Håpet over i 2010 for oss... :o(

[Håpet ble virkelighet!]

Etter stadig oppturer siden positiv test i slutten av januar og tett oppfølging med ultralyder hver uke i uke 6 til 12 på Ullevål og det at jeg hørte hjertelyd hos akupunktur sist onsdag var jeg helt uforberedt på dårlige nyheter idag.

 

Skulle møte min nye gynekolog for første gang, er i uke 15 nå så første utvendig ultralyd. Hun leter og leter og de vonde følelsene kommer snikende, er det mulig. Blir sendt videre til Ullevål hvor det blir konstatert Ma nummer 4 siden november 2008 - er det mulig..?

 

I sjokk og føler meg knust nå, helt tom innvendig. Tilbake på Ullevål imorgen for å "føde" imorgen, huff. Nå hadde jeg jo endelig senket skuldrene, bestilt mammabukser og sett etter utstyr, nå er det over.. igjen....

 

Nå tror jeg ikke lengre på noen uflaks for oss, noe galt må det jo være et sted. Aner ikke hva jeg skal spørre om eller hvem jeg skal kontakte, men det blir ikke noe nytt forsøk før jeg har noen svar. Kanskje jeg bare må skrinlegge og forbli barnløs, vi får se....

 

[Erle79]

Whaaat???!!! Nå fikk jeg helt bakoversveis her. Har frysninger over hele kroppen. Tror jeg er for sjokkert til at jeg begynner å gråte på dine vegne...

 

Og så i uke 15 da! Jeg skjønner veldig godt at du hadde begynt å senke skuldrene, en gang må man jo legge skrekken fra seg og begynne å tenke fremover. Dette er bare så uendelig urettferdig.

 

Har du egentlig vært gjennom noen form for utredning før? Hvis ikke er jeg enig med deg i at det er på tide å gjøre noen undersøkelser. Og du skal IKKE forbli barnløs, selv om man mister litt håp for hver gang det går galt. Du har bare gått på en ny smell, du SKAL klare å bli mamma til slutt, ikke gi opp drømmen. Det er så uendelig verdt alle nedturene den ene gangen når det går bra.

 

Nå føler jeg meg bare om mulig enda mer takknemlig for at alt har gått fint i mitt svangerskap denne gangen (selv om jeg faktisk heller ikke er i mål enda). Gåsehuden slipper ikke taket her jeg sitter. Håper alt går fint for deg på sykehuset i morgen, slik at du kommer deg raskt igjen fysisk. Tankene oppi hodet er det vel værre med...

 

Herlighet, dette var ukens nedtur...

[Luddes mamma]

Nei, nei , nei! Kjære håp i 2010, tårene presser på her jeg sitter og leser.

Dette var jo ikke det som skulle skje, ikke nå i uke 15!

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver, det jeg opplevde når jeg mistet i uke 14. Når man endelig har begynt å tro.

 

Tiden fremover kommer til å være fryktelig tung, og jeg håper du har noen skuldre å gråte på. Gi deg selv tid og snakk men noen som kan lytte og gi råd.

Når det har gått så langt, er det vanlig å ta en obduksjon av fosteret for å se hva dødsårsaken var. Håper det vil gi noen svar.

 

Dette var fryktelig trist. Jeg forstår du mister troen. Jeg håper og tror at dette ikke var ditt siste forsøkt, at du vil finne håpet igjen og at du vil få ditt ønske oppfylt.

 

Stor trøsteklem fra meg.

[Håpet ble virkelighet!]

Hei mine gode støttespillere!

 

Har vært en dag med mye snørr og tårer, sms til familie, venner og kollegaer, har mange støttende personer rundt meg og det føles godt i alt det tunge....

 

Nå blir det bare godt å komme gjennom morgendagen og så bygge seg opp sakte men sikkert. Har et bryllup å planlegge i juni, søster blir 30 neste helg og nå kan jeg jo fly på sommerferie også, blir nok en "trøstetur" et sted. Livet går smått videre etterhvert.

 

Det jeg har vært gjennom av utredning er to blodprøver som ikke viste noe feil ved hormoner eller blodet. Tenker at det kan være en dårlig kombinasjon mellom meg og partner som skaper misdannelser. Skulle få ettersendt rekvisisjoner for kromosomtest etter noen måneder fikk jeg vite i november, uten at jeg har hørt noe mer om det. Kanskje obduksjon kan gi noen svar også. Legen mente han kunne se væskeansamlinger i ene delen av hodet, uten at han var helt sikker.

 

Usikker på hva jeg får av sykemelding på Ullevål, vil nødig være mer borte fra jobb, men kan tenkes det er lurt med litt hvile og restitusjon neste uke.

 

Takk for trøstende ord og hilsner!

[3*MA]

Huff! Det er så trist og så vondt og urettferdig!!! Man kan ikke fatt at det kan skje en gang. Og det er vansklig å tro at man skal tåle det.

Men vi får håpe på et nytt forsøk og et nytt liv.

 

Føler med deg!

[Stolt mamma!]

Nei og nei!!!!!

Så fælt å lese! Eg så va sikker på at denne gangen skulle det lykkes for deg og!!

Føler med deg!!!

Håper det gikk greit med deg på fredag og at du snart får svar på ka som er galt!

 

Stor trøsteklem fra meg

[Håpet ble virkelighet!]

...Er hjemme igjen nå etter 30 ikke så veldig hyggelige timer på Ullevål, det var en påkjenning, ting tok sånn tid, men nå er det i allefall over, den delen av det. Sorgen er rå, vond og vanskelig å takle akkurat nå, svinger mellom å smile i et øyeblikk til å bryte helt sammen i neste. Ser ikke helt at jeg skal klare å reise meg 100% denne gangen..... Det føles så meningsløst og urettferdig, skal det aldri ta slutt?

 

Har blitt lover ny samtale og oppfølgning på Ullevål så vi får se hva det fører til. Har hatt flotte pleiere rundt meg i prosessen der i natt, har ikke verdens enkleste jobb de heller. Fikk tilbud om å se fosteret, men det ønsket vi ikke, ser ikke at vi hadde hatt utbytte av det nå.

 

Er sykemeldt ut uka, håper det kan hjelpe på psyken, føler meg ikke klar til å møte hverdagen nå, ungene på jobb, foreldre etc. Føler at jeg etterhvert "bruker" opp tålmodighet og støtten til venner og kollegaer også, har jo vært optimistisk og snakket mye om "magen" i det siste. Synes det er "ironisk" (i mangel av bedre ord) at jeg som alltid har passet alle barn i nabolaget, trent smålag i håndball, er utdannet førskolelærer og spesialpedagog, jobber som avlaster i BV og så skal jeg altså ikke lykkes med å få egne barn.....

 

Takk for støtten jenter, det hjelper også nede i det mørke!

[Erle79]

Hei kjære deg. Jeg har tenkt masse på deg de siste dagene. Vi har liksom alle vært der du er nå; først tester man positivt, så blir man redd og glad på samme gang, man er realistisk med at ting kan gå galt, men etter hvert som ukene går, ting går bra, og alle rundt pepper en opp, begynner man å tro at det kanskje skal gå bra denne gangen, og så til slutt - nei, ikke denne gangen heller...

 

Det er en knusende følelse innvendig når man aborterer mange ganger på rad. Jeg har til tider hatt så vondt inni meg at jeg har hatt fysisk vondt. Det er brutalt når det står på som verst, og det er en stadig sorg som alltid ligger i bakhodet, selv i de periodene når man er optimistisk.

 

Fint at den fysiske prosessen endelig er over for deg, selv om det tok sin tid - 30 timer, huff... Kjempebra at du ble sykemeldt ut uken. Kjenner meg veldig godt igjen i følelsen av å smile ett øyeblikk, og så knekke sammen i det neste. Hormonene er i ubalanse i tillegg til det faktiske som har skjedd, så man blir jo helt fullstendig ødelagt.

 

Du kommer til å reise deg igjen etter denne nedturen også, tro det eller ei. Kanskje tar det lenger tid enn de andre gangene, men det er utrolig hva kroppen er i stand til å ordne. Når du har fått det litt på avstand og hatt videre utredning må du love meg å tørre å forsøke igjen. Jeg kan ikke si det ofte nok, når det til slutt den éne gangen går bra blir alt det vonde glemt...

 

Situasjonen din nå minner meg på at jeg heller ikke er trygg før babyen er født og ligger UTENPÅ magen min. Jeg er ikke i mål enda, selv om jeg er nærmere målet enn noen gang. Seks uker igjen bare... Og jeg og mannen min har faktisk begynt å snakke om at vi ønsker oss enda et barn, etter dette! Det sier litt om hvordan den éne gangen er verdt alt slitet, at jeg faktisk vurderer å gå tilbake til habituell abort-modus allerede åtte måneder etter min siste nedtur...

[Luddes mamma]

Hei

Ja du må nok gi dette litt tid. Da jeg mistet i uke 14 var jeg sykmeldt i 14 dager mens jeg gikk til samtaler på sykehuset og så kom julen så jeg var nesten bort i 1 mnd fra jobben. Var fryktelig deppa.

 

Man tror ikke man vil komme opp av hullet man har trillet ned i, men vi har en utrolig evne til å krabbe opp igjen. Men det er ikke til å legge under en stol at dette er fryktelig tøft. Og det er utrolig urettferdig. Ingen logikk i dette med å få barn. Hvem som får og hvem som ikke får. Jeg syns ofte det er de som ikke kan som er de som virkelig burde fått...

 

Tenker på deg.

[*anki *]

Nei å nei å nei, håp i 2010!!!!!! Dette var fryktleig å lese. Jeg som fikk nytt håp gjennom å lese at du var kommet så langt. Ville de teste fosteret eller morkaken noe for å se om de fant ut noe om grunnen? Min hadde kromosomfeil, men det fant jeg ut før abort i uke 15. Forstår så altfor godt hvordan du har det. Det er ikke lett. Jeg var også sykmeldt en stund etterpå. Det er viktig. Jeg er i full jobb igjen no, men det er tøft å se magene til de jeg var gravid ilag med. Får meg av og til en "dett" og da må jeg bare gråte litt og trekke meg litt tilbake. Men jeg har hele tiden pratet mye om jenta mi (fikk vite kjønnet vi da utfra morkakeprøve) og vært veldig åpen om alt. Det har hjulpet veldig.

 

Jeg såg det lille fosteret. Det var rart. Så lite å skjørt. Hadde egentlig ikke noe valg jeg da, siden den kom hjemme om natten før jeg skulle inn å sette det igang. Men hele situasjonen ble spesiell og absurd. Dro på sykehus, med det lille fosteret mitt i en osteklokke, for å få tabletter slik at morkake og rester kom ut...

 

No har vi bestemt oss for å prøve igjen - for 7.gang. Det babyhåpet vi har vil ikke slippe taket. Håper du kommer deg ovenpå igjen etterhvert og får den utredning du kan få. Lykke til om du prøver igjen. Jeg kommer nok til å være her inne fra tid til annen jeg, så da må vi støtte hverandre så godt som vi kan.

 

Tenker på deg. Klem:-)

[Håpet ble virkelighet!]

Hei anki!

 

Takk for støttende melding! Er litt lengre oppe nå enn da jeg skrev de tidligere innleggene. Skal på jobb imorgen, 50% denne uken, blir egentlig litt greit å komme igang med hverdagen også, samtidig som jeg er litt spent. Jobber som avd.leder i barnehage og har valgt å informere foreldrene på avdelingen om det jeg hart vært gjennom så det slipper å bli spekulasjoner og klønete situasjoner da jeg har vært endel sykemeldt dette halvåret. Fikk blomster på døra fra de fredag, det varmet... Var med på minnelund sist onsdag, greit å ha et sted å gå til om behovet skulle melde seg for det en dag.

 

Vi ba om obduksjon av fosteret og prøve av morkaka ja, fikk vite at det kunne ta opptil 3 måneder å få svar, men da har vi hvertfall sjekket det vi kan. Tenkte å skrive et brev til Ullevål for å få fart på utredningen igjen. mulig test av samboer etc. Går nok tid før vi føler oss klare til å prøve igjen, men det bør jo ikke gå for mye tid heller....Vi skal gifte oss om 6 uker så nå går tid og krefter til å planlegge det og gjøre jobber i huset for å bli klart til vennebesøk.

 

Så grusomt at du måtte gå gjennom dette hjemme før du dro på sykehuset, må være en noe absurd situasjon. Hvor lenge siden er det du mistet sist? Fint å høre at dere er klare til å prøve igjen tross mange skuffelser. Blir nok klar til forsøk nr 5 i løpet av høsten jeg også. Lykke til anki, vi holder hverandre oppdatert ja!

 

Klem

[*anki *]

Hei igjen!

 

Jeg "mistet" 8. februar i år, så det er ikke så lenge siden. Fikk faktisk igjen mensen etter bare 33 dager, og vanlig syklus på 28 dager mnd etter. No venter jeg mens på lørdag 8. mai. Vi har prøvd litt denne mnd, så er veldig spent på om det har klaffet igjen. Vi har ikke hatt noen problemer med å bli gravide tidligere. Det har heller vært vanskelig å holde spiren på plass...! No sist var den syk, så da var grunnen en litt annen. Da tok jeg faktisk en halv dispril hver dag. Dette pga at kroppen etter mange aborter kan danne et antistoff mot et protein kroppen trenger for å ikke støte spiren fra seg. Ser ut som det hjalp, så det skal jeg starte på igjen med en gang jeg får positiv test igjen. Det var gyn som anbefalte det, og siden det ikke er noe farlig så hvorfor ikke...!

 

Det at det hele skjedde hjemme var absurd, spesielt og ble til noe helt privat. Sorgen over å ha en syk baby hadde jeg hatt i en uke før dette skjedde. Skulle inn på sykehus dagen etter å sette igang "fødsel". Men no ble det hele litt privat. Var glad det var over og at den døde selv, slik at jeg slapp å ta den avgjørelsen. Men det var ikke noe å tenke på siden hun hadde trisomi 18 som er veldig dødelig.

 

Har blitt litt fliring av det i etterkant. Jeg vekka mannen min å sa han måtte komme for bebyen var komt og den låg på badet... Han trodde no jeg var en smule gal tror jeg... Han våkna i allefall fort når han såg den lille som låg på et bind på vasken... Huff! Da jeg dro på føden for å få ut rester og jeg kom med min lille i osteklokken min, trodde hun jeg møtte der at jeg var i sjokk. Men jeg var veldig lettet og glad for at det hele var over jeg da. Ikke hadde det vært vondt heller. Og sorgen hadde jeg hatt allerede en uke når dette skjedde...

 

Det som var vondt var når jeg fikk sprøyte og rester skulle ut. *Og jeg hadde noen veldige etterrier. No har jeg to gutter fra før, og etterrier blir vel verre for hver fødsel... Det rare var at jeg bare hadde litt vondt i magen og nedover beina kvelden før... Tenkte ikke så langt at det kunne komme en liten baby om natta nei...!

 

Lykke til med forberedelser til bryllup. Godt å ha noe positivt å se frem mot. Du skal se det vil sitte en ny spire under hvetebrødsdagene.

 

Flott dere får svar på hva det var med fosteret. Det er betryggende for senere graviditeter. Er det noe så får dere hjelp! Vi har også vår i gravlund. Det er godt å ha en plass å gå til, og barna vet hvor bebisen vår er hen.

 

Vi snakkes!

[Håpet ble virkelighet!]

Da vet du jo at kroppen din er i stand til å fullføre en gravidtet da når du har 2 barn fra før, det er jo en liten trøst (for meg også) Er det samme partner også?

 

Jeg har hatt ganske store blødninger frem til i går, men det ser ut som det dabber av nå, 16 dager etter "fødsel", hadde ikke utskrapning da det så ut som kroppen ordnet opp selv etter pillene. Blir godt å komme inn i syklus igjen kjenner jeg. Vært på SATS i dag for første gang på lenge i dag, godt å være i gang med det igjen også... Da er hverdagen på plass igjen på en måte.

 

Ja, det blir forhåpentligvis en hyggelig bryllupshelg med familie og venner, nå kan jeg jo nyte litt av vinen jeg handler inn også! Lykke til med vår, baby-laging og alt annet!

 

)

[*anki *]

Den elsdste gutten min er fra tidligere forhold. Den siste på 7 år har jeg med mannen min, så jeg vet vi får det til. Har aldri hatt problemer med aborter tidligere, så det er litt rart at jeg har hatt så mange no... Men men...det er ikke noe unormalt med noen av oss sier legene...!

 

No har jeg ikm til helga, så spenningen begynner å stige.

 

Jeg syns også det var godt å komme igang med trening. Gikk endel på yoga også jeg da. Syns det var godt å greie puste skikkelig. Da koblet jeg virkelig ut alle tanker.

 

Ha en fin uke. Blir litt opptatt fremover no, men kommer innom så straks jeg får tid.

[Stjernemagnolia]

Kjære, kjære deg, jeg eier ikke ord når jeg leser dette her. Jeg har ikke vært på disse sidene før nå, men har chattet med deg inne på sidene om assistert befruktning. (Har ikke orket å dele mine opplevelser og tanker med noen siden den siste aborten og utredningen for noen år tilbake). Har den største sympati og medfølelse med deg. Den tomheten er helt forferdelig!

 

Det tar tid å finne håpet igjen. Det tar tid for sår må heles innvendig. Men, det er mulig, du kan klare dette og få håpet tilbake.

 

Masse bamseklemmer

[Stjernemagnolia]

Må bare berømme deg, ***anki***: Sitter lamslått og tenker på deg og babyen i osteklokken. Det bildet har festet seg som et absurd men også vakkert bilde av en mor som uansett viste omsorg og kjærlighet for den lille ved å legge et lokk over, som om det var en dyne.

 

Hold på babyhåpet og lykke til videre