Jeg får det ikke til jeg ......

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke rollen som stemor, jeg får ikke til å beherske situasjonen, jeg fikser ikke den nye hverdagen min...

Jeg går og er trist og lei meg absolutt hele tiden, er sint og irriter på meg selv som lot dette skje.

Jeg får ikke til å føle at jeg er del av en "ordentlig" familie, jeg føler meg aldri helt og holdent lykkelig, jeg føler en stor sorg som et sort hull i hjertet mitt. Jeg har prøvd alt mulig men det føles som om denne situsjonen er helt uforenelig med den personen jeg er.

Hva gjør dere andre for å få det til?

[Anonym bruker]

Hei,

 

Sliter med de samme tingene som deg..

 

Om du ikke er gravid eller dere ikke far fått felles barn ville jeg valgt å gå... Blir bare enda verre når fellesbarne kommer...

 

Sliter med dårlig samvittighet over at jeg elsker barne mine veldig høyt, men nesten ikke har følelser for bunusdatter..

 

Også trist at jeg aldri kan få en ordentlig familie. Ting jeg trodde man kunne forsone seg med, men ettr at felles kom ble disse følelsene/tristheten veldig tydelig..

 

Hvor gamle stebarn har du, og hvor game er evt. dine eller fellesbarna?

 

Har vert litt til parterapi, for å avklare forventninger til rollen rundt, samt hvordan pappaen også best takler utfordringene.. Han har en ex fra helvete, som gjør hva hun kan for å skape disharmoni i vårt hjem.. Vi har oså fått hjelp til å takle dette..

 

Om dere har barn ville jeg ha anbefalt partefapi/familieterapi.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Nei det er ikke så lett, om en ikke har barn fra før. Forholdet blir sånn i ubalanse. Av og til tenker jeg at begge burde ha hatt barn fra før for at ting skal kunne funke i nyfamilien.

Forholdet blir skeivt med en gang, han tar så mye når han har barn fra tid, han tar tid, plass og penger, som er øremerka for seg. Pluss at det egentlig er temmelig ekkelt at han har barn med andre, særlig sånn som hos oss, der han har vært gift før, det er litt ekkelt at han har elsket noen andre så mye at han har gått ned på kne, og planlagt og skapt en familie med en annen kvinne. Skitner til det vi kunne ha hatt, hadde vi møttes før.

Trist.Om dere ikke har fellesbarn enda, så ville jeg nok vurdert å gå, hadde ikke gjort dette igjen. Men vi har fellesbarn, og jeg sitter så dypt i det nå, at å gå ville bare skape enda mere utfordringer. Dessuten har vi veldig mange positive ting med forholdet vårt, og han har veldig mange positive egenskaper som veier opp for at han kom med bagasje.

Men slettes ikke lett, å takle verken det praktiske eller det emosjonelle.

[Gjest Antarctica]

Jeg syntes ikke hans tidligere forhold til andre skitnet til mitt forhold med ham - for det vi hadde sammen var mye sterkere og mer pasjonert i den tida vi hadde det bra. Hans minner om deres familieliv ville ikke ha vært noen som helst forstyrrelse, hadde det ikke vært for at hans forhold til eksen enda påvirket absolutt alt vi gjorde. Hun ringte og regjerte og bestemte omkring alle mulige ting.

 

Om vi f eks først ferierte med alle barna, og deretter skulle bare ha fellesbarn, kunne vi ikke reise bort, for da ringte eksen hans og furta og var "lei seg på vegne av" sin eldste sønn, for han måtte jo få særbehandling og bli med likevel. Men min gutt på samme alder skulle likson ikke få bli med! For samboeren min bukka og skrapa hver gang eksen hevet stemmen.

 

Til slutt inkorporerte han hennes argumenter så langt inn i seg selv at han snakket som om det var hans eget påfunn, og han framholdt at det var han selv som absolutt ville ha gutten med. En uke etter en lang felles ferie! Og når vi hadde AVTALT at vi skulle dra med bare egne barn.

 

Ja, overalt skulle det måles og nappes. Ingen ting kunne de være foruten. Innimellom var det faktisk så vi måtte "spare" lørdagskosen til mandag, så hans barn fikk smake, for ellers gikk de jo glipp av noe! (Jeg har sett ham dra fram sjokoladekakerester og gi det til en åtteåring - til frokost! fordi noen andre i familien hadde fått kake to dager før!)

 

Men jeg syns faktisk ikke det ble noen balanse selv om jeg også hadde barn allerede. Tvert imot ble det verre. Jeg fikk se så tydelig den forskjellsbehandlingen mitt barn måtte tåle, og mangelen på kjærlighet.

 

Ikke ønsk dere inn i et slikt forhold. Skal jeg være djevelens advokat ville jeg si: oppsøk alle mulige datingsteder,byråer, nettsamfunn og hva som er, og finn en SINGEL fyr uten barn!

 

[Anonym bruker]

Du spør hva vi andre gjør for å få det til. Det er et godt spørsmål. Jeg vet ikke om jeg får til å være en god mor egentlig, hverken for mine egne barn eller for stebarna mine, men jeg forsøker å gjøre en ting: sette barna i sentrum.

Min mor vokste opp med skilte foreldre og steforeldre på hver kant. Hun har alltid sagt at det verste ved det var å føle at hun aldri var i sentrum for en enhet, at hun alltid følte at moren og faren ble slitt mellom dem barna og sin nye ektefelle og nye barn.

Da jeg opplevde å måtte gå mannen jeg har to barn med og møtte en ny mann med to barn, satte jeg som mål at ingen av barna skulle føle dette. Så jeg har valgt å gå opp i stebarna mine på samme måte som jeg går opp i mine egne barn. Når vi har samvær med dem er det matlaging, treninger, korpskonserter, klesvask, barneprogram og lesing osv. dagene går med til. Jeg tenker at å melde meg ut fra alt dette og la faren stå for hverdagen deres, er som å melde meg ut fra hverdagen til mine egne barn, og det ville jeg jo aldri ha gjort!

Jeg opplever at når jeg involverer meg i livet til stebarna mine så får jeg glade, tillitsfulle barn i livet mitt. Men ingen er perfekte, ei heller stebarn, så en del av dette er jo å takle like mye grining og oppstuss fra stebarn som fra egne barn..