Jeg er så frustrert!!!!!!

[Frk Fjong]

Samboeren min vet sannelig hvilke knapper han skal trykke på for å gjøre meg super lei og deppa...

Han har for lenge siden gjort det klart at han ikke vil være med på noe fødsel.. men etter at jeg ble gravid har han sagt at selvfølgelig skal han være der for meg likevel... Han er super redd for sykehus, blod og alt det der.. og han vil ikke se noen ting som helst sier han.. ikke en gang klippe navlestrengen.. (han brekker seg nesten når vi prater om det..)

Men jeg har gjort det klart og tydelig for ham, at han trenger ikke SE noe han ikke vil.. og om han ikke vil klippe navlestrengen heller.. så er det faktisk helt ok..

 

Men i går.. etter en diskusjon om vi skulle bestille 3D ultralyd eller ikke.. sier han at han ikke synes dette er nødvendig.. Babyen er jo ikke noe "fin" å se på inni der.. og det er jo ikke så lenge til babyen kommer ut, og han kan se den "ren og pen"...

Jeg kommer da til å si at.. "ren å pen" liksom... den er da ikke akkuratt så pen nødvendigvis, med en gang den kommer ut... Men nei... det trengte ikke han å se... Han ville ikke se den før den var vasket... (åååååååhhhhhhhhhhhh..!!!!!!!!!!!!)

 

Jeg prøver å forberede ham på at.. Det kan jo faktisk hende at det er DU som får holde babyen først.. og ikke jeg.. eller at du faktisk MÅ holde henne først.. fordi ikke alt er ok med meg... OG at det er jordmor der og da.. som bestemmer dette...

 

Dette er helt uhørt for ham.. og blir skikkeli stressa over at han kan komme til å holde babyen.. blodig og fæææl... STAKKARS han!!! Jeg skal jo bare trykke den ut..gjennom et altfor lite hul... !!!!!

Jeg blir bare så frustrert!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! han kommer jo til å besvime og alt..

 

Jeg ser virkelig ikke for meg noe drømme fødsel nå akkuratt... Med en pappa på sidelinjen som brekker seg.. og som nekter å holde barnet sitt.. og meg som bare er sinna og gråter... Begynner nesten å tenke at jeg heller vil klare dette alene.. men pokker heller.. Jeg vil jo ikke være der helt alene!! Og noen andre kan jeg heller ikke spørre.. da vi akkuratt har flyttet til et nytt sted.. langt vekke fra familie og venner...

 

Begynner å gråte bare jeg tenker på det.. og føler ikke at jeg har noe å snakke med sambo med i dag...

Jeg er virkelig...sinna.. lei meg.. SKUFFA!!!!

 

Dette ble fryktelig langt da... men måtte bare få det ut...

Håper det er noen som forstår meg der ute...

 

[Løvinna30]

huff da!

Syns du bør ta en snakk med samboern din. Når barnet hans blir født bør han ta seg sammen, glemme at han er på et sykehus, og glemme alt som er av blod og gørr.- og heller tenkte på hvorfor han er der. Fortell dette gjerne til JM ved fødsel, det er mange, kvinner også, som ikke øsnker å få barnet opp på seg før det er vasket.

Ang det med 3D UL, han hadde kanskje hatt godt av av det,og får et annet syn på det? så kan han se at det ikke er så farlig, kanskje det går opp et lys for han? Og man ser vel ikke blod og gørr på 3D UL? jeg vet ikke, har ikke vært på 3D UL før, men google bilder av det og vis han det.

Håper det ordner seg :-)

Klem

[utflyttet stavanger dame]

lurte på om d va han som var barnet her eg. Be han ta seg sammen, dokke va to om å laga ungen så får dokke vera to som går igjøne helvete på fødestuå og, meine nå eg.Sorry hvis dette blei krast, og for å sei d sånn så tørke de godt av ungen før dokke får holda han.

[Mammahjertet <3]

Skjønner godt at du føler deg sint og frustrert!

 

Jeg tenkte at kanskje det ville være lurt om han fikk ta en prat med jordmor sammen med deg eller eventuelt at han snakker med jormor alene om tankene sine rundt fødsel?

 

Min kjære sier også at han gruer seg veldig til å være med på fødselen og at han tror ikke han vil klippe navlestrengen osv. Det er helt greit for meg. Jeg har sagt til han at han må huske at det er faktisk en veldig liten del av fødselen som er "blod og guffe". Mesteparten er jo rier som klargjør for at selve babyen skal komme ut. Og mens det verste står på så må gutta for all del holde seg der de ikke ser "der nede" på oss. Det ville jeg ikke likt tror jeg.

 

Men som sagt, skjønner kjempegodt at du føler samboeren din er litt ego og barnslig når han sier slikt. Hadde jeg vært deg ville jeg tatt han med til jordmor et par ganger slik at han får snakket litt med henne.

 

Lykke til!

[Hjertelyd & Knøtteline]

Huff, så leit. Dette er vel det siste man trenger oppi alt som skjer med kropp og sinn i en graviditet.

 

Jeg er enig med det som er skrevet over her - både du og sambo kan nok få lettet litt på trykket hos JM. Jeg har også lest historier om menn som har hetta for sykehus, blod & gørr men som faktisk glemmer det når fødselen er i gang fordi det er noe helt annet når det er sitt eget barn det er snakk om (mannen til søskenbarnet mitt klarte verken før eller etter fødselen å nærme seg et sykehus - fikk panikkanfall. Men under fødselen var han i følge mitt søskenbarn en klippe, haha). Men nå er nok graviditeten alt for abstrakt for ham til at han klarer å se det for seg.

 

Masse lykke til videre!

[Corneliuss]

Jeg ville også ha gjort det som foreslås over: altså tatt han med til JM. Kanskje du kan forberede henne på forhånd om at du synes partneren dins innstilling er vanskelig å takle. Kanskje bra for han å høre noe fra en tredje person.

 

Hvis du klarer å heve deg litt over han og prate rolig med han om dette i etterkant så er det bra. Men da må du klare å sette det litt på avstand. Ikke det at jeg ikke skjønner deg, ville også ha vært både skuffet, lei meg og sinna om mannen min hadde holdt på sånn. Men siden han oppfører seg helt umodent og barnslig - og veldig selvsentrert så må du prøve å være den voksne og sette alle hormonene til side, ellers tror jeg ikke du når gjennom til han.

 

Tror du må være så tøff at du sier til han at du ikke aksepterer at han oppfører seg på den måten han holder på nå ellers fortsetter han nok bare. Han har rett og slett ikke den luksusen at han kan sitte å holde på sånn han gjør nå. Det er du som skal føde (med alt det innebærer) - ikke han. Og dermed blir det helt usaklig at han sitter å "syter" sånn han gjør. "Grow up" mann: han skal tross alt bli far.

 

Når det er sagt så er det jo klart at han kan synes at dette er skummelt og litt traumatisk han også. Men det blir liksom for drøyt når hans behov blir viktigere enn dine i denne settinge. Klart dere kan finne måter å komme gjennom dette sammen på. Han kan for eksempel sitte ved siden av hode ditt hele tiden (og ikke kikke nede på hva som skjer), om han ikke vil klippe navlestrengen så betyr kanskje ikke det så mye (kanskje du kan gjøre det selv). Dessuten så tørker de jo litt av babyen før han får den og han får det vel i et håndkle så vidt jeg husker allikevel. De blir badet ganske fort allikevel. Tipper at når dere kommer så langt så blir han nok mest opptatt av at du har det vondt og at han har blitt pappa til en liten sskapning, og dermed glemmer litt sine egne tinge allikevel. =O)

 

Ps kanskje det er en fin ting for dere å gå på 3d - og de er slett ikke stygge på det. Vis han noen 3d bilder fra nettet sånn at han vet hva han kan forvente seg. Er helt uten blod og gørr - bare bilder av små ansikter =O) Kanskje det går litt mer opp for han hva som er i ferd med å skje?

 

Lykke til! Det ordner seg nok!

Klem herfra

[Grevinnen]

herregud, mannfolk ass! he he...

De er så pinglete, tenk så bra at det ikke er de som skal føde - da hadde nok menneskene dødd ut for lenge siden. De hadde jo dødd hvis de måtte ha mensen f.eks (jo takk, vi liker det ikke vi heller - men man lærer seg å leve med endel ting), og tenk deg hvis de måtte gjennom et 40 ukers langt svangerskap med alt snadder som følger med der..type bekkensmerter, kvelme, lavt blodtrykk, ømme pupper, hovne ankler, hodepine, halsbrann og lignende smågreier... herregud ass.

Gubben min er litt sånn redd for sykehus og sånne ting han også, men da det først sto på var han en helt. Tror det blir litt sånn at når man er midt oppi det så blir det helt anderledes enn det man forestiller seg på forhånd. Vi skal ha nr to nå, og han som var litt tvilende til å være med sist vil ikke gå glipp av dette for noen ting! Og han stiller gladelig opp for å støtte sin "sinnsykt tøffe" kone som må ligge der og presse.

 

Dette kommer til å ordne seg, hvis det skulle bli sånn at han må holde en blodig bylt i noen minutter fordi det er dramatisk for deg tror jeg ikke han kommer til å tenke sann han gjør nå. Min kjære så til og med morkaken (ikke med vilje, men den lå plutselig bare der), noe han på forhånd sa han kom til å kaste opp av - men det gikk helt greit. Å oppleve fødselen til sitt eget barn er så stort at alle ting som man tror er stort på forhånd blir helt borte.

 

Lykke til!

 

Klemmer fra

[Frk Fjong]

Takk skal dere ha alle sammen! Det hjelper virkelig å lette på hjertet for dere

 

Pappaen sier at han skal være der hele tiden.. og jeg må nok bare stole på det..

Men jeg klarer ikke helt å slappe av når jeg vet hvordag tingene er.. og er redd jeg kommer til å bekymre meg mer for han.. enn å konse om meg selv og fødselen.. "Besvimer han nå eller?"

Men men... som det meste annet.. så går vel dette bra også...

 

Han skal få frie tøyler til å ta en "time-out" på gangen hvis det blir for tøfft.. men jeg håper han prøver i det lengste å være der for meg.. Da har han i alle fall gjort et realt forsøk!

[cucumber]

Min mann var også litt skeptisk sist. Ikke så alvorlig som din mann, min har ikke sykehus-skrekk. Men han sa også at han ikke ville se noe blod, og i allefall ikke klippe navlestrengen! Jeg så også en fødselsvideo mot slutten av graviditeten som han ikke så fordi han ikke ville.

 

Jeg klipte strengen selv, men etterpå sa han at det hadde han nok helt fint klart! Når jenta vår kom ut, var det han tårene trillet på, ikke meg - og det tror jeg ikke han hadde forestilt seg! Tror totalt sett for han så ble det helt annerledes enn han hadde sett for seg. Når jeg ble sydd etter at hun kom ut, satt han med henne på fanget og koooste seg! Hun var ikke badet, bare tørket av, men det tror jeg ikke han tenkte på i det hele tatt!

 

Så kanskje blir det en helt ok opplevelse for dere også? Ønsker dere lykke til!!

[Mamma's Magic]

Helt enig med de som sier at du bør ta samboeren din med til jordmor. Stakkar, han er jo vettaskremt! Pingle eller ei, men vi kan alle ha våre fobier (jeg hadde fryktelig flyskrekk i flere år), og han kan ikke noe for det. For han er sikkert blod, slim og gørr noe han får helt panikk av, og da reagerer han med å virke veldig avvisende overfor deg. Og typisk mannfolk, skummelt å blottlegge følelsene sine og si at han virkelig får angst av dette. Isteden velger han å brumme og si ikke faen, liksom.

 

Men jeg kan jo forstå han litt, det må være fryktelig tøft å være mann og være med på en fødsel også. Tenk å stå og se på at din kjære har det så vondt, og du kan ingenting gjøre! Kanskje jeg er litt tøff i trynet nå, men jeg tror heller jeg tar den smerten selv, enn å måtte se mannen min ha det så fælt, det hadde vært vanskelig for meg.

 

Håper samboeren din kan få hjelp til å takle fobien sin, så vil dere få det så mye bedre. Uansett tror jeg han kommer over det når han får sitt eget barn i armene.

 

Lykke til:)