ung og gravid..hjelp :(

[Anonym bruker]

Jeg fikk igår vite at jeg er ca. 7 uker på vei. Jeg fyller 21 år i dette året og holder fremdeles på med utdannelsen min (ferdig i januar til neste år). For en stund siden var jeg ute på byen og endte opp hjemme hos en venn. vi var begge godt beruset. Det ene førte til det andre og nå sitter jeg her. Denne "vennen" er ikke en jeg har jevnlig kontakt med, og jeg har angret en del i ettertid da han fremdeles sliter litt med eks kjæresten. For 2 år siden gjennomgikk jeg en spontan abort, dette har slitt en del på meg psykisk. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er en av de som ikke er så begeistret for abort, kanskje t.o.m. en motstander? Men det er vell kanskje fordi jeg ikke selv har sett hvor vanskelig situasjonen faktisk er når man er der. Jeg vil for alt i verden ha et barn, og hadde det vært rette personen hadde jeg ikke nølt med å beholde dette. Men nå har det seg slik at jeg ikke en gang tørr å fortelle han det. Børr jeg? Hva bør jeg si? Han har jo like mye skyld i dette. Vi snakket om prevesjon, og jeg sa jeg gikk på p-pillen, noe jeg også gjorde, selv om jeg kanskje var noe unøye med tider og slikt. Er så redd for at han skal bli sint på meg. Nå vurdere jeg abort, bør jeg si det til han? Trenger han å vite noe i det hele tatt. Vi ble enig om å ikke fortelle om den lille hendelsen til noen, så jeg har ingen å snakke med om dette.... Er så frustrert, begynner å grine hver gang jeg tenker på det, og det er ikke akkurat så lett å la vær nå heller.. Jeg vurderte også tanken med å la vær å si noe til han før etter 12. uke, så kan han ikke gjøre så mye og jeg får beholde barnet, men da igjen: Blir han sint? Vi kan snakke sammen, men er ikke akkurat de "Næreste" venner... Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det, om jeg skal si det, hva jeg skal gjøre, om jeg skal ta hensyn til han, om jeg vil ha barnet, om jeg tørr ta det vekk.. har så mange spørsmål... Føler meg helt tom innvendig... Hva gjør jeg? Blir litt feil for min del å få unge med en gutt jeg hadde en one night stand med, men samtidig, vi bor på samme plass, har samme venner.. så det er ikke til å unngå at det kommer ut hvis jeg velger å beholde det.. hva vil da eksen hans si, vennene hans/mine/våre? Jeg er så redd og fortvilet...........

[H03R]

Stakkars deg, ingen enkel situasjon det der...men nå er det blitt slik, selv om det ikke var planen overhode. For det første: Du må ikke ha dårlig samvittighet overfor barnefaren, dette var ikke noe du ønsket, men det hendte. Jeg ville rådet deg til å være åpen og ærlig med barnefaren, du er åpenbart i en situasjon hvor du trenger å snakke med noen og det mest naturlige vil da være etter min mening barnefaren eller en fortrolig venninde. Jeg er selv en som alltid har sagt at jeg ikke vil ta abort, men det er en ting å si det, en annen å komme i en uønsket graviditet der alt blir feil og en rett og slett ikke vet hva en skal gjøre! Jeg er der selv, men med en helt annen innfallsvinkel.

Du vil nok finne en løsning, men for all del invollver noen i situasjonen din. Snakk med barnefaren, kanskje du blir overrasket og dere finner en løsning, kanskje ikke, men da har du ivertfall prøvd. Jeg har selv hatt spontan abort og en tar seg til å lure på hvem det barnet hadde blitt om det fikk leve frem. Hvordan tror du at du vil takle en provosert abort, iforhold til den spontan aborten du hadde?

Tenk igjennom hva som er det værste som kan skje om du beholder det, og om du fjerner det? Og omvendt, hva er det beste som kan skje i dei to alternativa! Ta de positive og negative sidene og sett de opp mot hverandre, hva heller du mot=?

Om du velger å beholde barnet så vil du nok bli ferdig med utdannelsen, men kanskje litt seinere en planlagt, og støtteordniger fins der om du skulle bli alene mor!

Om du velger å fjerne, så vil livet gå videre og du kan fortsette på den veien du har planlagt, men du må være sikker på at det er det du vil og at du kan leve med valget du gjorde! Lykke til!

[Anonym bruker]

http://ilouisitthode.blogspot.com/

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke råde deg til og beholde eller ikke, det er ett valg du må gjöre opp med deg selv.

Men jeg vil råde deg til å fortelle han det, för det er for sent, uansett hvilket valg du tar. Dere var to om dette, og selv om det ikke var planlagt, det er like mye hans barn som ditt. Om du tar det bort, eller beholder det bak ryggen hans, hvordan skulle han föle det om han en dag fikk höre det, alt han gikk glipp av?

 

Om du önsker og beholde, og han ikke önsker det synes jeg dere sammen skal bli enige om at så lenge han ikke önsker skal han få slippe og bli far, slippe og väre far, slippe ansvar og det der. Han vil alltid vite om barnet, men samtidig så får han sin mulighet til og sette sitt förste barn til verden på den måten han önsker. Man er to om å lage ett barn, men nödvendigvis ikke to om å beholde det. Og selvsagt, vil du, kan ikke han nekte deg, men da må du også la han leve som at han ikke har noe barn.

 

Mener ikke og stå på hans side, for det er du som har det vanskelig akkurat nå. Men synes det er for mange jenter som tar dette valget alene, og driter i hva mannen har og si. Jeg synes mannen har like mye rett til og uttale seg som vi kvinner har. Men jeg synes vi skal tenke på hva som er best for han også, ikke bare for deg.

 

Jeg håper du kommer frem til en lösning som fungerer for deg, og muligens for han. Lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg er fult klar over at jeg bør inkludere barnefar. Det er bare så utrolig vanskelig.. vet ikke hva jeg skal si eller hvordan jeg skal si det. Dette var jo ikke planlagt i det hele tatt. Og det å si til en gutt at den ene gøye gangen fikk en kjempe stor konsekvens, det er vanskelig.. Uansett hvordan jeg prøver å formulere samtalen, så ender det med at jeg kommer fram til at han mest sannsynlig vil be meg fjerne det.. Jeg er fremdeles i KJEMPE tvil.. Jeg vil egentlig ikke fjerne det, men vil vite at jeg har støtten hans hvis jeg bærer det fram. Selvsagt går det an å bære det fram uten å ha far som inkluderende part, men det frister lite. Jeg vil at barnet skal ha en far også.. Og hva vil familien si hvis jeg kommer å sier at jeg skal bli mamma, men at far ikke er med i bildet fordi det var en tilfeldig fylla-sex... Med tanke på at jeg bare er 20(21 før termin), under utdannelse og fremdeles hjemmeboende, så ser jeg for meg en stor diskusjon med lite støtte......

[Anonym bruker]

Når jeg var tyve ble jeg gravid med en jeg hadde kjent noen få uker. Jeg visste ikke om han kom til å stille opp, han sa han ikke ville ha noe med barnet å gjøre, at jeg ødela livet hans. Jeg bodde med en venninne på en liten leilighet på 22 kvm og levde på rehabiliteringspenger.

Jeg beholdt barnet mitt, faren bestemte seg for å stille opp etter barnet var født og jeg fikk stønader som alenemor.

 

Det går an, om du vil beholde. Ja du får kanskje noen reaksjoner, ja det vil kanskje bli vanskelig iblandt, men du kommer aldri til å angre om du beholder.

 

Jeg ble gravid igjen tre år etter mitt første barn, det var lite støtte å få slev om jeg har kjæreste, så denne gangen valgte jeg abort, jeg har aldri før angret så mye på noe i hele mitt liv, skulle så gjerne hatt den aborten ugjort, skulle bett alle dra til helvete og beholdt dette barnet også.

 

Tenk deg godt igjennom før du gjør noe, og husk, at det valget du tar, skal være ett valg DU kan leve med, det er DU som kommer til å kjenne det på kroppen uansett hva du velger, så sørg for at du gjør det for din egen skyld når du velger.

[Anonym bruker]

Jeg kan bare si hva jeg ville gjort i samme situasjon, jeg ville tatt abort og ikke sagt noe som helst til barnefaren. Lykke til uansett hva du måtte velge.

[Anonym bruker]

For 10 år siden var jeg i samme situasjon. Fikk veldig mye hjelp og støtte på Amathea. De hjelper deg, uansett hva du velger å gjøre.

www.amathea.no

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Skjønner veldig godt situasjonen din, det er en veldig forvirrende og litt skummel tid du er i nå regner jeg med. Jeg er selv 21 år og student, å går nå gravid i uke 30. Jeg fant det ut når jeg var i uke 8 og var veldig usikker selv på hva jeg skulle gjøre. Er som deg litt imot abort, men når man sitter i situasjonen selv er det helt annerledes. Men personlig er jeg overlykkelig over at jeg har beholdt det. Barnefaren ble veldig glad da jeg fortalte han at jeg var gravid, så jeg var jo heldig der! selv om du er student betyr det ikke at du må slutte i studiene dine når du er gravid eller etter! Velger du å beholde barnet kommer det nok til å gå bra! Jeg forstår at du syns det hele med barnefaren er vanskelig, men de fleste gutter i dag velger å stille opp, både håper og tror jeg da. I våres samfunn i dag blir fedre som ikke stiller opp for barna sine sett veldig ned på! Men det hele er jo ditt valg! Jeg vet iallefall at du kan gjøre ferdig utdannelsen din selv med et barn! jeg har et år igjen av bachelor, og den skal jeg ta etter sommeren i Leeds! jeg har vært så heldig at hun kommer etter alle eksamene er ferdig, og før det nye semesteret!

Ønsker deg all lykke til! å håper du velger det som er selv best for deg! =)