deppa og lei

[Anonym bruker]

jeg skammer meg sånn...

tankene mine rundt den lille har gått fra glede til "sorg".

forholdet mellom meg og samboeren min er til å ta å føle på, det er skikkelig anspent for tida. igår krangla vi MEGAMYE, og dte resulterte i at han slo opp, og viste hva han mente ved å pakke tinga sine.

da tok jeg veska mi for å ta meg en kjøretur, for jeg makta ikke å være vitne til at samlivet vårt skulle ende på den måten:(

han løp etter meg og fikk meg inn i huset igjen, der han sa så mye sårende og rippa opp i gammal drit.

 

jeg fortalte han hvordan jeg har følt det i det siste med tanke på lillegutt (termin 10.8.10), de fæle drømmene mine og at jeg legger skylda på en som ikke er født engang for at forholdet er gått skeis!!!!

da får jeg beskjed om at siden jeg ikke kan snakke med samboeren min (har problemer med å snakke fortrolig, og har ingen jeg stoler nok på til å betro mine innerste tanker) så burde jeg oppsøke psykolog...

 

han er nå reist på jobb (jeg er sykemeldt grunnet feil ved babyen) og jeg sitter her, med alle vonde tankene og synet av tinga hans stående på gangen som han sa han skulle legge på plass i klesskapet når han kommer hjem...

jeg føler meg så utrolig DUM som sitter her og griner.

jeg veit ikke hva jeg er redd for eller hvorfor, men magefølelsen min sier at det er JEG som burde stikke, og jeg burde stikke langt unna.

 

HVA POKKER SKAL JEG GJØRE???????

[Anonym bruker]

Du bør ikke kjøre alene rundt i bil når du er deppa, i hvert fall. Jeg er glad nå for at jeg ikke fant på noe dumt for et par uker siden, det var vel mest redselen for å "bare komme til skade" som holdt meg tilbake.

 

For meg var det en litt for høy terskel å finne en psykolog selv, det skal jo helst være en som kan litt om svangerskap/fødsler og familiekonflikter, og en som du kan komme til hos litt raskt. Det siste er ikke særlig lett hvis du kontakter dem direkte.

 

Helsestasjonen har vært til god hjelp for meg, og de har henvist meg direkte til en veldig grei dame som forsøker å hjelpe meg til å holde fast i de valgene som jeg mener er riktig for meg. Det koster ingenting, og jeg får hjelp 1-2 ganger i uken. Jeg har sagt nei til inleggelse, siden jeg har to barn fra før, og helst vil være der når de kommer hjem om ettermiddagen. Men det går bedre og bedre.

 

Forholdet til samboeren/x-samboeren min er fremdeles uavklart og kjempevanskelig, men jeg klarer å leve fra dag til dag, og nå etter hvert begynner jeg å glede meg over små ting i hverdagen også.

 

Jeg har fremdeles skyldfølelse for at jeg vurderte å fjerne den lille babyen som ligger i magen, og samtidig forstår jeg ikke hvordan jeg kunne gjøre noe så vanvittig som å beholde barnet når alt rundt meg bare er kaos. Jeg vet ikke om jeg klarer å takle det alt sammen når den kommer ut, men jeg vet at helsestasjonen vil forsøke å hjelpe til hvis alt raser.

 

Hvis det er noe galt ned babyen (har også hatt komplikasjoner med babyen), så vet jeg ikke hvordan jeg skal klare det, jeg har bare ingen overskudd til ekstrainnsats. Jeg er glad for at jeg endelig etter gjentatte purringer og trusler om inkasso har klart å faktisk betale strømregningen i stedet for å legge den i en bunke med brev og papirer.

 

Ikke føl deg dum fordi du sitter og griner. Heller det enn å være følesesmessig avstumpet. Magefølelsen din kan være riktig, men det kan også hende du tolker ting feil eller for voldsomt hvis du er deppa, så det er ikke lurt å gjøre kjempestore forandringer før du har snakket med noen på helsestasjonen. Prøv heller å finne et sted (badet, biblioteket, hvor som helst) hvor du kan slappe litt av noen ganger i uken for deg selv uten å bli minnet på alt som gjør vondt.

 

Jeg er ikke psykolog, altså, men jeg tror jeg kan forstå litt hvordan du har det akkurat nå.