Har du barn over 6 år med seperasjonsangst?

[Anonym bruker]

Jeg har ei jente på 7 som alltid har vært følsom. Nå har hun fått seg et par opplevelser som har gitt henne en støkk (ikke noe veldig dramatisk - søstra på 5 har vært gjennom det samme, men glemt hele greia), og hun kan få panikk hvis hun tror at vi ikke er i nærheten - altså i situasjoner ute eller hjemme der vi er sammen.

 

Hun går greit på skolen og kan være ute alene eller på besøk hos venner, men særlig om kvelden blir det ille her hjemme. Vi må sitte så hun kan se oss helt til hun sovner. I sta satt jeg stille på sengekanten til søstra, på samme rom, men utenfor synsfeltet hennes. Selv det syntes hun var vanskelig å takle. Og hun våkner hver natt - rett og slett for å sjekke at vi er her. Hun forteller om symptomer som minner om begynnende angstanfall (pappa'n har hatt det), og nå vet vi ikke hva vi skal gjøre for å hjelpe henne.

 

Er det noen her med erfaring?

[Emil & Røra]

Ikke erfaring selv, men jeg er barnepsykolog og vet hvor viktig det er å ta tak i slike problemer tidlig. Barn har perioder der de er mer usikre og trenger mer nbærhet. Det kan hende det hjelper å bare være i næreheten i en periode og gi henne tryggheten tilbake.Noen barn føler trygghet ved å høre foreldrene (gjøre aktiviteter som lager lyd i rommene ved siden av) eller ved å ha mammas elelr pappas genser /skjerf som lukter dem i senga. Det er et godt tegn at hun ikke sliter når hun er sanmmen med venner og på skole.

 

Du sier ingen ting m hvor lenge det har vart eller om det gradvis har forværret seg/blitt litt bedre.Generellt vil jeg råde deg til å snakke ordentlig med henne om:

- Når hun blir redd (i hvilke situasjoner)

-Hva hun tenker (er det noe spesiellt hun tenker skal skje/noe hun har opplevd),

-Ganger det har gått bedre. Hva gjorde hun/dere da? Kan dere gjøre mer av dette?

 

Bekymrer du deg kan du kontakte helsestasjonen. De har mye erfaring med engstelige barn. Du kan også spørre helsestasjonen, fastlegen elelr kommuneadministrasjonen om de har en psykolog knyttet til seg. Mange kommuner har dette nå. Disse psykologene kan man ta kontakt med selv og man trenger ikke henvisning fra fastlegen. Det er også gratis.

 

Det er lett å behandle angst hos barn, men det er også en lidelse som utvikler seg raskt og hemmer barna veldig i jhverdagen. Jeg synes ikke det høres ut som om hun har det nå, men jeg synes det er veldig flott at du som mor er på vakt slik at hun kan få hjelp tidlig hvis hun trenger det.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har også et barn med de vanskelighetene. Hun har asperger syndrom også, så hennes separasjonsangst er nok pga det. Men det er likevel virkelig vondt å se og leve med, når hun ikke engang kan gå på do uten at noen er med..

 

Jeg ville tatt tak i det om jeg var deg. Men jeg vet ikke hvilken instans man skal henvende seg til.. Kanskje begynne hos fastlegen. Barnet har det jo heller ikke bra med en sånn sterk angst hengende over seg konstant.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, begge to!

Mannen min, som har hatt panikkanfall selv både som barn og voksen, har snakket om at han lurer på om vi skal prøve å få hjelp til henne. Jeg er usikker, for det hemmer henne jo ikke så mye ute og jeg er redd for å "sykeliggjøre" henne. Hun er faktisk verre når pappa'n legger henne enn når jeg gjør det, og jeg lurer på om det har noe med hans bekymring å gjøre. Jeg prøver bare å være trygg - ikke bagatellisere, men vise at jeg ikke er bekymret selv om hun er det.

 

Jeg sitter utenfor døra deres med laptopen min til de har sovnet. Før lå hun inntil veggen slik at hun ikke kunne se meg, og da fant jeg på at jeg kunne sitte å nynne for meg selv slik at hun hørte meg. Det hjalp, og enda bedre ble det da hun snudde seg i senga slik at hun faktisk kan se meg. Men hun pleier å be meg om å ikke forlate andreetasjen etter at hun har sovnet, men det kan jeg jo ikke gjøre. Da har hun blitt beroliget over at jeg sier jeg skal ta med meg babycallen, slik at jeg hører om hun våkner.

 

Takk for gode råd. Jeg skal snakke mer med henne. Hun blir redd i situasjoner der hun tror/frykter at vi går fra henne - ute eller hjemme. (Kan ikke nyte et show eller annen underholdning ute hvis ikke vi står rett ved siden av, var på ski med pappa og søster og fikk panikk da hun plutselig ikke så han der hun trodde han skulle være, blir redd når hun skal sove). Vi har jo spurt henne om hun virkelig tror at vi ville forlate henne. Da sier hun at når hun kommer inn i de fæle tankene tar hjertet over. Det banker fort og hun vil bare gråte, og da hjelper det ikke hva hjernen sier.Det har vart i over et halvt år, men jeg synes det har blitt verre i det siste. Hun "leter" liksom etter situasjoner hun kan bli redd av. F.eks våknet vi her en natt av at hun sto nede på stua og ulte. Da hadde hun våknet, gått ned for å se etter oss og ikke funnet noen - uten å tenke på at vi kanskje hadde lagt oss...

 

Det blir bare bedre av at vi ikke "svikter". Vi prøver å være forutsigbare, men jeg er som sagt redd for å gjøre dette til en større deal enn det er. Derfor er jeg skeptisk til å ta henne med til helsestasjon e.l. Hadde faktisk en periode selv, like før puberteten (12 år) da jeg plutselig skjønte at foreldrene mine kunne dø fra meg og dermed ble sikker på at det kom til å skje - nå! Husker jeg strigråt i evigheter hvis jeg hadde banevakt, kunne plutselig ikke være alene hjemme og fikk til og med et gråteanfall på julaften. Jeg husker hvor bekymret foreldrene mine ble - og etterhvert hvor plagsomt de syntes det var. Det plaget meg like mye som selve anfallene. Så - plutselig gikk det over - og like etterpå fikk jeg min første mens...

 

Det hjelper å "snakke" med dere! Takk for at dere svarte! Jeg tar også gjerne imot flere innspill...

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Min lille jente på 6.5 har ikke direkte separasjonsangst,men hun er veldig redd diverse andre ting.

Hun tør blant annet ikke sove på rommet sitt alene,så hun sover hos meg.

Uff,det er ikke lett med redde barn.Jeg håper din jente får hjelp så hun frå det lettere.

[Emil & Røra]

Det er aldri galt å ta barn på allvor!! Ikke vær redd for å synliggjøre problemet hennes. Det er værre hvis det viskelig er angst og dere ikek tar tak i det.

 

Du har helt rett når du tenker på at samspillet mellom jenta og pappan kan spile inn. Kanskje er det nyttig at du legger henne i en periode. Angst er nemlig veldig arvelig, ikke genetisk, men fordi barn lærer av foreldrene sine hvordan de skal tolke situasjoner. Det er viktig å ikke sykeliggjøre men forklare at alle er redde for noe, men at av og til er det så plagsomt at det er viktig å gjøre noe med det.

 

Å ha bankende hjerte og redde tanker er ikke det samme som å ha et panikkanfall. Ikke utforsk angsten når hun er redd, men når hun er rolig , på dagtid for da er det letetre å tenke klart. Prøv å ikke spørre og grave for mye om symptomer på angst - det kan føre til at hun kjenner enda mer etter. Snakk heller med henne om å slappe av, puste rolig og tenke på noe hyggelig. Kanskje hjelper det hvis dere på dagtid hjelper henne til å finne seg et "drømmested" eller et yndlingsminne" . Utforsk det sammen og snakk om det sammen med rolige avslappede stemmer på kvelden. Trener dere på dette sammen kan jenta kanskje selv klare å hente frem slike tanker når hun kjenenr at hun blir redd.

 

Men igjen; ikke nøl med å kontakte helsestasjonen eller et lavterskeltilbud innenfor psykisk helsevern slik jeg nevnte i forrige svar. Hun trenger ikke nødvendigvis behandlig, men dere kan kanskje trenge råd og støtte til å hjelpe henne. Ofte er det slik at det er foreldrene som går til de fleste samtalene hos psykolog når barna er små. Det er gjenom foreldre man hjelper barn

 

Stå på!!!

[Anonym bruker]

Tusen takk igjen!

De rådene du gir om hvordan å hjelpe henne skal jeg jammen prøve. Det er faktisk sånn at vi ikke har tatt det opp med henne på dagtid - for ikke å gjøre det til en stor sak, men jeg ser jo nå at det kan være lurt å snakke om det når hun ikke er (eller akkurat har vært) i den tilstanden. Da kan jo hun være med på å finne strategier som hun tror kan hjelpe hvis de redde følelsene tar over.

 

Etter å ha sett litt på "Hjernevask" lurer jeg jo også på om mer enn man har trodd er genetisk arvelig. Min manns mor er også veldig nervøs av seg - og han ble ikke møtt med trygghet, men med hennes engstelse da han var liten. Kanskje må vi bare akseptere at jenta vår vil ha disse tendensene, og heller fokusere på å hjelpe henne slik at hun kan leve med dem og mestre følelsenen sine...