Dere som ikke hadde noen god barndom....

[Anonym bruker]

Plager det dere mer nå som dere er mødre selv? Jeg tenker på min barndom dag ut og dag inn nå for tiden, har gjort det i de siste par årene. Mine barn elsker sine besteforeldre, og jeg ser at mine foreldre også nyter å være besteforeldre. Men gode foreldre var de ikke.

 

Mor er snill og god og jeg synes forferdelig synd på henne som har levd med min alkoholiserte far. Men hun burde da for guds skyld ha fått oss ut av det helvetet, og ikke vært så inni h... opptatt av å bevare den perfekte fasaden..

 

Jeg har alltid rullet meg godt inn i dynen om kvelden slik at den skulle beskytte meg mot evt kniver. (akkurat det var ganske ubegrunnet tror jeg, men jeg gjorde nå det) Jeg har gått sakte hjem fra skolen og gruet meg til å finne min far hengende hjemme hver dag.. Jeg har vært oppe om nettene og snakket ham fra det gang etter gang, og når jeg var mindre bare lå jeg i sengen og skalv og gråt etter at han hadde vært inne og "tatt farvel".

 

Men familien betydde alt for dem, og jeg følte meg elsket og beskyttet. Om enn ikke for den jeg var, men for den flinke og hjelpsomme jenta jeg prøvde og være. Han skjerpet seg i ferier og i jula, så jeg var ikke den som grudde meg til det.

 

Trygghet og selvfølelse, aksept for den jeg er, er noe jeg aldri har fått fra dem derimot. Jeg skulle bli den sterke og tøffe jenta som ikke lot seg utnytte, og min "dumsnillhet" som de kallte det ble bare hånet.

 

Der og da, og de første årene etter at jeg flyttet fra dem så føltes det ikke så ille, men nå tenker jeg altså på det hele tiden og kommer ikke fra.. det er liksom noe som gnager hele tiden. Det hemmer meg på jobben og i hverdagen, og det tar timer hver dag. Lurer på om det er fordi barna mine er i en alder nå som jeg selv kjenner meg litt igjen i, og har minner fra.

 

 

Er det flere som har/har hatt det slik? Hva gjør man med det?

 

 

 

[Anonym bruker]

kanskje en psykolog kan hjelpe?