare ikke enda... Da kan jeg jo ikke annet en å respektere det og vente (desverre), selv om jeg sliter skikkelig.

 

Det som har hjulpet meg litt da er tanken på å glede seg sammen. Man blir så oppspilt på å savne og ønske at man kanskje glemmer litt det som er (kan være for noen, var for meg) gleden med det hele, at man skaper noe sammen. Jeg har også fått en av damene på spå siden om å spå event. graviditet. Dette gjorde meg i hvertfall litt rolig, kanskje det kan hjelpe deg også? Litt rolig er bedre enn hysterisk

 

Og nei, jeg synes ikke du er for ung.

 

Masse lykke til

 

 

[Anonym bruker]

Hei,

følte det litt som deg da jeg og sambo flyttet sammen. Alt klaffet ikke sant med leilighet, bil, jobb osv. Men jeg slo fra meg tanken da han IKKE var klar. Så, ca 1 1/2 år etter blei jeg gravid, noe som inegn av oss hadde planagt. Jeg var veldig ok med det hele, men visste sambo sikkert ikke ville være like positiv til dette.

 

Så, da jeg fortalte han nyheten var jeg veldig ydmyk og prøvde å la han reagere som han selv ville. Han tok det hele me stor ro utenpå, men jeg så dette var ikke som han hadde sett for seg dete hele skulle skje. Han sa han støttet meg uansett hva jeg valgte å gjøre, og jeg tror han ville jeg selvsagt skulle ta abort. Jeg sa at jeg ville beholde, og etter det var helvete løs. Han kalte meg alskens ting, beskyldte meg for å lure han inn i dette, etc. Dette var utrolig sårende. Etter en måned med mye frem og tilbake (jeg ville så gjerne ha han med, så vi prøvde) la vi det hele litt på hylla og fokuserte på å være litt kjærester for han hadde oxo nettopp fått jobb i en annen by, så da jeg var 3 mnd dro han. Vi holdt jo kontakt, men jeg var alltid så påpasselig med hva jeg sa til han. Hver gang jeg begynte å glede meg over ting under graviditeten som det første sparket i magen, ultralyden, magen som vokste, så stakk det en skyldighetsfølelse over meg. To uker før fødselen kom han hjem og han kom seg virkelig. Han var en helt. Så nå er vi enda sammen, han jobber enda borte, men pendler en gang i mnd, og dattera vår er nå 1,5 år.

 

Selvom alt er bra nå, ville jeg gitt hva som helst for å slippe å oppleve det jeg gjorde. En graviditet skal man glede seg med, begge to, det er en følelsesmessig belastning i begge retninger, og jeg klarte heller ikke å bli ordentlig forberedt. Var ikke på noen måte slik jeg hadde trodd, ingenting har blitt som jeg skulle trodd. Så en gang skal hun nok få en lillesøster eller en lillebror, men det skal være når vi er to om det som har planlagt det sammen. Det trengs styrke for å komme gjennom dagene skal jeg si deg.

 

Men uansett; lykke til og alder har ingenting å si med hvor klar man er. Føles det riktig, kan ingen komme å si at det er galt.