Fryktelig usikker. Trenger råd! (Litt lang..)

[Anonym bruker]

Dere får bare unnskylde hvis dette blir litt rotete skrevet..

 

Jeg er snart 22 år, og gravid i 11. uke. Jeg har ingen utdanning, men jobber i en 100% stilling på en pizzasjappe..

Har vært sammen med barnefaren i bare litt over 4 måneder, og han ønsker ikke at jeg skal beholde ungen. Tidligere har han sagt at han støtter meg uansett hva jeg velger, men nå er jeg ikke så sikker på at han egentlig mener det, siden har pusher meg (om enn ganske forsiktig og diskret) mot at jeg skal ta det vekk. Han er ikke klar for å bli far, sier han.

Tingen er at jeg er slett ikke sikker på at jeg er klar for å bli mor heller, og da i alle fall ikke alenemor..

 

(Litt bakgrunnshistorie..) Jeg kommer fra Midt-Norge, men flyttet ned til Rogaland for å gå skole i August i fjor (avsluttet studiet i november). Der møtte jeg han jeg nå er samboer med. Det han nå er redd for, er at jeg skal "stikke av" med ungen tilbake til Midt-Norge, slik at han ikke får noe som helst sjanse til å være en god far (han er skilsmissebarn og har gått igjennom en ganske slitsom oppvekst..) HVIS jeg skulle velge å beholde, og det skjærer seg mellom oss. (Han er ikke sikker på følelsene sine for meg..)

 

Jeg har vært veldig mye fram og tilbake. Har tenkt helt ekstremt mye.. Det jeg har kommet fram til, er at jeg er skikkelig skremt av tanken på å ta bort noe som ellers ville blitt en (muligens) nydelig unge, men at sånne dritting som økonomi og sånt kommer i veien hvis jeg skulle bli alenemor. Kan noen av dere komme med noen gode råd? og hva skal jeg eventuelt si til ham? (Har sagt til han nå at jeg kanskje heller mer mot abort, siden han er så utrolig stressa og masete..)

[Anonym bruker]

Jeg har vært i denne situasjonen to ganger. Første gang beholdt jeg, jeg var ikke kjæreste med barnefar og han ville jeg skulle ta abort.

 

Andre gang tok jeg abort, jeg er kjæreste med han jeg ble gravid med nå, men han ville ikke bli far enda, han er ung og forholdet hadde bare vart 2 måneder.

 

For å si det slik, jeg har aldri angret på barnet jeg beholdte, men abort har jeg angret skikkelig på, jeg hadde veldig lyst til å beholde men tok abort av hensyn til kjæresten, jeg kan aldri gjøre det ugjort og jeg gråter en hel del over barnet jeg aldri skal få på grunn av aborten, jeg skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake og heller dratt hjem fra sykehuset uten å ha tatt den tabletten.

 

Så har du det minste lyst til å beholde så synes jeg du skal gjøre det, som alenemor får du økonomisk støtte så du vil klare det. Når det gjelder avstanden så finner dere nok en løsning på det også, det går om man bare vil.

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Tenkte jeg skulle gi dere en oppdatering.. (Jeg er trådstarter)

 

Jeg var 100% sikker på at jeg ville beholde ungen min, og hadde fortalt det til familie og venner. Moren min og bestemoren min gledet seg veldig til å strikke små klær til det lille nusket mitt i magen, og jeg hadde begynt å forberede meg mentalt på å bli mamma..

 

Så kom jeg hjem igjen til samboer.. For å gjøre en lang historie kort, så sa han at det var enten han eller ungen. Jeg kunne ikke tvinge ham til å bli far, sa han.. Så da var det rett tilbake til usikker og redd.

Jeg ble dårlig, og fikk ikke sove om natten, lå bare og kasta opp.. Utslitt og elendig møter jeg opp hos legen for å hente sykemelding dagen etterpå. Sekretæren til legen ser nok at det er noe i veien, så hun spør om jeg vil komme inn og snakke med legen. Det gjør jeg, og jeg får ham til å sende søknad til abortnemda om svangerskapsavbrudd.. 15 uker på vei... En halvtime etterpå ringer de fra sykehuset og vil ha meg inn på ultralyd dagen etterpå. Der finner de ut at jo, jeg er 15+1.. Akkurat som jeg hadde regna ut, nusket ville ha kommet sent i Oktober.. Fikk da beskjed om å komme tilbake klokka 8.30 dagen etterpå, jeg trodde da at de allerede hadde snakka med nemda, og at det var da aborten skulle foregå..

Det stemte ikke.

 

Vi møtte opp på sykehuset dagen etterpå, og fikk beskjed om at den ene nemdlegen var forsinket.. Vi måtte altså inn på et kontor og forklare HVORFOR jeg ville ha abort.. To minutter etter de sa "innvilget", kom det en sykepleier inn med den helvetes pilla.. Mifegyn.

Jeg begynte å grine, og hun spurte om hun skulle gå ut litt. Samboer sa ja, og hun tok med seg tabletten og gikk ut..

Han holdt hendene mine, jeg så ham dypt i øynene og spurte han "er du helt sikker på dette?". Han nikket. Jeg tok tabletten da sykepleieren kom inn igjen..

 

To dager etterpå møtte vi igjen på sykehuset.. Hvem er det som har bestemt at aborter skal foregå på barselavdelingen??

Fikk første stikkpillen med 3 Cytotec, sammen med morfin og noe annet smertestillende.. Jeg sov stort sett hele dagen, og husker ikke så mye. Ble kvalm av alle tablettene, så jeg kasta opp et par ganger. Midt i en brekning gikk vannet mitt, jeg trodde jeg blødde masse, så jeg fikk sambo til å hente jordmoren. Hun sa det var fostervann, og at jeg ville abortere ganske snart.. Tror jeg hadde rier, men merka ikke så mye til de, annet at det var vondt.. Fikk beskjed om å presse, og gjorde det 3-4 ganger.. Så var plutselig graviditeten min over.

Jeg har aldri sett noe så perfekt i hele mitt liv.. Bitte små fingrer og tær.. Og jeg gråt. Jeg gråt så jeg trodde hjertet skulle briste.. Og skjønte ikke hvordan i all verden dette kunne skje..

 

Det gjør jeg ennå ikke.. Jeg angrer med hver millimeter i kroppen.. Hadde gjort alt for å kunne skru tilbake tiden og la være å ta den tabletten..

 

Alt jeg kan si er at dere må høre på hjertet deres. Ikke på noen andre. Det er DITT valg, og kunne jeg gjøre om på valget mitt, så hadde jeg ennå vært gravid, litt over uke 18..

 

Jeg beklager så mye, vennen min.. Mammaen din ville ikke at det var sånn det skulle bli.. Jeg fikk aldri møte deg, men jeg savner deg allikevel.. Tar meg i å kose med magen og håpe at du skal sparke, men du er jo ikke der lengre.. Jeg er så ufattelig lei meg.. Unnskyld, lille vakre. Jeg elsker deg av hele mitt hjerte.. Sov godt, lille babyen min..

[Anonym bruker]

Så utrolig sterkt å lese! Jeg gråter av medfølelse til deg som måtte gjennomgå dette. Sender alle gode tanker til deg. Du har vært i en umenneskelig presset situasjon. Gråt ut og sørg det du trenger. Og hvile masse nå. Håper kjæresten din klarer å vise omsorg nå. Jeg har ikke så mange ord å si om hans valg... Å fjerne et liv er alltid basert på frykt. Frykt for livet. Han har kanskje ikke reflektert så mye, er uerfaren -det kan jeg undre på men det hjelper jo ikke. Skal ikke dømme han. Min på 36 år vil også at jeg tar abort så alder hjelper ikke stort. Mange klemmer til deg. Ta med deg denne erfaringen. Selv om den er vond så var det sånn det ble. Stor klem