Hva med de ekstremt bereiste da? (inspirert)

[Gjest Tale30]

Jeg ser dette innlegget om dem som ikke har reist noe særlig i livet, og blir inspirert til å stille et annet spørsmål. Hva syns man da om disse som reiser hele tiden, helst alene, og for guds skyld ikke der en mann har satt sine føtter før?

 

Jeg satt sammen med en slik gjeng for ikke så lenge siden, og praten gikk høyt om verdenserobringer. Jeg kunne ikke hjelpe for å sitte igjen med et ganske platt inntrykk. Det jeg blant annet merket meg var at de som hadde dradd på mere tradisjonelle reiser som for esempel "Inka Trail" ble latterliggjort som "turister", tydeligvis det verste skjellsordet man kunne få slengt etter seg. De bød over hverandre med eksotiske opplevelser, og raiet i vei om sherpaer som nesten døde underveis, og krokodiller som vekket dem når de sov - for de kunne jo ikke sove noe annet sted enn blant sivet i sumpen.

 

For å være helt ærlig så blir dette like harry for meg som å ikke reise noe sted. Jeg stiller dessuten et spørsmålstegn ved hvorvid disse menneskene egentlig opplever andre kulturer, eller om de er så høye på sin egen eksotiske levemåte, der de kun henger med andre vestlige polfarere, at de ikke får med seg stort mer enn planene om neste uoppnåelige mål.

 

Så j eg tror det finns ekstremer begge veier ja..

[Mom2Two]

Haha, hørtes ut som en gjeng menn, eller tar jeg feil? Tydelig at det kan bli ekstremt begge veier.

 

Min erfaring er at den aller beste måten å oppleve et land på er om man kjenner noen derfra (eller neste best noen som har bodd der/vært der mye), og det hjelper også å være åpen.

 

Det jeg synes er mest trist er de som ikke har LYST til å reise. En ting er at man ikke har penger, tid, mulighet osv., men jeg synes det er noe trist over det å ikke ha noe ønske om å se noe annet enn Kristiansand Dyrepark og Legoland, til nød Gran Canaria. Skyt meg gjerne.

 

Og PS: Det er da for pokker langt mer stress i den forb.. dyreparken enn noe annet sted jeg har vært (noen som argumenterte i den andre tråden at det var så stress å dra med ungene på utenlandsturer).

[Gjest Tale30]

Jeg er enig med deg i at man nok får den mest autentiske opplevelsen dersom man kjenner folk der man reiser. Jeg har vært heldig å ha noen slike opplevelser. Jeg har likevel ikke reist så mye. Det har vært festival i Danmark fast siden jeg var 16 år, og all ferien har gått med der Jeg har dessuten utviklet sterk flyskrekk etter å ha hatt trøbbel med flyet i lufta da jeg bodde i utlandet. Denne flyskrekken jobber jeg med nå, for jeg vil gjerne at jenta mi skal oppleve litt av verden når økonomien ligger til rette for det

 

Men jeg får virkelig makk av slike reisenomader! Og i denne gjengen var det faktisk en blanding av både menn og kvinner

[Anonym bruker]

Haha, de er nok snobber! De finnes overalt, innenfor alle slags sjangre. Jeg har truffet musikksnobber, litteratursnobber, vanlige snobber, reisesnobber (de sier ting som "Du mååååå reise dit før det blir ødelagt av turister" eller "Du måååå reise dit før handelsblokaden opphører og amerikanerne autentisiteten" eller lignende), faglige snobber osv osv.

 

De som kan aller mest, er mest bereiste, mest beleste eller whatever, har som regel et veldig avslappet forhold til sin kunnskap eller interesse, iallefall er det min erfaring.

[Anonym bruker]

Bra innlegg, Tale30!

 

Er helt enig med deg.

Jeg har vært endel ute å reist og møtt på folk du beskriver flere ganger.

 

Da jeg reiste rundt i latin amerika møtte jeg på endel folk fra Canada og USA. De hadde veldig liten interresse i å bli kjent med lokalbefolkningen, de kunne så og si ikke spansk, men de var mer opptatt av å reise for å reise. Det å oppleve ekstreme ting i naturen og la underbetalte tolker og bærehjelpere gjøre jobben for seg.

De hadde en utrolig nedlatende, lite ydmyk måte å være på ovenfor latinamerikanere, som om de var anenrangsborgere. Det var utrolig kvalmt.

Hvordan skal man få et inntrykk av landet man reiser til uten å få noe som helst kontakt med de som bor der? Det høres utrolig fattig ut, synes jeg. For meg var det menneskene som var mest interressante.

De som jeg nevnte over her traff kun andre reisende fra sitt eget land. Jeg husker de ville ha med oss på festene side men vi synes de var så uinterressante med brautingen og skrytingen sin om meningsløse opplevelser, så vi satt heller på den lokale kafeen og snakket dårlig spansk med mannen i gata. Har så mange nydelige minner fra det året.

Og jeg føler at det gjorde meg til et bedre menneske:).

[Anonym bruker]

Huff, der hadde jeg mange skrivefeil. Prøver å være litt supermamma i dag å gjøre 100 ting på en gang...Anno 10:22.

[Gjest Tale30]

Haha, kjenner maaange av disse snobbene jeg også Etter et liv på universitetet tror jeg man er dømt til å stifte bekjentskap med mange av dem!

 

Og det høres ut som om at du har reist på de riktige premissene anonym 10:22. Kjempebra! Jeg er litt misunnelig på dere som bare kaster dere ut i det.

 

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har hatt dette behovet for å reise til andre delen av kloden og bli borte i månedsvis. Jeg klarer meg lenge med et par uker, og da gjerne med fast base i et hotell eller vandrerhjem. Tror bare ikke at det ligger for alle. Jeg kunne heller ikke tenke meg å ta med meg jenta vår på vandretur gjennom små landsbyer hvor mye er basert på flaks På en måte mener jeg at man ikke er noe dårlgiere, mindre engasjert, eller mindre reflektert menneske av den grunn. På den annen side kunne jeg ønske at jeg hadde en slik bekymringsløs side som åpnet flere dører for barnet mitt.

 

Jeg er nok litt for hønemor (den typen som fotfølger jenta i sandkassen for å se om hun spiser stein ) til å kunne slappe helt av steder hvor det ikke er trygge rammer for dagen. Det er akkurat denne delen av personen min jeg kanskje kunne ha byttet bort